Sosialdemokratene må se til middelklassen

De siste femten årene har sosialdemokratiske partier gjort stadig dårligere valg. Mens de var en vital kraft i vesteuropeisk politikk i store deler av etterkrigstiden, virker det nå som partifamilien får et nytt nederlag i hvert valg. Man blir ikke lenger sjokkert over resultater under ti prosent, som i Frankrike og Nederland i 2017, selv om det var blant de verste resultatene for sentrum-venstre siden krigen. Sosialdemokratiske partier er i en fundamental krise, en eksistensiell trussel mot deres valgmessige og politiske relevans.

I den offentlige debatten er det to fortellinger om sosialdemokratiet som dominerer. Det ene argumentet peker til partienes angivelige nyliberale vending på 90-tallet, ofte assosiert med New Labour i Storbritannia og Neue Mitte i Tyskland, senere forlenget med støtte til kuttpolitikken under finanskrisen. Velgernes tilbakeslag mot dette, sier fortellingen, er hovedgrunnen til at sosialdemokratene mister velgere. Det andre argumentet fokuserer på kulturelle og post-materielle saker som likestilling, innvandring, miljø og LGBT-rettigheter. Her er argumentet at sosialdemokratiske partiers fokuserer for mye på disse temaene og at man har valgt en for liberal og kosmopolitisk posisjon.

Partier over hele Europa diskuterer om «den danske modellen» kan være en kur for sosialdemokratiets krise.

I disse fortellingenes kjerne ligger ideen om at sosialdemokratene gjennom politikken man har ført har fremmedgjort arbeiderklassen, den gruppen av velgere som historisk har vært grunnmuren for sosialdemokratiet. Og det er sant at nedgangen i antall personer i den tradisjonelle arbeiderklassen har gjort et sentralt sosialdemokratisk dilemma vanskeligere: hvordan appellere både til arbeiderklassen og til den voksende gruppen av sosialdemokratiske velgere fra middelklassen.

For noen viser sosialdemokratiets nyere historie at middelklassen har blitt prioritert over arbeiderklassen, og dette blir gitt som årsak for partienes tilbakegang i valg. Sigmar Gabriel, tidligere leder i det tyske sosialdemokratiske partiet, formulerte det slik: «Å få med seg hipsterne i California kan ikke gjøre opp for tapet av arbeiderne i rustbeltet» (Der Spiegel, 18.12.17).

Med denne diagnosen kommer et implisitt eller eksplisitt råd til de sosialdemokratiske partiene: de burde justere politikken og ideologien for å vinne tilbake arbeiderklassen. Det siste folketingsvalget i Danmark har gitt liv til de to fortellingene. Partier over hele Europa diskuterer om «den danske modellen», som først og fremst innebærer en strammere innvandringspolitikk, kan være en kur for sosialdemokratiets krise.

Det er slett ikke sikkert at å peile seg sterkere inn mot arbeiderklassen vil gi bedre valgresultater for sosialdemokratene.

Hvor intuitivt riktig disse fortellingene enn måtte virke, så går de grunnleggende antakelsene på tvers av mye av forskningen på konkurransen mellom partier i post-industrielle samfunn. De siste tiårene er det middelklassen som har vært den største velgergruppen for sosialdemokratiet. Ethvert forslag om å styre politikken bort fra verdi-liberalisme eller økonomisk pragmatisme må starte med den demografiske sannheten. Derfor er det grunn til å tvile på hvor mye det er å hente fra helt sentrale råd som blir gitt til sosialdemokrater i krise. Det er slett ikke sikkert at å peile seg sterkere inn mot arbeiderklassen vil gi bedre valgresultater for sosialdemokratene.

I vår forskning har vi derfor undersøkt hvordan strategien til ulike sosialdemokratiske partier har påvirket oppslutningen deres i valg i 22 avanserte industrielle demokratier siden 1975. Den sosialdemokratiske koalisjonen har alltid vært avhengig av støtten fra middelklassen, men særlig høyt utdannede og kvinnelige middelklasse-velgere har blitt stadig viktigere. Derfor argumenterer vi, på tvers av de to nevnte fortellingene, at å appellere til høyt utdannede middelklassevelgere er avgjørende for sosialdemokratiske partiers suksess i valg.

Vi finner at en kombinasjon av to strategier gir høyere oppslutning for sosialdemokratiet. For det første gjør sosialdemokratier det bedre når de vektlegger investering over konsumpsjon i den økonomiske politikken. Disse to ordene, investering og konsumpsjon, fortjener ytterligere forklaring. Investeringsorientert politikk har som mål å forbedre sosiale forhold som fattigdom eller utenforskap gjennom å investere i kompetanse, heller enn direkte overføringer. Konsumpsjonsorientert politikk som arbeidsledighetstrygd og offentlig pensjon er rettet mot å forbedre levestandard, mens investeringsorientert politikk som offentlig utdanning eller barnehager er rettet mot å utvikle humankapital og inkludering og suksess på arbeidsmarkedet.

De som leter etter en kur for sosialdemokratiets krise bør se mer i retning av Spania enn Danmark.

Årsaken til at investeringsorientert politikk gir flere stemmer er at høyt utdannede middelklasser, ofte med gode jobber, responderer positivt på disse ideene. Vi finner at disse gruppene oftere stemmer sosialdemokratisk når de vektlegger investering over konsumpsjon.

Dette er imidlertid bare tilfelle når sosialdemokratiske partier kobler investeringsorientert økonomisk politikk med åpen og progressiv politikk på spørsmål som likestilling, EU og innvandring. Utdannede velgere foretrekker gjerne mer progressive og liberale posisjoner på disse spørsmålene. Det er bare når sosialdemokratiske partier tar slike standpunkt at de kan øke sin oppslutning i blant middelklasse-velgere – som er en nødvendig ingrediens for å gjøre suksess i valg.

I tillegg har fagforeningene en avgjørende rolle. De foretrekker tradisjonelt strenge arbeidslivsreguleringer, generøs arbeidsledighetstrygd og romslige pensjoner. Når fagforeninger er sterke, kan en vridning bort fra konsumpsjonsorientert politikk føre til hard motstand. Hvis fagforeningene mobiliserer mot en slik vridningen fra konsumpsjon til investering, så vil sosialdemokratiske partier tjene mindre på å endre politikken.

Samlet sett viser forskningen vår at sosialdemokratiske partier gjør det bedre i valg når de kombinerer investeringsorientert økonomisk politikk med progressiv verdi-politikk. Dette gjelder særlig i land hvor fagforeningene er svake. Våre funn er dermed et sterkt argument mot de to dominerende fortellingene om sosialdemokratiets motgang. Mest direkte motsier funnene ideen om at et skift i retning av mindre progressive posisjoner – som strengere innvandringspolitikk – vil være en effektiv strategi for sosialdemokratiske partier. Mer generelt indikerer de at de som leter etter en kur for sosialdemokratiets krise bør se mer i retning av Spania enn Danmark.

Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli

Read an English version of this op-ed here.