Tenk så mye penger vi hadde spart med færre funksjonshemmede!

Ønsker Oppland Arbeiderblad å løpe fascismens ærend? spurte jeg i september. Avisa hadde laget en kalkulator som hjalp leserne å regne ut hvor mye kommunen betaler for innbyggere med behov for ressurskrevende tjenester. «Det usynlige pengesluket – hvem tar regningen?» sto det over.

OA-redaktøren fikk magevondt av sammenligningen av hennes avis’ kalkulator for prisen på et menneske og nazistenes retorikk rundt funksjonshemmede. Spørsmålet er likevel helt på sin plass, og gjelder langt flere enn den ene avisa. Se bare:

«Ressurskrevende brukere – derfor sliter Norge nå.» (Toten i dag, 16.11.24.)

«60 000 riksmark koster dette arvelig syke mennesket folkefellesskapet i løpet av livet. Folkefelle, dette er også dine penger.» (Propagandahefte fra Nazi-Tyskland, 1937/1938.)

«Sjokktallene bak kommunekrisen (…) Dette koster de dyreste brukerne» (NRK, 07.11.24)

«Hver dag koster en arvelig syk person staten 5,5 riksmark. For 5,5 riksmark kan en genetisk frisk familie leve i en dag.» (Propagandaplakat fra Nazi-Tyskland, 1936.)

«Hvis noen har absolutte rettigheter og trenger én-til-én-oppfølging, så vil det gå på bekostning av andre innbyggere.» (KS-leder Gunn Marit Helgesen til NRK, 07.11.24, min utheving.)

Noen vil kanskje mene at det er drøyt å stille disse sitatene opp mot hverandre. Nazistene brukte propaganda til å legitimere drap på 200 000–300 000 mennesker med funksjonsnedsettelser. Norske medier ønsker vel bare å sette søkelys på anstrengt kommuneøkonomi (?).

Planen er å pakke gammel nazi-ideologi inn i et konsept som skal oppleves som «nytt, framtidsrettet og omsorgsfullt».

Men hva om Nazi-Tyskland ikke er så langt unna som vi tror? Kan det som skjedde da, skje igjen? Slik åpner dokumentarprogrammet «The Experiment», som ble sendt på britiske Channel 4 nylig. Programlederne, Sophie Morgan og Mat Fraser, som selv har funksjonsnedsettelser, ønsker å undersøke hvordan nazistenes behandling av funksjonshemmede ble legitimert gjennom argumenter om kostnad og effektivitet. For, som Morgan sier: «Vi opplever at vi nok en gang blir framstilt som en økonomisk byrde.»

Morgan og Frasers plan er å pakke gammel nazi-ideologi inn i et konsept som skal oppleves som «nytt, framtidsrettet og omsorgsfullt». En gruppe vanlige folk med ulik bakgrunn, alder og kjønn blir invitert til det de tror er en omvisning i et stort bygg som skal være det første av mange i Storbritannia med en innovativ ny boform for funksjonshemmede: SegriLife House. Segri, som i segregert, og hvor S-en i logoen er formet som et lyn det er vanskelig å ikke assosiere med SS.

Alle «ansatte» og «beboere» i SegriLife House er i virkeligheten skuespillere. Morgan og Fraser følger med på omvisningen fra bakrommet. I grupper på to og tre blir deltakerne tatt med rundt i ulike rom i SegriLife.

SegriLife er en institusjon, pakket inn i nåtidens konsulentspråk om innsparing og effektivisering.

SegriLife er bygget opp som en parallell tidslinje til nazistenes vei mot massedrap på funksjonshemmede: De ble framstilt som økonomiske byrder for staten. De ble plassert på institusjoner. De ble tvangssterilisert. Og til slutt ble de sendt til gasskamrene.

SegriLife er en institusjon, pakket inn i nåtidens konsulentspråk om innsparing og effektivisering.  I resepsjonen henger KI-genererte plakater som ekko av nazistenes propagandaplakater: Se hvor mye penger funksjonshemmede koster. I arbeidsrommet settes beboerne til meningsløse oppgaver. I sovesalen de blir overvåket og mangler privatliv. I et annet rom kan de planlegge framtida si, men det skinner gjennom at det handler om oppfordring til sterilisering.

Omvisningen avsluttes i et slags aktiv dødshjelp-rom, fylt med bilder av «beboere» som har valgt å avslutte livet, med en liten tekst under: «Margaret knew when to let go».

Programlederne venter og håper på motstand. Nå må vel noen si noe? Se på ansiktet hans, han liker ikke dette. Men Fraser påpeker også at dette kan være en situasjon hvor det er vanskelig å si imot. Kanskje vil alle bare holde kjeft og være høflige?

Ingen av deltakerne er dumme, eller slemme.

Deltakerne, som helt fram til slutten er uvitende om hva de egentlig er med på, kan deles i tre grupper: Noen er i tvil om hva SegriLife er, og sier lite. Noen skryter av konseptet og synes dette er en god idé. Og noen er negative. Det er neppe tilfeldig at en av dem som reagerer tidligst og sier tydeligst ifra, er lærer. («Dette høres ut som noe fra 1930-tallet, da det fantes en mann som het Hitler».)

For oss som ser på, og kjenner bakgrunnen for eksperimentet, blir det også en slags prøve: På hvilket tidspunkt i omvisningen, som blir drøyere og drøyere for hvert rom, hadde jeg selv reagert?

Ingen av deltakerne er dumme, eller slemme. Noen av dem mangler rett og slett erfaring med og kunnskap om funksjonshemmedes liv og levekår. Da er de også lettere å påvirke. Som en av dem sier på slutten av programmet: Jeg fikk et møte med mine egne fordommer.

I saker om dårlig kommuneøkonomi burde mediene stille lokalpolitikere kritiske spørsmål, heller enn å sympatisere med dem.

Det er en sammenheng mellom medienes framstilling av funksjonshemmede og folks holdninger. En undersøkelse fra Storbritannia viser at mediene omtalte denne gruppen annerledes før og etter finanskrisen i 2008/2009. Forskerne påpeker at det skjedde en politisering av mediedekningen, som understøttet myndighetenes agenda om velferdskutt. Etter finanskrisen, da staten måtte stramme inn og spare penger, ble funksjonshemmede gjort til en slags syndebukk for den trange økonomien. De ble framstilt som snyltere og økonomiske byrder – og dette påvirket folks holdninger.

Når norske journalister og redaktører – riktig nok i en mer nøktern språkdrakt enn sine britiske kollegaer – bruker enkeltmennesker og sårbare grupper for å forklare hvorfor kommuner har dårlig råd, svikter de på to områder:

For det første glemmer de at de ifølge pressens egne etiske retningslinjer skal «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser», og «sette et kritisk søkelys» på hvordan de selv oppfyller sin rolle. I saker om dårlig kommuneøkonomi burde mediene stille lokalpolitikere kritiske spørsmål, heller enn å sympatisere med dem. Ikke minst bør enhver journalist og redaktør forsøke å finne sine egne blindsoner. Sitatene i begynnelsen av denne teksten viser at det skorter på denne evnen både i lokalaviser og riksmedier.

For det andre er mediene med på å lage en fortelling om at enkelte mennesker koster (for) mye, og har for mange rettigheter. Å gi folk inntrykk av at det er disse menneskene som er skyld i dårlig kommuneøkonomi, er farlig.

For eksempel er spørsmålet om aktiv dødshjelp like aktuelt i Norge som i Storbritannia. «Jeg og mange andre er imot aktiv dødshjelp», forteller programleder Mat Fraser i «The Experiment», «fordi vi opplever at funksjonshemmedes liv ikke blir verdsatt likt (som andres)». Aktiv dødshjelp kan føre til at funksjonshemmede føler at de må ofre livene sine, særlig med tanke på hvor mye det snakkes om kostnaden av ytelser, forteller Fraser. Det samme påpeker både enkeltpersoner og funksjonshemmedes organisasjoner i Norge.

«The Experiment» åpner med å spørre om nazistenes ugjerninger mot funksjonshemmede kan skje igjen.

I tillegg til at slik omtale faktisk går ut over menneskene som omtales, slik at de vegrer seg for å delta i samfunnet, kan det være med på å legitimere kutt i ytelser og bidra til å mistenkeliggjøre enkeltmennesker. Det er vel ikke dette som er medienes samfunnsrolle?

«The Experiment» åpner med å spørre om nazistenes ugjerninger mot funksjonshemmede kan skje igjen. Det er kanskje å overdrive. Men det er ekkelt å innse at SegriLife, et «provoserende sosialt eksperiment» godt kan bli virkelighet om vi fortsetter å framstille mennesker som byrder for samfunnet.