En debattstopper?

Det er alltid positivt når en bok som man selv har medvirket til ikke blir oversett, men anmeldt på kvalifisert vis. Det skjer når Eilev Hegstad i Agenda Magasin anmelder boken «Hvor kristent skal Norge være?», forfattet av Henrik Syse og meg.

Det er underlig at Hegstad kan lese meg slik.

Han gir i hovedsak en god gjengivelse av våre tekster. Hans egne vurderinger av disse skal jeg som medforfatter, i henhold til sedvane, ikke blande meg opp i. Men på ett punkt mener jeg han må ha misforstått, nemlig i sin gjengivelse av min tilnærming til første ledd i Grunnlovens verdiparagraf (§2):  «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.»

Om dette skriver Hegstad: «Etter min vurdering fokuserer Nordhaug for mye på paragraf 2 og tillegger den en betydning som ikke er naturlig innenfor norsk politisk tradisjon. Han hevder for eksempel at å innføre aktiv dødshjelp vil stride med det som står i verdiparagrafen. På den måten bruker Nordhaug grunnlovsparagrafen som en debattstopper. Alt som defineres utenfor denne arven er dermed avskåret fra debatt. Det oppfatter jeg som en dårlig argumentasjon og en dårlig argumentasjonsform. Det er klart at paragrafen aldri var tiltenkt en slik rolle.»

Her er altså mitt poeng langt fra å stoppe debatten.

Det er underlig at Hegstad kan lese meg slik. Mitt anliggende i boken er et ganske annet enn å bruke § 2 som debattstopper. La meg få sitere et par avsnitt fra det jeg skriver om dette:

Hvilken effekt kan så «vår kristne og humanistiske arv» i Grunnlovens § 2 tenkes å få? Er den bare et litt utydelig signal inn i den offentlige samtalen, eller kan den også bli direkte anvendt i en rettssal? I utgangspunktet ligger det fjernt å tenke seg at denne paragrafen blir operativ i retten, nettopp fordi paragrafen er en «flaggparagraf» som er ment å gi et signal for Grunnloven som helhet og ikke regulere konkrete forhold. Likevel kan det tenkes situasjoner der paragrafen blir benyttet. Det kan for eksempel handle om saker der staten kan komme til å gi en fellesverdi som «menneskerettighetene» et nytt og uheldig innhold.

Et nærliggende eksempel på en slik sak kan være et eventuelt forslag om å gjøre aktiv dødshjelp (euthanasi) lovlig, og dermed gjøre det til en oppgave for helsevesenet å medvirke til at pasienter som ikke ønsker å leve lenger kan få hjelp til å avslutte livet. Meningsmålinger viser at en slik lov allerede har betydelig støtte i befolkningen, og også i mange politiske kretser. Skulle dette bli forsøkt innført, vil det ikke være unaturlig å bringe § 2 inn i debatten. En eventuell lov om aktiv dødshjelp vil komme i konflikt med tanken om menneskelivets ukrenkelighet, som igjen står sentralt i «vår kristne og humanistiske arv». (s. 132-133)

Eller leverer Grunnloven tom svada?

Her er altså mitt poeng langt fra å stoppe debatten, men nettopp å bidra inn i diskusjonen ved å «bringe § 2 inn i debatten». Jeg tror ikke at denne paragrafen kan mobiliseres for å få rettsvesenet til å oppheve lover som Stortinget har vedtatt, eksempelvis om aktiv dødshjelp. Derimot mener jeg at det i debatten fram mot en stortingsbehandling vil kunne være svært relevant å stille spørsmålet om hvilket forhold det er mellom aktiv dødshjelp og «vår kristne og humanistiske arv».

En slikt innspill vil være et kritisk og verdikonservativt bidrag som er «naturlig innenfor norsk politisk tradisjon» (jf. Hegstad ovenfor). Hensikten blir å spørre hvilken realitet «vår kristne og humanistiske arv» utgjør, og hvilken betydning det har at den er skrevet inn i Grunnloven.

For en verdiparagraf har vel en betydning? Eller leverer Grunnloven tom svada?