Venstresiden bør støtte finansiering av tros- og livssynssamfunn

Kulturdepartementet har varslet en stortingsmelding om tros- og livssynssamfunn. Den kommer sannsynligvis i løpet av våren. Noen partier – og særlig ungdomspartier – begynner allerede å posisjonere seg. Flere er mot at stat og kommune skal fortsette slik finansiering.

Saken er viktig fordi den handler om offentlig økonomi – og fordi den handler om hvilken plass kirke, religion og livssyn skal ha på den offentlige arena. Ikke minst gir dette en anledning til å gjøre seg ferdig med venstresidens forlegenhet i forhold til religion.

Men jeg merket at andre mente de hadde definisjonsmakten når det gjaldt religion.

Jeg begynner på det personlige plan: Vinteren 1968 leste jeg Georg Borgstrøms bok «Mat for milliarder». Jeg lukket boken og tenkte at urettferdigheten ikke kan fortsette. Alle trenger mat. Verdens ressurser kan ikke være slik fordelt at vi har mye mens andre nesten ikke har noe.

På våren skrev jeg avsluttende norskeksamen på videregående om Norge og NATO mens studentopprøret raste i Paris og Berlin. Jeg gikk fra eksamen og visste at mitt politiske liv ville være på venstresiden.

Jeg kjøpte Pax-utgaven av utvalgte Karl Marx -tekster, men orket aldri å lese dem. Jeg trengte ikke Marx for å hente ammunisjon mot urettferdighet, eller for å vite at religion kunne bli opium for folket. Det hentet jeg hos profeten Jesajas: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri..»

På venstresiden ble vi tatt imot med åpne armer, men jeg merket at andre mente de hadde definisjonsmakten når det gjaldt religion. Blant dem var det tre ulike holdninger. Den første var de som mente at religiøs tro er en privatsak. Den andre var de som ville holde på statskirken for å kontrollere den, og sikre at ikke mørkemennene overtok. Den tredje var de som mente at sosialisme og ateisme var to sider av samme sak.

Religiøs tro er en personlig sak, ikke en privatsak.

Samtidig merket jeg at holdningene var annerledes både i kirkebenkene og blant venstresidens fotfolk. Blant fotfolket var det ofte kirkekritiske holdninger, men langt inn på åttitallet var over nitti prosent av den norske befolkning medlem av statskirken. Det hadde den ikke vært uten dem som stemte SV og Arbeiderpartiet.

I kirkebenkene var og er Arbeiderpartiet trolig det største partiet. Sagt på en annen måte: Arbeiderpartiet hadde aldri vært det største partiet i Norge uten kirkemedlemmenes og aktive kirkefolk sine stemmer. SV hadde vært enda mer av et miniparti uten de samme stemmene.

Religiøs tro er en personlig sak, ikke en privatsak. Troende av ulikt slag tilhører Den norske kirke, andre religioner eller Human-etisk forbund. Tro handler ikke først og fremst om Gud. Den handler om alt vi ikke vet, men som likevel bestemmer vårt livssyn, virkelighetsoppfatning og etikk.

Ingen var der da verden ble til, ingen kan bevise hva kjærlighet er, og ingen vet noe sikkert om fremtiden – vi tror, og de fleste har organisert sin tro inn i en større sammenheng. I Norge har Den norske kirke vært og er den største, men andre tros- og livssynsorganisasjoner vokser – prosentvis og i antall. Samtidig vokser antallet av dem som ikke ønsker å høre med i noen sammenheng. Men, tros- og livssynsorganisasjoner er offentlige størrelser.

Kirkene er signalbygg i lokalsamfunnene.

Den norske stat og norske lokalsamfunn har siden reformasjonen i 1537 finansiert Den norske kirke. Etterhvert som samfunnet ble bedre organisert, måtte alle betale kirkeskatt. Rundt år 1900 gjorde staten kirkeskatten til del av den alminnelige personskatt. Andre tros- livssynssamfunn fikk etterhvert sin rettferdige del av skatten deres medlemmer betalte.

I dag har vi en ordning som på mange måter er anakronistisk fordi stat og kommune bevilger et beløp til Den norske kirke, mens andre får tildelt beløp som i prinsippet skal svare til det beløp Den norske kirke får per medlem. Uansett er dette en finansiering som ikke handler om milde gaver fra stat og kommune til privat virksomhet.

Når ulykken skjer, er kirkene samlingssteder for hele lokalsamfunn.

Kirkerådets utredning med tittelen: «Samme kirke – ny ordning» fra 2002, beskriver hovedlinjene i det som ble ordningen da Stortinget i 2012 vedtok skillet mellom stat og kirke. Jeg ledet arbeidet som konkluderte med ønsket om at staten skulle føre «en aktivt, støttende religionspolitikk».

Det betyr ikke en kirkeordning kontrollert av staten, eller en politikk der religion er overlatt til privatsfæren. Staten er for alle, kirken er for dem som ønsker å høre til. Men, religion og livssyn er i hovedsak positive, byggende elementer i vårt samfunn.

Den som kjenner norske lokalsamfunn vet at det er slik: Kirkene er signalbygg i lokalsamfunnene. De huser utallige kunstskatter. Menighetene driver arbeid blant barn og ungdom, norsk musikkliv hadde sett helt annerledes ut uten ten-sing, korvirksomhet og kirkemusikk. Kirker og menigheter driver ledertrening blant unge og får dem til å ta samfunnsansvar. De har et omfattende arbeid blant eldre.

Sykehusdriften i Norge begynte med diakonale institusjoner, hjemmehjelpen begynte med menighetspleien. Når ulykken skjer, er kirkene samlingssteder for hele lokalsamfunn. De er rom for sorgen, og lys tennes.

Like rettigheter for kvinne og mann er et sentralt element i dette verdisettet.

Jeg er overbevist om at tros- og livssynsorganisasjoner ønsker å bidra til å bygge gode samfunn, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Jeg er smertelig klar over at religion har vært brukt til – og brukes til – å holde mennesker nede. Det er en utfordring som de enkelte tros- og livssynssamfunn må ta tak i, og det har betydning for innretningen av offentlig støtte til de samme.

Men, venstresidens utgangspunkt bør være ønsket om en «aktivt, støttende religionspolitikk». Betingelsen bør være at offentlig støtte skal forvaltes med respekt for de verdier som nå står i Grunnlovens §2, demokratiet, rettstaten og menneskerettighetene. Like rettigheter for kvinne og mann er et sentralt element i dette verdisettet.

Norsk venstreside bør støtte opp om en sikker finansiering av tros- og livssynssamfunn. Den kan innrettes slik at den bidrar til å bygge et godt samfunn. De som mottar en slik finansiering må på sin side vite at de har ansvar for å bidra til nettopp dette.