Tilbake til fremtiden

Helt siden Boris Johnson kunngjorde i starten av juli at han kom til å trekke seg som statsminister, har det foregått en intens lederkamp i Det konservative partiet i Storbritannia. På mandag får vi etter alt å dømme svaret på hvem som tar over etter den skandaleombruste statsministeren.

Det er ikke bare på EU-spørsmålet Truss har foretatt politiske u-svinger.

Slaget står mellom Liz Truss og Rishi Sunak – henholdsvis utenriksminister og nylig avgått finansminister i Johnsons regjering. Målingene viser en solid ledelse for Truss, noe som tyder på at hun i løpet av neste uke blir øyrikets tredje kvinnelige statsminister.

 

Snur kappen etter vinden

Elizabeth Truss er 47 år gammel og etablerte seg for alvor i den britiske rikspolitikken da hun ble utnevnt til justisminister i Theresa Mays regjering som tok over etter brexit-avstemningen i 2016. Truss var på daværende statsminister David Camerons side under avstemningen, men har i etterkant vendt kappen etter vinden og er nå en svoren EU-motstander.

Hun har lovet at dersom hun blir statsminister, skal over 2000 EU-lover og -reguleringer være fjernet innen utgangen av neste år – koste hva det koste vil.

I tillegg til radikale skattekutt, står hun for en betydelig liberalisering av arbeidslivspolitikken.

Det er ikke bare på EU-spørsmålet Truss har foretatt politiske u-svinger. I sine yngre dager var hun aktiv i Det liberaldemokratiske partiet, og tok til orde for å avskaffe monarkiet, noe hun i senere tid har angret på.

Tidligere har hun også snakket varmt om grønn omstilling og investering i fornybar energi, men nå har pipen fått en annen lyd: Hun vil stoppe satsingen på solcellepanel, er skeptisk til havvind, vil utnytte det som er av olje- og gassressurser på britisk sokkel og stiller seg positiv til fracking, en kontroversiell måte å utvinne fossile bergarter på.

 

Skattelettelser og deregulering

Gjennomgangsmelodien i Truss’ politikk er mindre stat og lavere skatter. Hun har foreslått en skattekuttpakke på hele 30 milliarder pund, som i utgangspunktet skal finansieres gjennom å øke statsgjelden – noe som fikk partifelle Michael Gove til å rykke ut og si at «Truss har tatt ferie fra realitetene».

Etter de første partygate-sakene om Boris Johnson begynte å hope seg opp før jul i fjor, har nemlig oppslutningen til partiet falt jevnt.

I tillegg til radikale skattekutt, står hun for en betydelig liberalisering av arbeidslivspolitikken. Hun vil gjøre det lettere for bedrifter og foretak som driver samfunnskritiske funksjoner å leie inn midlertidig arbeidskraft i forbindelse med streik, samt skjerpe kravene ved uravstemninger i fagorganisasjoner, slik at minst 50 prosent av medlemmene må stemme for streik for at streiken skal bli noe av – mot 40 prosent i dag.

Begrunnelsen er at fagforeningene for lett kan paralysere den britiske økonomien ved hjelp av streik som et virkemiddel med det nåværende regelverket.

 

Tilbake til Thatcher

Det lukter altså gjenkjennelig Thatcher-politikk av det Truss har lovet – ispedd en god dose tidsriktig populisme og isolasjonisme. Det er kanskje ikke så rart at Det konservative partiet nå ser tilbake til sine glansdager på 80-tallet for å finne en etterlengtet revitalisering.

Etter de første partygate-sakene om Boris Johnson begynte å hope seg opp før jul i fjor, har nemlig oppslutningen til partiet falt jevnt. I dag leder Labour med cirka ti prosentpoeng foran Det konservative partiet på snittet av målingene med 42 mot 32 prosent.

 

Politikk som svarer på utfordringene?

Som om ikke målingene er dårlige nok når Liz Truss bærer flytteeskene inn i Downing Street 10 til uken, ligger hun også an til å måtte håndtere det som kan bli en av de tøffeste vintrene i Storbritannia på mange tiår. I forrige uke kom nyheten om at inflasjonen kan nærme seg 18 prosent i januar neste år, og så mange som 40 prosent av britene kan bli kastet ut i fattigdom dersom energiprisene holder seg høye utover høsten og vinteren.

En statsminister utsettes for mer enn nok støy fra opposisjonen, så støy internt i partiet kan gjøre en allerede vanskelig jobb enda vanskeligere.

Om skattekutt, deregulering og liberalisering av arbeidslivspolitikken er politikk som svarer på de utfordringene nasjonen står overfor det neste halvåret, vil vise seg. Problemet med hele lederavstemningen er at de færreste som i disse dager stemmer på Liz Truss kommer til å kjenne vinterens utfordringer på kroppen eller lommeboken. Kun betalende medlemmer av Det konservative partiet har stemmerett, og selv om det er over 100 000 stemmeberettigede i valget, er det ikke til å stikke under stol at dette i stor grad er privilegerte menn og kvinner.

 

Kan bli en overgangsfigur

Truss står med andre ord foran en formidabel utfordring, og har dårlig tid på å levere politiske resultater før hun blir tvunget til å skrive ut nyvalg senest i 2025. Skulle valget ende med seier for Labour, står hun lagelig til for hogg. Selv om hun har en komfortabel ledelse på ledervalgsmålingene, tyder motstand fra profilerte partifeller på at hun slett ikke kan vente seg en unison støtte fra hele partiet mens hun regjerer.

Klarer hun derimot å vri krisen til sin fordel og håndtere den bra, kan hun ende opp som en av de virkelig store i partiets historie.

En statsminister utsettes for mer enn nok støy fra opposisjonen, så støy internt i partiet kan gjøre en allerede vanskelig jobb enda vanskeligere.

 

Kvitt eller dobbelt

Ved et eventuelt valgnederlag er dermed sjansene store for at man finner atter en ny leder som kan meisle fram en ny retning mens partiet er i opposisjon. I så fall ligger Truss an til å bli en slags overgangsfigur i Det konservative partiet. Klarer hun derimot å vri krisen til sin fordel og håndtere den bra, kan hun ende opp som en av de virkelig store i partiets historie.

Det ser imidlertid svært vanskelig ut med det utgangspunktet hun går til arbeidet med i neste uke.