Vi som snakker mange språk har mange kapitler i våre bøker.
Læreren har skrevet গ্রাম (gram) på tavla. Jeg er tolv år og sitter med noen andre elever i klasserommet.
“Det her betyr ‘vin'”, forklarer læreren.
Jeg hever øyebrynene og ser på ham. Så ser jeg på tavla. Forsøker han å lære oss navn på alkohol?
Jo eldre jeg blir, desto mer øker min interesse for språket.
“Hvilken type vin. Sånn som man drikker?”, spør jeg til slutt.
“Nei, vin. Dere vet, når man drar ut på landet, til vin”.
“Altså hovedstaden Wien?”
Læreren sukker og hever røsten. Ikke så han høres forbannet ut, bare frustrert.
“Nei! Vin! Vin! Viiiiiyyn”
Da demrer det for meg, og de andre elevene. Jeg bryter ut:
“Jaaaa, byen! (som i landsby, red. anm.) Hvorfor sa du ikke det med en gang?”
Barnelatter fyller rommet.
Jeg er veldig takknemlig for disse timene i morsmål i dag.
Slik kunne en time i bengali forløpe på grunnskolen. Noen av oss har problemer med vårt eget morsmål, men snakker flytende svensk. Og dermed kan det lett oppstå en litt nonchalant stemning i klasserommet, som gjør at vi ikke riktig setter pris på hva vi lærer i morsmålsundervisningen.
Når jeg drar med familien til Bangladesh, kjører vi på trange og bråkete bilveier, der tutingen fra bilene blander seg med ringeklokker fra sykler. Jeg pleier å studere skiltene vi passerer. Hver gang vi sitter i en Baby-taxi (ordet bengalere bruker om tuk-tuk) ser jeg mange ord med store bokstaver gjennom plastvinduet. Jeg kan faktisk lese skriftspråket i dag. Jo eldre jeg blir, desto mer øker min interesse for språket. Dermed kan jeg kommunisere med flere mennesker. Jeg er veldig takknemlig for disse timene i morsmål i dag, selv om jeg ikke satte pris på dem som barn.
Men hver gang jeg snakker bengali, så føler jeg meg som en mindre person.
Ikke før jeg studerte lingvistikk på universitetet forsto jeg hvor viktig språk er for samfunnet. Ikke bare til å kommunisere, men også for å definere hvem vi er.
William Labov betraktes gjerne som sosiolingvistikkens far. Han ble kjent på 1960-tallet da han løp opp og ned mellom etasjene i tre kjøpesentre i New York. Han ville vite forskjellen på språket de rike, middelklassen og arbeiderklassen snakket. Derfor gikk han fra en dyr butikk til en middels dyr til en billig butikk.
Han latet som om han var kunde og spurte hvor han kunne finne forskjellige ting, som han visste befant seg i fjerde etasje. Når de svarte “fourth floor” på ulike måter, noterte han ned og sammenlignet. Det viste seg at overklassen oftere uttalte R-en i “fourth floor” enn de som befant seg i den billigste butikken.
Språket har stor betydning for hvem vi er og hvordan mennesker ser på oss.
Det viser at vårt språk forteller mye om hvem vi er. Den gruppen vi tilhører, påvirker hvordan vi snakker, men også motsatt. Det heter at språk er en identitetsmarkør. Noe som kan skille klasser, kjønn, alder, etnisitet, sosialt konstruert rase og geografi. Som lingvist sier man aldri at ett språk er bedre enn et annet. Vi vurderer ikke språkbruk på den måten.
Men hver gang jeg snakker bengali, så føler jeg meg som en mindre person. Jeg kan ikke si alt jeg vil og jeg forbinder språket med de få ordene jeg lærte meg som barn. Lurer da på hvordan det er for mennesker som har lært seg svensk i voksen alder, som kanskje ikke eksakt kan uttrykke alt de tenker på og som innimellom blir behandlet som barn på grunn av aksenten? Eller, som i tilfellet med min morsmålslærer, du blir hånet av dine elever fordi han ikke kan uttale “byen”.
Språket har stor betydning for hvem vi er og hvordan mennesker ser på oss.
Et maleri blir ikke vakrere med flere farger, men den kan uttrykke mer.
21. februar er det den internasjonale morsmålsdagen. Den feires av oss fordi bengaler i 1952 ble myrdet av den vestpakistanske armeen, da de protesterte mot at de ble tvunget til å snakke urdu. Min mormors søsken og deres venner var en del av de studentprotestene. Deres kamp inngår i vår språk. Og vår identitet.
Det er fortsatt sånn mange steder i verden, at morsmål har lavere status. Det påvirker selvsagt ens identitet og mulighet til å uttrykke hele sitt jeg. I Sverige vil politikere avskaffe morsmålsundervisningen og flerspråklige bibliotek.
Men vi kan ikke glemme at vi som snakker flere språk har mange kapitler i våre bøker. Om ordene vi bruker er pensel og språket er fargene, er det vi som er lerretet. Et maleri blir ikke vakrere med flere farger, men den kan uttrykke mer.
Oversatt fra svensk av redaksjonen.
Kommentarer