Siv Jensen (Frp)

Halvor F. Tretvoll har oppsummert partilederforedragene for deg! Her finner du de andre foredragene: Istedenfor en valgomat.

Etter en kort kommentar om terrorangrepet mot moskeen i Bærum, går Siv Jensen til frontalangrep mot formynderne. Det var dem som fikk henne inn i politikken, og det er dem hun fortsatt vil bekjempe.

Helt siden hun meldte seg inn i Frp i 1988 har dette for henne vært den sentrale frontlinjen i samfunnskampen. På den ene siden står politikere som vil at folk i størst mulig grad skal få bestemme selv. På den andre siden står politikere som mener at nettopp de skal styre andres liv.

I Jensens verden er dette en kamp med lange røtter. På 1980-tallet handlet den om utvidelse av åpningstidene i dagligvarehandelen. På 1990-tallet gjaldt det opphevelsen av NRK-monopolet, og litt senere Televerket.

Noen av dem som gikk i front måtte ofre mye, sier hun, som å få parabolantennene sine konfiskert eller bli bøtelagt for å selge brød og melk etter klokka fem. Her har du heltene i Jensens historie. Samtidig undrer hun seg over hvem det var som kunne stå for den håpløse politikken. Ingen vil jo i dag gå tilbake til sånn det var.

Dette er Frp-lederens C-moment. I framtida vil vi nemlig undre oss like mye over dem som nå er skeptiske til opphevingen av NSB-monopolet, for eksempel. Vy vil klare seg like bra som NRK og Telenor har gjort, er spådommen.

Logikken strekker seg inn i velferdsstaten. Heller ikke der bør formynderne få bestemme. «Nettopp fordi det handler om mennesker, er valgfriheten ekstra viktig her», som Frp-lederen sier. For henne har den en egenverdi, noe formynderne åpenbart ikke skjønner.

Om folk vil ha pub og kino på gamlehjemmet, så må da vel det være greit, synes Jensen. Om de også finner det helt ok at eierne tar ut profitt av driften; hvorfor skal det være noen andre som bestemmer om tilbudet skal eksistere eller ikke?

Også i bilpolitikken er det formynderiet Jensen vil til livs. Økt kollektivsatsing øker valgfriheten, og det gjør også el-bilsubsidier. Derfor er hun for denne typen tiltak. Å forby bensin- og dieselbiler, på den andre siden, får fram det aller sterkeste engasjementet hennes. Slikt viser et sykelig ønske om mer makt, ikke et ektefølt miljøengasjement.

Miljø har blitt formyndernes nye kamuflasjeuniform, tenker hun seg. Før var de sosialister, inntil sosialismen gikk av moten. I dag bruker de vannmelonstrategien: De er grønne utenpå og røde inni. «Det er sosialisme i nye klær, en kollektiv følelsestvang ment til å styre våre valg», som hun formulerer det.

I den framtida Frp-lederen tegner opp skal man fortsatt kunne fly på ferie, bruke bilen og jobbe i oljeindustrien uten skamfølelse. Å begrense dette er helt unødvendig for å redde klimaet, slik hun ser det. Å legge ned oljeindustrien er pur galskap. Det ville ført til at hver familie måtte betalt 175 000 kroner mer i skatt. Jensen tenker med skrekk på hva det ville gjort med valgfriheten.

Hva hun vil gjøre dersom det nå ikke skulle være sånn at vi kan løse klimakrisen samtidig som vi pumper opp mer olje- og gass, flyr på ferie som før og kjører stadig mer bil, er det vanskeligere å bli klok på.

Men vi får mer politi. Mot slutten spilles det nemlig på en frykt for at unge innvandrerkriminelle skal gjøre Oslo og andre norske byer farlige. For Jensen er dette en politisk utfordring, som skal løses gjennom politiske, demokratiske prosesser.

Også innvandrerne har krav på den samme valgfriheten som alle andre, særlig de som jobber hardt og skaper verdier, sier Siv Jensen. Det er likevel bemerkelsesverdig at hun må understreke at integreringsutfordringene skal løses demokratisk. Hva skulle liksom alternativet være? I lys av den siste tidens hendelser, er det nokså ubehagelig å tenke på.

Hør hele foredraget hos NRK her.