Storbyblues

Jeg har bodd i utlandet i noen år nå, i en by med 20 millioner mennesker. En sånn konsentrasjon av folk fyller døgnet med lukt, lyd og lys.

Det er både fascinerende og skremmende. Her finnes det 30 restauranter med minst én Michelin-stjerne, spektakulær arkitektur og sportsbiler i farger man knapt har sett før, men også fattigdom og trengsel, køer og ensomhet.

Den skyhøye inngangsprisen er skyggesiden av de kvalitetene som gir storbyen en nærmest magnetisk tiltrekningskraft.

Likevel suger byen til seg stadig flere folk, som drømmer om å få fotfeste. De jobber gjerne ti år som bud på moped i tett trafikk og dårlig luft, eller med å sortere pakker på en distribusjonssentral for netthandel til ryggen svikter, før de kanskje – men bare kanskje – har lagt seg opp nok til å kjøpe seg en liten leilighet. Eller de lager mat på restaurantene, leverer transporttjenester a la Uber og passer barn og vasker de rikes hus.

I virkeligheten er kontrastene grelle: Folk etterlater ungene hos besteforeldre på bygda og bor i sovesaler med hundre andre i samme situasjon. Bare noen av dem vil realisere drømmen. Den skyhøye inngangsprisen er skyggesiden av de kvalitetene som gir storbyen en nærmest magnetisk tiltrekningskraft.

 

Fra stor småby til liten storby

De siste årene – før pandemien gjorde reiser på tvers av kontinenter så vrient – har jeg også vært tilbake i Oslo en god del.

Selv om det selvsagt er en forskjell i skala, både hva gjelder Michelin-restauranter, spektakulær arkitektur, sportsbiler og framveksten av et nytt prekariat som klamrer seg fast til drømmen om et godt liv, er det noen likheter. Også Oslo har en del av den samme magnetismen.

Opplevelsen var at Oslo befant seg i en blomstringstid uten sidestykke i min levetid.

Før pandemien vokste byen på en måte som tydeliggjorde dens urbane kvaliteter. Det var nærmest som om den, fra det ene besøket til det neste, tok nye sjumilssteg på veien fra å være en stor småby til å bli en liten storby. Plutselig var en ny bydel på plass her, og så der. Stadig flere områder fikk nye restauranter, barer og uteserveringer. Små, rare butikker og cafeer dukket opp raskere enn i hvert fall jeg klarte å følge med. Enhver smal nisje fikk sitt eget konsept: Flytende badstu i Oslofjorden? Jepp. Gourmetrestaurant med restemat? Jada. Egne kafeer dedikert til sykling? Jo, det også – og flere av dem.

Det er ikke meningen å romantisere, for det var selvsagt nok av glatt, konturløs kommersialisme blandet inn i alt dette, men opplevelsen var likevel at Oslo befant seg i en blomstringstid uten sidestykke i min levetid.

 

Hvilken by kommer vi tilbake til?

Nå når dette skrives, er flyttelasset vårt sendt og vi har flybillettene hjem i neven. Samtidig har det sneket seg inn en uro over at det kanskje ikke vil være et like blomstrende, vitalt og kreativt Oslo vi kommer tilbake til.

Det skyldes at noen av de kvalitetene som skaper storbyene, er truet av pandemien, samtidig som krisen også øker de økonomiske forskjellene. Det blir både vanskeligere å skaffe seg et fotfeste og å skape seg et godt liv. Inngangsbilletten blir dyrere og gevinsten fattigere.

Storbyen som sosialt og kulturelt miljø har en verdi som er under press.

Poenget er ikke å sutre over at det dermed kan bli litt mindre gjevt å tilhøre en privilegert gruppe som har råd til å spise ute flere ganger i uka, eller som går på teater og konserter jevnlig, men å påpeke at storbyen som sosialt og kulturelt miljø har en verdi som er under press.

Det var dette som fikk kulturredaktør Sigrid Hvidsten til å skrive i Dagbladet forleden, under tittelen «Faen. Faen. Faen!»: «Oslos restaurant- og utelivsbransje er arbeidsplasser, skatteinntekter, verdiskapning, samtaler, kulturopplevelser, forelskelser og familieliv. Men nå dør byen sakte, men sikkert rundt oss.» Så lenge det nettopp er bransjene som gjør byene til byer, som lider mest under kravene om sosial avstand, og det ikke kommer noen skikkelig redningspakke for Oslos kulturscener og serveringssteder, er det også grunn til en slik bekymring.

 

Forringelse av bylivet

Spørsmålet er ikke bare hvem som overlever, men også hva som kommer etterpå. Den originale aksjonen på Grünerløkka nylig, der det ble hengt opp bannere og plakater på uavhengige butikker, restauranter, cafeer og barer, med budskap som «Her åpner snart Espresso House», eller «Her åpner snart H&M», vitner om at det fort kan bli kjedene som overtar.

Det vil i så fall bety en utarming av mangfoldet og en forringelse av bylivet. Nå kan man selvsagt si mye om den byutviklingen som har funnet sted de siste årene, og det kan sikkert også være gode grunner til å ville dempe strømmen av unge folk som stemmer med beina og flytter fra bygda til storbyene.

Det er grunn til å spørre om ikke storbyenes statusfall kan bli en av de varige kulturelle endringene som koronakrisen fører med seg

For dem som irriterer seg over at byene blir sentrum i hvert sitt solsystem, som omlandet kretser rundt og så mye økonomisk, sosial og kulturell aktivitet graviterer mot, vil det være gledelig at lysflimmeret blir litt mindre forlokkende.

Jeg tror imidlertid at vi står i fare for å miste noe dersom resultatet blir et fattigere byliv. I verste fall kommer en negativ spiral i gang. I mange år har mindre byer i Norge blitt rammet av sentrumsdød, der handelen flytter til bilbaserte kjøpesentre, mens butikklokaler i bykjernen blir stående gapende tomme. I 2020 har også Oslo beveget seg et lite skritt i en sånn retning. Tomme sentrumsgater, som vi har hatt mange steder i høst, er også mer utrygge sentrumsgater, noe som ikke akkurat bremser effekten.

 

En varig kulturell endring?

Uten å trekke analysen altfor langt, er det i det minste interessant at pandemien truer det ved byene som virker så forlokkende, akkurat nå når Senterpartiet stormer fram på meningsmålingene.

Riktignok er det mange og sammensatte årsaker til Trygve Slasvold Vedums suksess. Andre har også skrevet godt om at årsakene til periferienes opprør mot sentrum kan variere ganske mye fra land til land, og at det kan bli skjevt å se det norske distriktsopprøret gjennom de samme brillene som man bruker for å analysere andre samfunns motsetninger.

At magnetismen ikke virker like sterkt lenger, ser ut til å være en trend som gjelder ganske bredt for tida.

Det er likevel grunn til å spørre om ikke storbyenes statusfall kan bli en av de varige kulturelle endringene som koronakrisen fører med seg, og om ikke dette kan komme til å virke sammen med periferiens stadig heftigere politiske markeringer. At magnetismen ikke virker like sterkt lenger, ser i alle fall ut til å være en trend som gjelder ganske bredt for tida.

For bare å ta to av verdens største byer, som har lyst opp i henholdsvis øst og vest de siste tiårene, og for mange er kroneksempler på verdensmetropolenes både skremmende og forlokkende egenskaper: Husleiene i Hong Kong, kjent for å være en by der folk bor så trangt at det virker umulig å opprettholde selv et minimum av privatliv, har falt dramatisk gjennom 2020.

 

Forsterker en eksisterende trend

I New York har den dominerende fortellingen i Covid-året vært at dem som kan, pakker flyttelasset og stikker. Et svinedyrt urbant miljø der mange bor trangt og tett blir åpenbart mindre attraktivt når kultur- og serveringsbransjen må stenge ned, og enhver sosialisering forbindes med fare for både deg selv og dine nærmeste.

Det er så klart mer bak begge disse historiene. Hong Kongs relativt uavhengige stilling overfor Kina, som også er en viktig årsak til byens spesielle status, er for eksempel i ferd med å gå tapt.

Det ser ut til at Covid forsterker og akselererer prosessen, slik viruset gjør i så mange sammenhenger.

I New York har befolkningstrenden vært nedadgående helt siden 2017 – altså lenge før viruset rammet – noe som antyder at dette i alle fall i USA kan være et mer komplisert kulturelt skifte.

Likevel ser det ut til at Covid forsterker og akselererer prosessen, slik viruset gjør i så mange sammenhenger. For hva er egentlig tiltrekkende med å stå i kø eller reise med overfylte metrosystemer, bo trangt og dyrt langt fra egen familie, uten engang å kjenne naboene, når byene ikke lenger har like mye å tilby?

 

Ikke lenger en naturlov

Samtidig ser sentraliseringstendensene foreløpig ut til å holde seg i Norge. Da SSB la fram sine beregninger for befolkningsutviklingen fram til 2050 for bare noen måneder siden, da vi nettopp hadde kommet oss etter pandemibølge nummer én, var antakelsen fortsatt av storbyene vil bli yngre og større, mens befolkningen i en del utkantkommuner vil bli eldre og færre.

Boligprisutviklingen de siste månedene tyder også på et minst like sterkt tilsig av folk til sentrale strøk. Ja, renta er historisk lav, noe som åpenbart forklarer en stor del av prisutviklingen. Og ja, boligprisveksten for tida er også nasjonal. Men det er likevel i Oslo den er klart størst.

For noen er dette utvilsomt en velkommen utvikling, men jeg synes altså ikke det er noen grunn til å hovere.

Poenget er vel at vi ikke lenger kan betrakte storbyens tiltrekningskraft som en naturlov, som man bare med enorme politiske anstrengelser kan bremse, dersom målet er å opprettholde spredt bosetning. For noen er dette utvilsomt en velkommen utvikling, men jeg synes altså ikke det er noen grunn til å hovere. Snarere er det egentlig ganske pussig at vi ikke har flere og sterkere reaksjoner på det som skjer. Jeg mener selvfølgelig ikke at man bør protester mot smitteverntiltakene. De er sikkert fornuftige og nødvendige nok. Men hva med en ny #Oslove-kampanje? Byen kunne trengt litt kjærlighet nå.

Det må selvsagt heller ikke gå til helvete med Oslo. Ja, kanskje blir det mer plass til nye og interessante tilbud når det lukes i blomsterbedet? Enhver får gjøre seg opp sin egen mening, men for vår del er én ting sikkert: Siden vi blir sittende i karantene helt fram til julaften, har vi ikke mulighet til å shoppe stort i år. Mens vi venter på tiltakspakken som neppe kommer, har vi derfor funnet ut hva vi vil gi bort denne gangen: Gavekort fra nettopp de rare og unike stedene som har gjort byen vår til det den var, og forhåpentligvis også vil fortsette å være.