Er økonomifaget virkelig i krise?

IMFs siste prognoserapport med den treffende tittelen “too slow for too long”, er dyster lesing. Åtte år etter finanskrisen er BNP-veksten og sysselsettingen i en rekke land milevis unna sitt potensial. Beregninger utført av den britiske sentralbanken viser at det kumulative inntektstapet for OECD-land i etterkant av krisen tilsvarer ett helt års tapt produksjon – om lag 32 billioner dollar. Den senere tid har usikkerheten steget til nye høyder, og verre kan det bli hvis Storbritannia melder seg ut av EU-samarbeidet (brexit), eller hvis Kina går inn for hard landing.

I fravær av finanspolitiske tiltak og strukturelle reformer, har sentralbanker verden over tatt ekstraordinære grep og viklet seg inn i ukjent terreng. Virkningene er usikre og resultatet blandet. Høyere forbruk, foretaksinvesteringer og flere, nye arbeidsplasser lar fremdeles vente på seg.

Økonomifagets innsikt og modellrikdom må erkjennes.

I dette krevende landskapet er det mange som spør om vi kan ha tiltro til økonomenes grunnsyn, modellbruk og politikk-anbefaling.

Kritikerne er en sammensatt gjeng med blandende tanker om økonomer og faget. Til dette svarer økonomer som regel noenlunde likt, men ofte sittende i et ekkokammer. Fra tid til annen dukker enten kritikken eller forsvaret av faget opp i bokform, men det hører til sjeldenheter at for- og motargumenter blir avkledd, vektet og systematisk gjennomgått i en og samme bok, der siktemålet er økt faglig innsikt gjennom utsiling og bearbeidelse av kritikk.

Økonomifagets innsikt og modellrikdom må erkjennes, verdsettes og slippes inn i varmen, mener Dani Rodrik. Han er professor i internasjonal politisk økonomi ved Harvard Kennedy School. Hans siste bok er “Economics Rules: The Rights and Wrongs of the Dismal Science“. Rodrik er en prisbelønt akademiker med føttene godt plantet i den liberale tradisjonen. Han har lang fartstid som en observant kommentator av internasjonal politikk og økonomi, samt som en dreven empiriker som vektlegger praktisk, virkelighetsnær modellbruk fremfor teoretisk finesse.

Inspirasjonen til å skrive boken fikk han ved et opphold ved det tverrfaglige Institute for Advanced Study på Princeton. Instituttet var inspirert av humanistiske fag, og sto i sterk kontrast til økonomifagets positivistiske fagtradisjon. I møte med kolleger med bakgrunn fra de andre fagdisiplinene, som antropologi, sosiologi, historie, filosofi og statsvitenskap, ble han overrasket over den skepsis samtlige nærte for økonomer.

For disse kollegene gjorde økonomer en av to ting: påpekte det innlysende, eller gapte for høyt med forenklede modeller av komplekse sosiale fenomener. Dette fikk ham til å føle at de få økonomene ved instituttet ble behandlet som samfunnsvitenskapens svar på autistiske savanter: god med matte og statistikk, men ikke til særlig nytte ellers. Han innrømmer at økonomer har lignende holdninger i motsatt retning, nemlig at andre samfunnsvitere er myke, udisiplinerte, ordrike, og utilstrekkelig empirisk anlagte.

Disse opplevelsene fikk likevel forfatteren til å føle seg som en god økonom, ettersom han lenge selv hadde vært oppgitt over navlebeskuende økonomer med overdreven tiltro til sine modeller. Rodrik hevder at økonomer selv har skylden for at faget misforstås, og gjør det til sitt store prosjekt å forklare faget til ikke-økonomer, samt opplyse økonomer om hvordan de alternativt bør forstå sitt fag.

Enkelhet er et vitenskapelig krav.

Forfatteren gjør dette ved å vende blikket innover mot fagets kjerne: bruken av matematiske modeller, som han hevder er fagets styrke og akilleshæl. Økonomiske modeller består av klart definerte antakelser og atferdsrelasjoner. Dette muliggjør bruken av matematikk. Denne matematikken er for det meste veldig elementær sammenliknet med den brukt i fysikken.

Rodrik påpeker at det likevel kreves en betydelig innsats for å lære seg dette språket, og at dette derfor danner en naturlig barriere mellom økonomifaget og de andre samfunnsvitenskapene. Videre bidrar bruken av matematiske modeller til en forsterket mistanke hos ikke-økonomer om fagets virkelighetsforståelse.

Han påpeker at dette skyldes en generell feiloppfatning om fagets reelle motiver. Bruken av matematikk skyldes ikke fagets behov for å fremstå som sofistikert, komplisert og høyverdig, men snarere av to praktiske grunner:

• Matematikk sikrer at alle elementene i modellen – antakelsene, atferdsrelasjonene, og hovedfunn – er klart definerte og synliggjort for leseren. Rodrik hevder betydningen av dette underkjennes i dag, og viser til at vi fremdeles har uendelige debatter om hva Karl Marx, John Maynard Keynes og Joseph Schumpeter virkelig mente, men at dette ikke har vært tilfellet for Paul Samuelson, Joe Stiglitz eller Ken Arrow (alle tre vinnere av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel).
• Bruken av matematikk sikrer intern, logisk konsistens. Et balltre og en ball koster 15 kroner tilsammen, balltreet er 10 kroner dyrere enn ballen, hvor mye koster da ballen? Undersøkelser viser at mange svarer 5 kroner, mens det riktige svaret er 2,50 kroner. Bruk av matematikk sikrer at økonomer unngår slike – og litt mindre åpenbare – feilslutninger.

De som innvender at økonomiske modeller er enkle, misforstår innholdet i analysen, hevder Rodrik. Enkelhet er et vitenskapelig krav – det går mange ting ut, slik at man kan fokusere på essensen. Bruken av modeller på en slik måte vil medføre en stadig ekspansjon av plausible hypoteser, og dermed også en ekspansjon av økonomers forståelse av sosiale fenomener. Over tid bidrar dette til akkumulasjon av kunnskap.

I tillegg klargjør de en empirisk metode ved å foreslå hvordan ulike hypoteser kan testes på reelle problemstillinger. Dette gjør det mulig å bedømme om et argument er sant eller usant. Selv når bevisene ikke er sterke nok til å bedømme, gjør modellbruken det enklere å identifisere hvor den faglige uenigheten oppstår.

Økonomiske modeller lærer oss noe om verden fordi de er enkle.

Rodrik henviser til en kort novelle skrevet av den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges kalt “Om nøyaktighet i vitenskapen”. Novellen tar for seg et mytisk imperium i en fjern fortid der kartografer tok sitt håndverk alvorlig, og strebet etter perfeksjon. I sine forsøk på å fange så mange detaljer som mulig, trakk de stadig større kart. Kartet over en provins ble utvidet til størrelsen av en by; et kart over imperiet okkuperte en hel provins.

Gradvis ble selv dette detaljnivået for lite og kartografene tegnet et kart over imperiet på en 1:1 skala – størrelsen av imperiet selv. Men fremtidige generasjoner, mindre betatt av kunsten kartografi og mer interessert i å få hjelp med navigasjon, så ikke nytteverdien. De forkastet dem og lot dem råtne i ørkenen.

Økonomiske modeller lærer oss noe om verden fordi de er enkle. Enkle modeller – i flertall – er dermed uunnværlig. Videre skriver han at modellbruk sikrer fagets vitenskapelig status, men at det samtidig skiller seg fra for eksempel fysikk eller kjemi som tar sikte på å avdekke fundamentale naturlover. Samfunnsøkonomi er et samfunnsvitenskapelig fag, og samfunnet har ingen naturlover. Han griper her fatt i en kjent diskusjon om “myk” og “hard” vitenskap, som han redegjør for på en elegant måte.

I naturvitenskapen er det relativt vanlig med lab-eksperimenter, der hypoteser om naturens – studieobjektets – virkemåte, studeres ved å manipulere dets miljø langs ulike kjennetegn. For eksempel kan en forsker enten ta bort et eller flere elementer, eller legge til et eller flere, for å studere virkningen på studieobjektet.

Det finnes også rekke andre metoder, men det sentrale er hypotesetesting i et kontrollert miljø. Økonomer på sin side bruker som regel penn, papir og datakraft for å teste hypoteser, men metoden er – mentalt – den samme. Faktorer isoleres, tas bort, eller inkluderes for å studere virkningene på for eksempel boligmarkedet, køprising eller skatteunndragelse.

Historien har ikke vært snill mot teoretikere som hevdet å ha oppdaget de universelle lovene i kapitalismen.

Rodrik mener økonomifaget har generert mye sosial- og samfunnsmessig innsikt, som vi kan vente mye av også i tiden fremover – dersom fagets utøvere klarer å byttet ut trangen til lete etter den “perfekte” modellen med et praksisnært og sensitivt blikk for kontekst. Med det sikter han til at det som er gjeldende i en setting, gjør seg ikke nødvendigvis gjeldende i en annen. Noen markeder er kjennetegnet av frikonkurranse, andre er ikke det.

Noen politiske systemer opplever dynamisk inkonsistens i fastsettingen av pengepolitikken, andre systemer opplever ikke det. Det er derfor ikke overraskende, skriver han, at ulike samfunn har ulike svar på de samme politikkområdene (privatisering av statlige eiendeler, liberalisering av handel etc.). Han skriver så videre at empirisk anlagte økonomer er flinkere til å fange dette mangfoldet, og at en slik tilnærming ikke nødvendigvis er en svakhet, men snarere enn erkjennelse av de sosiopolitiske betingelsene i et samfunn.

Historien har ikke vært snill mot teoretikere som hevdet å ha oppdaget de universelle lovene i kapitalismen. I motsetning til naturen, er kapitalismen et menneskeskapt system, og derfor en formbar, konstruksjon. Rodrik referer til Albert Hirschman, omtalt som en av økonomifagets mest kreative hoder, som skrev at “trangen til å teoretisere” og “jakten på store paradigmer” kunne være et “hinder for forståelse”.

Han referer videre til den israelske økonomen Itzhak Gilboa, som gir en nyttig analogi i sitt skille mellom regelbasert og casebasert læring. “I daglig så vel som i det profesjonelle liv”, skriver han, “bruker folk både regelbasert resonnering og case-basert resonnering for å lage prediksjoner, klassifikasjoner, diagnostikk, og for å felle etiske og juridiske dommer.”

Economics Rules er et etterlengtet bidrag til et fag med økende antall kritikere.

Regelbasert resonnement har den fordelen at den gir en kompakt måte å organisere et stort volum av informasjon på, selv om det kan gå på bekostning av presisjon. Case-basert resonnering, derimot, opererer via analogier og komparative studier. Når data ikke kan bli tvunget inn i fyndige regler uten å ofre for mye relevans, blir case-basert tilnærming spesielt nyttig. Gilboa bemerker at “noe av praksisen som utviklet seg innen økonomi kan bli bedre forstått hvis vitenskapelig kunnskap også kan sees på som en samling av ulike case-studier”.

Economics Rules er et etterlengtet bidrag til et fag med økende antall kritikere, og som enkelte – litt dramatiserende – vil hevde er i en krise. Boken er lettlest med mange gode eksempler og analogier. Til å være en kort bok (om lag 215 sider), har forfatteren gjengitt mange av de vanlige argumentene for og imot økonomifaget, i tillegg har han også lyktes med å innarbeide svært mange diskusjoner på en begripelig og dekkende måte.

Boken er derfor en inngangsport for leselystne som ønsker å bedre forstå fagets vitenskapelige forankring, samt dens innflytelse på politikk og samfunnsliv. Som samfunnsøkonom sitter jeg igjen med mange, poengterte argumenter levert med kraft og overbevisning. Dani Rodriks beskrivelse av økonomifagets fundament, historie og bidrag vil fascinere og forbløffe enhver som ønsker å forstå hvordan og hvorfor mentale modeller av virkeligheten har spilt og fremdeles vil spille en nøkkelrolle i moderne, markedsbaserte økonomier.