Den virkelige kampen mot korona har ikke begynt

Hvis man har skikkelig god fantasi, eller bare litt dårlig syn, kan selve Covid-19-viruset nesten se ut som et garnnøste som har surret seg helt sammen og virker umulig å surre opp igjen. Det er som om alle konsekvensene av virusets inntreden i våre liv ligger nøstet sammen i et eneste stort kaos av katastrofer.

Og disse kaoskatastrofene er så vanskelige å snakke om, fordi vi ikke klarer å skille de ulike trådene fra hverandre. Vi drar i dem i hytt og pine og kjefter på andre mens vi holder på. Det eneste vi kan enes om er at: «Dette skal vi klare sammen», ikke er helt sant.

Vi må snakke åpent og politisk om dette, og ikke privatisere dette vonde ved å lulle oss inn i slagord

Vi er ikke sammen i pandemien. Hvis vi varsomt nøster opp konsekvensene av viruset, vil vi se at det er svært ulike tråder der inne, ulike historier, ulike måter ulike folk rammes på.

Og da snakker jeg ikke om virusets angrep på en kropp og om ulik sykdomsgrad. Jeg snakker om det vi gjør for å skjerme kroppene: Nedstengningene, isolasjonen, distanseringen, reiseforbudene, munnbindene, avlysningene, arbeidsledigheten og det som kan følge av dette; depresjonen, ensomheten, frustrasjonen, kranglingen, redselen, uroen og panikken.

Vi må snakke åpent og politisk om dette, og ikke privatisere dette vonde ved å lulle oss inn i slagord, eller memes og kreve at dette fikser du selv. Anklager om sutring på en side eller varianter av krav om positiv tenkning på den andre løser ikke den mentale krisen for den som står i den.

Det må være lov å bli sint, frustrert, sur, og ja – til og med kritisk til enkelte koronatiltak, uten å bli møtt med at man ikke bryr seg om de svakeste. Som for eksempel dette med at kirkebenker ikke anses som fastmonterte seter, og der røyk julekonsertene for både utøver og publikum. Er det virkelig nødvendig?

For noen kommer nye tiltak som lag på lag oppå allerede slitne sjeler og skjøre sinn

Eller, dette at familie i utland må bo ti dager i hotellkarantene når de endelig skal få se sine kjære til jul, når karantenen like godt kan være sammen med familien. Er det virkelig nødvendig å legge ekstra press på allerede sårbare relasjoner? Måtte man virkelig stenge treningssentre, som var selve lyset i mørket for noen (på mange plan) nå i november?

For noen kommer nye tiltak som lag på lag oppå allerede slitne sjeler og skjøre sinn. Det må vi begynne å ta på like mye alvor som selve viruset.

Vi må utvide hvem «sårbare grupper» i samfunnet er, og se at det finnes noen der som sliter med å puste, av andre grunner enn en koronarammet lunge.

Noen får ikke puste fordi de kan ikke lenger betale regninger. Noen får ikke puste fordi skuffelsen er så enorm over noe helt spesielt som gikk i vasken på grunn av en restriksjon. Noen får ikke puste fordi de ikke kan se familien sin, kanskje for siste gang mens bestemor lever. Noen får ikke puste, for de er så ensomme, ensomme, ensomme.

Vi må se at det finnes noen der som sliter med å puste, av andre grunner enn en koronarammet lunge

De trenger også respirator, og vi må snakke om hva den skal være, og hvordan vi skal unngå at alle disse som ikke får puste av sosiale tiltak, ikke besvimer, blir syke eller dør av viruset, men på annen måte enn vi trodde. Dette er politikk, det er økonomi, det er kompensasjon på ekte, og det må være muligheter for unntak i enkelte situasjoner. Vi skal leve mens vi overlever.

Det sosiale koronautfordringene utraderer ikke det andre medisinske koronaalvoret.

Det dobler det.

 

Stress og ensomhet

Pandemien har vært stressende og frustrerende for mange folk verden over. FN er solklare på at nedstengninger på grunn av pandemien påvirker vår mentale helse. Det viser seg også at samfunn som har hatt lockdown i flere måneder, ikke umiddelbart endrer seg etterpå, men at det tar lang tid før vi sosialiserer på samme måte som før.

Tidsskriftet Lancet frykter økte selvmordstall

Stress påvirker immunsystemet vårt. Det vet vi. Ensomhet kan forkorte livet. Det vet vi også. Isolasjon sliter ut kropp og sinn. Det lærer vi nå. Søvnproblemer har blitt vanlig for mange, følelsen av at alt er litt blekt, litt underlig, kan sitte fast i hele kropper, selv når man gjør tilsynelatende hyggelige ting. I England melder hvert femte barn i en rapport at de er redde for å forlate huset. Hva gjør denne epoken med barn og unge, nå og på sikt?

Også den overveldende nyhetsmengden om hvert eneste koronadødsfall, store overskrifter og hastemeldinger om hver eneste økning i smittetall, hver eneste nedslående vaksinetest, og så videre – alt dette sliter også ut folk. Angst blir for noen en del av hverdagen.

Hva slags langtidseffekter pandemien og tiltakene som konsekvens har på vår mentale helse vet vi ikke enda. Tidsskriftet Lancet frykter økte selvmordstall, men innrømmer at det er for tidlig å si noe om enda. For økningen i kontakt med hjelpetelefoner kan også være positivt: folk åpner seg. Det er lettere å snakke.

I den nye boken Ensomhetens århundre skriver den britiske økonomiprofessoren Noreena Hertz om en ensomhetskrise og legger for dagen statistikk som underbygger den. Ensomhet er like farlig som røyking, og dobbelt så farlig som overvekt skriver hun. Kaia Storvik skriver her i Agenda Magasin at også her hjemme er det 23 prosent som føler seg ensomme. Siden pandemien begynte har 20 prosent av unge nordmenn helt sluttet å gå ut av huset. I 40 prosent av norske hjem bor det bare en person. Hva betyr isolasjon og sosial distansering for dem som allerede er alene?

 

Mer enn en helsekrise

Det er tverrpolitisk enighet om å redde liv i de fleste land, og det vil si at bransje etter bransje, familie eller familie, hus etter hus, stenges ned, for å stanse pandemien.

Det er flott og etisk, og til ære for den moderne menneskeheten at politikerne står samlet og tar ansvar for de mest medisinsk sårbare, ved å be alle ofre deler av eget liv for felles beste. Det er vel derfor vi kalte det dugnad i starten, selv om det aldri var i nærheten av å være det. Det var alltid store ofre for noen, og knapt en bekymring eller endring for andre.

Det var alltid store ofre for noen, og knapt en bekymring eller endring for andre

Allerede i april skrev FNs departement for økonomiske og sosiale spørsmål om det vi burde hatt som et motto hele veien:

Koronapandemien er mye mer enn en helsekrise. Dette er en menneskelig, økonomisk og sosial krise.

FN skriver: Covid-19 angriper mye mer enn enkeltmennesker, det angriper kjernene i samfunnene våre.

Hva mener de med det?

I kjernene, der ligger det som gjør samfunn til samfunn, og ikke til en tilfeldig ansamling av atomiserte individer: Vi passer på de svakeste iblant oss gjennom felleskap, fordeling, samvær og solidaritet. Pandemien, eller mer presist, konsekvensene av nedstengningen, er i ferd med å ta knekken på mye av dette.

Vi vet hvem selve viruset rammer hardest, globalt sett: fattige, eldre, funksjonshemmede, urbefolkning, flyktninger, hjemløse, migranter.

Vi vet også hvem konsekvenser av nedstengninger rammer hardest, globalt sett: fattige, eldre, funksjonshemmede, urbefolkning, flyktninger, hjemløse, migranter.

Og vi kan legge til: Våre unge, som verden over møter ensomhet, manglende skolegang og arbeidsledighet i en helt ny skala.

Covid-19 angriper mye mer enn enkeltmennesker, det angriper kjernene i samfunnene våre

Hvis vi ikke snakker mer om dette, kan det hele bare bli verre. Sier ikke jeg, men FN, som er bekymret for enda mer økende ulikhet, ulikestilling, utenforskap, diskriminering og arbeidsledighet på globalt plan. Like mye som vi trenger en vaksine mot selve sykdommen, trenger vi en politisk vaksine som hindrer at samfunn går i full oppløsning, inn i fattigdom, depresjoner og ulikhet som igjen kan bane vei for enkle politiske og populistiske løsninger.

Vi vet per nå hva de består av. Det må vi unngå, og da kan ikke dagens politikere lukke øynene, men må være seg bevisst at det private under pandemien er et politisk anliggende.

 

Solidaritet er å be om kompensasjon for andre

For mange av dem som rammes jobbmessig eller sosialt, er «gode råd» nå lite annet enn provokasjoner. I Norge gjelder det særlig kulturarbeidere av alle slag. Paradokset i dette ligger i at mens mange koser seg ekstra med bøker, med serier på NRK eller digitale konserter på hjemmekontoret, tar de ikke skikkelig innover seg at skuespilleren du ser på skjermen, musikeren du nyter på øret, eller forfatteren som gir deg ny innsikt, akkurat nå sliter med å betale den neste regningen. Kulturell kapital betaler ikke inkassokravet. Ikke en tur i skogen heller. Ordet «avlyst» begynner for mange å gi kvalmefornemmelser.

For mange av dem som rammes jobbmessig eller sosialt, er «gode råd» nå lite annet enn provokasjoner

Selv om det nå er svært strengt i store deler av landet, finnes det dem som er ivrige etter å be myndighetene om mer: det ropes etter alt fra nedstengte skoler, til munnbind-påbud og mer avlysning av arrangementer. Det ville hjelpe enormt på samholdet i blant oss, og på den kollektive og individuelle psykiske helsen, om disse i samme åndedrag kunne si «…men ikke uten kompensasjon til dem som rammes og ikke mer stengning enn vi absolutt må.»

Det hadde også hjulpet på samholdet om dette kunne blitt diskutert i Stortinget slik at alle folkevalgte kunne si sitt, og vi som valgte folkene der kunne føle at vi sto samlet, i større grad enn om regjeringen turer frem med sine tiltak uten diskusjon.

Det ropes etter alt fra nedstengte skoler, til munnbind-påbud og mer avlysning av arrangementer

Dette garnnøstet jeg begynte å snakke om, det kan vi gjøre hva vi vil med, hvis vi klarer å løse opp flokene. Vi kan strikke en lun genser med plass til alle! Men da fordrer det konkrete politiske og langsiktige løsninger for alle de yrkesgrupper som rammes hardt nå. Det fordrer også at vi tar de psykiske konsekvensene på alvor, når folk uttrykker dem. Og det fordrer at vi forstår – på ordentlig – at Covid-19 rammer på andre måter enn kun den som ødelegger en kropp. Det er mange som er sårbare nå, og et samfunn som fungerer må favne alle.

 

Konspirasjonsteoretikerne sliter også med sitt

Å være sur eller oppgitt, eller endog kritisk til noen av de sosiale korona-restriksjonene, må ikke forveksles med dem som tror at pandemien er en stor konspirasjon. De som tror dette handler om «deep state», om at myndighetene holder tilbake informasjon eller at dette er «big pharma», Soros og Gates som planlegger massevaksinasjon og global overvåkning.

Å søke etter mening er dypt menneskelig

Men vi skal huske at konspirasjonsteorier også er en konsekvens av en stor krise. Studier viser at mange blir lettere forført av konspirasjoner under alt fra terrorisme til naturødeleggelser, ganske enkelt fordi man søker etter forklaringer i et nytt og skremmende kaos. Å søke etter mening er dypt menneskelig. En helt nytt polsk studie viser at koronakonspirasjoner konspirasjonsteoretikerne også droppe å opprettholde sosial distanse, håndvask og munnbind i større grad enn resten av oss. Alt dette fikk Verdens Helseorganisasjon (WHO) til tidligere i år så si at de ikke bare kjemper mot en epidemi, men også mot en infodemi – der falske nyheter sprer seg i enda større tempo enn selve viruset.

Det polske studiet forklarer at det å ende opp med å tro på konspirasjoner i en krise, også kan få sosiale og psykologiske konsekvenser etterpå. Man kan ende opp med ikke å tro på vitenskap i seg selv, i alt fra klimaendringer til medisin og vaksine. Dermed kan man utsette seg selv for risikoatferd, ved ikke å vaksinere seg, eller under en pandemi, smitte andre fordi man ikke følger myndighetenes råd. Forskningen viser også at konspirasjonsmiljøer opererer med sterke grenser rundt de som er innenfor, og de andre: Fienden. Dette kan bety økning i en følelse av sinne, konfrontasjoner, å finne noen på skylde på, mer bruk av vold og mindre tro på demokratiske prosesser.

Å tro på konspirasjoner i en krise, kan få sosiale og psykologiske konsekvenser etterpå

Å finne en konspirasjon å holde fast i under en pandemi kan øke følelsen av å ha kontroll. Man kan finne mening, et miljø, og et mål. Det er på sett og vis forståelig.

Også de som henfaller i dette er sårbare, på sin måte, og etterpå, når de kanskje må innse at de tok feil, skal de også tilbake til «oss».

Det er litt av en slagmark som etterlates etter virusets fremferd. Vi må kunne snakke luftig og saklig og hele spekteret av katastrofer, og klappe noen som sliter digitalt på skulderen og si «det er noe dritt dette her». Å bli tatt på alvor er første skritt for støtte, også politisk sett.