Skolegudstjenester er forskjellsbehandling

Når vi skal definere religionens rolle i samfunnet, trenger vi å ha tungen rett i munnen, for det er mange begreper som er like, nesten like, eller har flere betydninger. Trond Bakkevig er dessverre litt uklar på når han skriver om skolegudstjenester i Agenda Magasin 25. november.

Det er nok en gjengs oppfatning om at Trond Bakkevig og Stålsettutvalget har rett – at vi trenger et livssynsåpent samfunn, som tar vare på enkeltmenneskets menneskerettigheter gjennom å ha god plass til trosfriheten. Det skal være rom for å be, tilbe og praktisere sin religion, også ute i samfunnets fellesarenaer.

Derfor er det avgjørende at skolene ikke prioriterer en religion foran andre religioner.

Men selv om samfunnets fellesarenaer skal ha en åpenhet for dette, blir det best tilrettelagt for om de offentlige institusjonene forholder seg nøytral eller avstår fra å ta et valg om religion. Gjennom at vi alle får like muligheter og lik anseelse i institusjonenes øyne, uavhengig av hvilken tro eller hvilket livssyn vi har, får vi et mest mulig livssynsåpent samfunn.

Derfor er det avgjørende at skolene ikke prioriterer en religion foran andre religioner. Så selv om vi som privatpersoner ikke skal være livssynsnøytrale og at vi som profesjonelle utøvere tar med oss vårt livssyn inn i det vi driver med, skal utøvelsen av våre profesjoner og virksomheten til det offentlige likevel være preget av livssynsnøytralitet. Det er dette som gir, og skaper, det livssynsåpne samfunnet, og som åpner opp for at vi alle kan delta på like fot og med mulighet for å få lik respekt.

 Det er der det gjør vondt å stikke seg ut.

I tilfellet skoler og skolegudstjenester må alle elevene føle at de er en del av det store felles prosjektet. Gjennom å dele opp elevene etter trostilhørighet, slik skolegudstjenestene i praksis gjør, svekker en nettopp det livssynsåpne samfunnet. Særlig på små steder hvor det er sterke tradisjoner for å tilhøre svært aktive trossamfunn, blir dette ekstra problematisk. Det er der det gjør vondt å stikke seg ut. Det er nettopp der det trengs at institusjonene likebehandler og unngår oppdeling og stigmatisering. Dagens ordning med skolegudstjenester sørger ikke for dette.

Trond Bakkevig skriver blant annet at “[j]eg skulle ønske elever også blir invitert til å overvære bønnestunder i moskeene”. Det er jeg helt enig med ham i. Men – skolegudstjenestene er deltagelse, ikke overværing. Dette går rett til kjernen av problemet. Det er en kvalitativ forskjell mellom å delta i en skolegudstjeneste og det å overvære en bønneseanse i en moske.

Dette ville vært mangfoldstrening og likebehandling.

Hvis vi skulle snakke om god mangfoldstrening, skulle elevene ikke bare overvære bønneseansen, de skulle også vært med i bønnen. Da skulle vi også vært deltagere på møter hos Jehovas Vitner, i offerritualer i hindutemplene, i roseutdeling på humanistiske navnefester eller konfirmasjoner, blotet til de norrøne gudene, og så videre. Dette ville vært mangfoldstrening og likebehandling.

Det sosiale presset, skolesituasjonen, og det at man har øvd inn sanger på forhånd, gjør at det blir et sosialt og et formelt press om å delta i ritualene i kirken. Noe som er kvalitativt forskjellig fra situasjonen om man bare overværer noe i moskeen, tempelet eller Grieghallen.

I utgangspunktet er jeg positiv til å besøke forskjellige religions- og livsynslokaler for å se, titte og ha ikke-forkynnende undervisningsopplegg, uten seremonielt opplegg. Men hvordan skal dette foregå i praksis? Vi kan få imamer, prester, brahminer eller forstandere til å fortelle om et religiøst samfunn eller en livssynsgruppe og deres ritualer eller hellige dager. Men dette blir kun fromme ønsker så lenge det ikke er en praktisk nærhet til mange tros- og livssynssamfunn utenfor de store byene. Det er med andre ord vanskelig å få flertallet av norske elever til å besøke templer, moskeer eller synagoger. Derfor blir det liten reelt, som Trond Bakkevig gjør, å kalle skolegudstjenester for mangfoldstrening.

Det er når de offentlige institusjonene er sekulære at vi kan leve i et livssynsåpent samfunn.

Det er ikke slik at alle former for sekulære offentlige institusjoner behøver å kopiere den franske sekularismen, med forbud mot religiøse symboler og hvor man må skjule sine religiøse tanker og tro. Det som etterspørres er sekulære institusjoner hvor institusjonene selv ikke forskjellsbehandler trossamfunn eller livssynssamfunn. Hvor brukerne derimot kan ha sin tro eller sitt livssyn i fred sammen med de andre brukerne av institusjonene. Enten dette betyr at vi må akseptere at Jens og Carlos bærer kors, at Mathilde har hijab, at Nora ber i noen friminutt, at Ahmed er litt trøtt under ramadan, eller at Daniel ikke kan være med å feire bursdager.

Det er når de offentlige institusjonene er sekulære at vi kan leve i et livssynsåpent samfunn med vår tro og vår filosofiske overbevisning – ikke når det offentlige forskjellsbehandler på religiøst grunnlag, slik det skjer med blant annet gudstjenester i skoletiden i dag.