Den nye underklassen

Skal man tro overskriftene i verdens ledende aviser, lever vi i en ny gullalder. The New York Times og The Guardian har gjennom året kunne melde om sunne arbeidsmarkeder og historisk lav arbeidsledighet både i Storbritannia og USA.

I den ferske boken “Hired: Six months undercover in low-wage britain” går den britiske journalisten James Bloodworth undercover i diverse britiske bedrifter for å se om det rosenrøde bildet stemmer.

Heller enn et stabilt arbeidsmarked finner han en horde under-ansatte arbeidere på null-timers-kontrakter. Arbeidende under fryktelige arbeidsvilkår har de få arbeidstakerrettigheter, og de få de har håndheves marginalt.

Bloodworth forsikrer leser fra start at han ikke begynte på boken som et politisk prosjekt, men snarere av nysgjerrighet. Likevel, skriver Bloodworth, “… var mye av det jeg så verre enn noe jeg hadde forventet å se i et av verdens rikeste land.” og “… jeg ble på mange måter radikalisert av prosessen.”

Blant sliterne

“Hired” er en grundig reportasjebok. Bloodworth jobbet over seks måneder i fire forskjellig lavt betalte yrker i fire byer i Storbritannia. Han jobbet som lageransatt i Amazon, hjemmesykepleier, telefonselger og Uber-sjåfør.

I Amazon oppdager han at østeuropeere i stor grad fyller de ryggbrekkende stillingene på lageret til tech-giganten. Britene selv ønsker ikke å jobbe på lageret – jobben er for dårlig.

Arbeidet ble styrt av gps-klokker og Bloodworth og kollegaene hans ble tildelt poengsummer etter hvor effektive de var.

Arbeidsoppgavene på lageret innebar å hente bestilte varer på et område på størrelse av en fotballbane. Arbeidet ble styrt av gps-klokker og Bloodworth og kollegaene hans ble tildelt poengsummer etter hvor effektive de var. Lave poengsummer ledet til oppsigelse – man ble “sluppet løs”, som det hette på amazonsk.

I tillegg opplevde Bloodworth nærmest ukentlig å bli underbetalt av firmaene som ansatte ham. Amazon ansatte ikke direkte. Dette kunne få store utslag på allerede tynnslitte budsjetter.

I en spørreundersøkelse av tidligere Amazon-ansatte utført av Britain’s General Union svarte 91 prosent at de ikke ville anbefale andre å jobbe der. 71 prosent svarte at de på en vanlig arbeidsdag gikk mer enn 16 km.

Fire bransjer, lik praksis

Etter en kort karriere i Amazon ble Bloodworth hjemmesykepleier i Blackpool. En bransje han fant det ufattelig lett å få jobb i, men også en bransje hvor 25,4 prosent av de ansatte byttes ut hvert år. Dette på grunn av det høye arbeidspresset, samt den emosjonelle belastningen det er å forlate ensomme pensjonister.

De 15 minuttene med hjelpepleierne er ofte deres eneste menneskelige interaksjon.

I Blackpool finner også Bloodworth en omfattende hjemløshet. En av tre britiske familier er én lønning unna å havne på gaten, skriver Bloodworth, og i Blackpool bevitner han hva elendigheten medfører i praksis. Blant annet er selvmordsraten i Blackpool på 17 per 100.000 – nesten det dobbelte av den nasjonale raten.

Senere får han jobb som telefonselger i Wales. En jobb han ikke finner så ille, så lenge man takler arbeidsoppgavenes knusende kjedsomhet.

Til sist ender han opp som Uber-sjåfør i London. Andelen av britiske arbeidstakere som er selvstendig næringsdrivende har økt betraktelig det siste tiåret. I 2008 beskrev 12 prosent seg som selvstendig næringsdrivende – i 2016 var tallet 16 prosent. Av disse er 117.000 sjåfører i London. Ikke alle for Uber, men selskapet blir stadig mer dominerende. De aller fleste av disse sjåførene, skriver Bloodworth, rekrutteres fra Londons fattigste nabolag.

Selskapet frasier seg alle plikter overfor sjåførene sine, da de ikke anser sjåførene som arbeidstakere, men selvstendige kontraktører. Bloodworth opplever raskt at Uber i alt annet enn navnet både er en streng og kontrollerende arbeidsgiver.

Bloodworth beskriver flere søksmål rettet mot Uber med det mål om at sjåførene deres skal anerkjennes som ansatte av selskapet, og dermed innehavere av rettigheter som arbeidstaker.

Korsfestelse av et system

Bloodworths bok er en åpenbaring. Den letter sløret av de evig oppadgående pilene man daglig ser, og viser livene til de alt øyensynlig går så mye bedre for. Det er ofte sjokkerende lesning, og det er vanskelig å tro, som Bloodworth skriver, at dette foregår i et av verdens rikeste land.

Først og fremst skylder Bloodworth på den systematiske nedbyggingen av fagforeninger siden Thatchers tid i Downing Street 10.

Bloodworth sier lite om hvordan situasjonen kan bedres, men han supplerer tordentale på tordentale om hva som har gått, og fortsetter å gå galt. Først og fremst skylder Bloodworth på den systematiske nedbyggingen av fagforeninger siden Thatchers tid i Downing Street 10.

Han beskriver blant annet hvordan man desperat forsøker å organisere arbeiderne ansatt av Amazon til liten nytte. Arbeidere som mistenkes for å ha organisert seg, eller for å organisere andre, sparkes. Et klart brudd på arbeidstakers rettigheter, men hva skal man gjøre?

Som en tidligere gruveansatt oppgitt forklarer Bloodworth: “Man har noen rettigheter, men man har ikke pengene til å håndheve dem, du vet, til å ta arbeidsgiverne til retten.” Man kan saksøke arbeidsgivere i et arbeidstaker-tribunal, forklarer Bloodworth, men i 2013 ble det innført en avgift på 1200 pund for å få saken sin antatt. Antallet saker for tribunalen har siden falt med 70 prosent.

Før fantes det fellesskap i fagforeninger og klubber.

Samtidig leder de nye ansettelsesformene til det Bloodworth kaller en “atomisering” av den britiske arbeiderklassen. Før fantes det fellesskap i fagforeninger og klubber. Nå finner ikke Bloodworth noe ekvivalent på den britiske landsbygda. Det eneste han finner er ensomhet, alkohol og fremmedfrykt.

Bloodworths odyssé gjennom elendigheten desillusjonerer ham også for enhver oppløftende lovnad om meritokrati og sosial mobilitet. Det eneste som loves, skriver Bloodworth, er at noen få skal få unnslippe elendigheten, som implisitt erkjennes. Det gis ingen løfter om omfordelende velferdstiltak eller annet som kan løfte den brede befolkningen.

På samme måte har han ingen gode ord for den moderne middelklassens kjærlighet for representativitet. Som han skriver: “Når hen anskuer fremtiden, vil den progressive se seg mer eller mindre fornøyd med et Storbritannia som vedlikeholder den samme økonomiske strukturen som i dag, om det bare var litt mer ‘representativitet’ på toppen.”

I Orwells spor

Å lese Bloodworth er som å lese George Orwells selvbiografiske bok “Down and out i London and Paris”. I den gjenforteller Orwell sin egen tid som lutfattig i London og Paris, og arbeids- og boforholdene han beskriver er sjokkerende. Nesten 100 år senere skulle man tro ting var blitt bedre, men for de på bunnen av samfunnet virker mye, i Bloodworths gjenfortelling, å være det samme.

Orwells netter på gata virker ikke så annerledes som livet til de hjemløse Bloodworth møter i Blackpool. Ei heller virker boligsituasjonen til Orwell så annerledes den Bloodworth må finne seg til rette med for å kunne bo i London på Uber-lønn.

I “Down and out” spør Orwell hvorfor samfunnet aksepterer at det ansettes plongeurer (en form for kjøkkenassistent). “Man bør starte ved å si at plongeuren er en av den moderne verdenens slaver. (…) Arbeidet hans er servilt og uten noen kunst; han blir betalt akkurat nok til å holde seg i live; hans eneste ferie er sengen. Han er avkuttet fra ekteskap, eller, om han gifter seg, så må hans kone også jobbe.”

En beskrivelse som like gjerne kunne beskrevet Bloodworths jobb for Amazon eller som hjemmesykepleier.

Man må spørre seg selv hvordan man har latt situasjonen for de dårligst stilte i samfunnet bli så dårlig at den høres tilforlatelig lik ut skrekkfortellinger fra starten av 1900-tallet.