Epidemier bekjempes best sammen

Norge går sammen med Tyskland, Japan og Gates Foundation om å finansiere utvikling av vaksiner som skal stoppe epidemier som særlig rammer befolkningen i fattige land.

Initiativer, som har fått navnet Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI), er en viktige nyskapning i arbeidet med å bekjempe såkalte neglisjerte sykdommer. Vi er helt avhengig at rike land og frivillige organisasjoner stiller opp med kapital, og den nye koalisjonen har skutt inn en startkapital på fire milliarder kroner.

Pengene skal forvaltes gjennom en konkurransemekanisme der legemiddelselskaper og offentlige institusjoner konkurrerer om finansiering av klinisk testing av vaksiner som er i en tidlig utviklingsfase. Nå må vi bare håpe at initiativet ikke gir andre land et påskudd for å redusere sin innsats. Erfaringene gir grunn til en viss uro for akkurat det kan skje.

Den nye presidenten vil at amerikanerne nå «skal komme først».

Europeiske myndigheter har i lang tid skjøvet det økonomiske ansvaret for å løse helseproblemer i fattige land over på amerikanske myndigheter. I en ennå upublisert studie av økonomene Margaret Kyle ved MINES Paris Tech, og David Ridley og Su Zhang fra Duke University fremkommer det at amerikanske myndigheter finansierer omlag 60 prosent av verdens FoU rettet mot neglisjerte sykdommer.

Samlede FoU-utlegg som inngår i forskernes analyse fordeler seg på 41 land. I tillegg til statlige myndigheter bidrar veldedige organisasjoner, og her er det CEPI-partneren Gates Foundation som er suverent størst med et bidrag på 20 prosent av samlet global FoU-kostnad.

Når Trump nå ser ut til å ville angripe den sterke legemiddelmiddelindustrien, spørs det om ikke andre land og organisasjoner må forberede seg på å ta økt økonomisk ansvar dersom den globale innsatsen for folkehelsen i fattige land skal opprettholdes. Riktignok er de høye legemiddelprisene i USA som er utgangspunktet til Trump, men han vil nok fort bli gjort oppmerksom på at USAs skattebetalere bærer en oppsiktsvekkende stor del av de globale kostnadene for bekjempe neglisjerte sykdommer.

Fra de rike landenes ståsted er bekjempelse av neglisjert sykdommer et kollektivt gode.

Den nye presidenten vil at amerikanerne nå «skal komme først», og da spørs det om det republikanske flertallet i Kongressen synes neglisjerte sykdommer i fattige land skal prioriteres.

Amerikanske myndigheter har lenge ment at de bærer en for stor andel av utviklingskostnadene. I 2003 kom denne uttalelsen fra sjefen fra Food and Drug Administration (takk til Kyle og co. for dette sitatet):

Our governments need to start by sharing the burden of the increasingly complex basic science that goes into the development of new drugs and biologics. In the United States, we’ve responded to the new opportunities that exist in the lab, by doubling our NIH budget to over $27 billion. As a share of GDP, this is about four times as much as European Union countries spend. But on an interconnected planet, all of this spending turns into biomedical knowledge that is transmitted worldwide for the good of public health worldwide. If other developed countries contributed to this worldwide effort in proportion to their GDP, we would build the foundations for better treatments much faster.

Politikere og velgere i rike land vil, om enn i ulik grad, forhåpentligvis se verdien av å forbedre folkehelsen i fattige land. Fra de rike landenes ståsted er bekjempelse av neglisjert sykdommer et kollektivt gode. Hvis epidemiene forhindres, nyter alle godt av det – uavhengig av hvem som faktisk har finansiert utviklingen av vaksinene og andre tiltak. Det gjør finansieringen desto vanskeligere å koordinere siden det kan være fristende å være «gratispassasjer» på initiativene som tas i andre land og frivillige organisasjoner.

Når de gjør det, trer det frem et adferdsmønster som tyder på at vi har gratispassasjerer blant oss.

Ved å følge FoU-kostnadene fra 2007 til 2014 forsøker Kyle og co. å avdekke om andre lands myndigheter oppfører seg som gratispassasjerer, og i dette tilfellet på USAs bekostning. Hvis gratispassasjerholdningene har sneket seg inn i disse landene, vil vi forvente å se at en økning i det amerikanske FoU-budsjettet utløser en nedgang i FoU-innsatsen i andre land. Eller kanskje mer aktuelt nå – en nedgang i det amerikanske budsjettet, vil få andre land til å øke FoU-budsjettene retter mot de neglisjerte sykdommene.

Det er ingen triviell oppgave å finne ut av dette selv om de har systematisert detaljerte FoU-data over flere år. Internasjonale konjunkturer kan få landenes FoU-tall til å samvariere, og få oss til å feilaktig forkaste gratispassasjerhypotesen. Videre kan nye vitenskapelige funn påvirke alle lands myndigheters syn på hvilke sykdommer som bør prioriteres, og få det til å fremstå som om gratispassasjeren ikke eksisterer.

Utfordringen er å finne endringer i de amerikanske FoU-budsjettene som er «amerikanske» i sin natur, som så i neste trinn kan smitte over på andre lands bevilgninger, dersom de faktiske er gratispassasjerer.

Internasjonal samarbeid er løsningen for å løse globale helseutfordringer.

Forskerne håndterer den utfordringen ved å bruke den politiske sammensetningen av kongressen som en såkalt instrumentvariabel, dvs. til å identifisere variasjoner i det amerikanske FoU-budsjettet som skyldes utelukkende amerikanske forhold. Når de gjør det, trer det frem et adferdsmønster som tyder på at vi har gratispassasjerer blant oss. Dersom det amerikanske budsjettet skulle øke med 10 prosent, vil andre lands myndigheter redusere sine bidrag med 2 prosent – dersom vi tror på forskernes funn.

Internasjonal samarbeid er løsningen for å løse globale helseutfordringer, både for å unngå at for mange fristes til å skyve ansvaret over på andre og for å konsentrerer den samlede innsatsen der helseeffektene er størst. I så måte er CEPI et godt initiativ, men like fult utgjør det en liten koalisjon av land og organisasjoner.

Vil initiativet redusere den politiske viljen i andre land til å bidra, og vil amerikanerne lettere få aksept for at nå må andre ta over ansvaret for helse i fattige land? Det ville vært synd.