Et skittent spill

Kort tid etter å ha blitt innsatt som Obama-administrasjonens ambassadør til FN twitret Samantha Power seg inn i en kinkig situasjon. Etter at hun hadde skrevet om interne diplomatiske samtaler på sin twitterkonto, kom den meksikanske FN-ambassadøren med et velment råd:

«Du må velge om du skal være en diplomat eller en aktivist», skal han ha sagt til henne. «Du kan ikke være begge deler.»

Power forteller at hun aldri endte opp med å ta ambassadørens råd til følge. Hun forsøkte heller å kombinere nettopp disse to rollene. Det samme forsøker hun også å gjøre i selvbiografien sin.

På den ene siden er hun aktivisten som med brennende, rettferdig harme skrev boken A Problem From Hell om folkemord, og som uredd forsøker å redde menneskeliv hvor enn hun kan. På den andre siden er hun diplomatisk og politisk smart nok til å innse at hun aldri vil kunne forfølge en diplomatisk karriere om hun virkelig går i rette med alle konsekvensen av amerikansk utenrikspolitikk.

I politikken fungert ikke kombinasjonen av aktivisme og diplomati udelt positivt

Powers aktivisme ble vekket da hun sommeren 1989 fulgte demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing. Hun endte siden opp som krigsreporter i det tidligere Jugoslavia, da hun ønsket å bidra til å løse konfliktene der. Etter å ha vært praktikant i Carnegie-stiftelsen for internasjonal fred, for så å ha forelest om menneskerettigheter på Harvard og deltatt aktivt i forskjellige aktivistiske organisasjoner, endte hun med å søke mot politikken i et håp om at hun der faktisk kunne gjøre en forskjell.

I politikken fungert ikke kombinasjonen av aktivisme og diplomati udelt positivt – ei heller i FN, hvor Powers til slutt havner.

 

Obamanauten

Før den tid, og før det avgjørende skillet gjør seg smertelig gjeldende, har Power et begivenhetsrikt liv å fortelle om i selvbiografien The Education of an Idealist. Fra barndommen i Irland, med en fordrukken far og en mor som til slutt flykter landet av frykt for at konservative, irske domstoler skal ta fra henne foreldreretten ved en skilsmisse, går hun til en tilværelse som krigsreporter i Kroatia, Serbia og Bosnia på 90-tallet.

Etter å ha skrevet og vunnet en Pulitzer-pris for boken A Problem From Hell, som handler om amerikanske myndigheters reaksjoner på forskjellige folkemord, møter hun en ung Barack Obama. Flere av Obamas rådgivere har de siste årene rukket å gi ut selvbiografier fra deres tid i hans administrasjon. I motsetning til de fleste av dem kjente faktisk Power Obama lenge før han ble president, og ble etter hvert svært god venn med ham.

Spesielt interessant er det å lese om det et land med den  muskelkraften USA har, faktisk kan utrette.

Dette skinner gjennom i Powers framstilling. Det er likevel interessant å se hvordan forholdet utvikler seg ettersom ansettelsesforholdet mellom dem tar stadig nye vendinger. Spesielt blir dette satt på spissen når forholdet går fra et forhold mellom en sjef og en ansatt til et forhold mellom president og rådgiver.

I et minneverdig øyeblikk ønsker Obama enkelt og greit en trivelig samtale om høygravide Powers nært forestående barn, mens Power vil overbevise en utmattet Obama om at han må anerkjenne det armenske folkemordet. I et annet tilfelle tar Obama seg tid til å – over telefon – forklare Powers forvirrede far, som er utpekt barnevakt for kvelden, hvordan man serverer spedbarn morsmelkerstatning.

 

Aktivisten

Det er da Power blir ansatt i den ferske Obama-administrasjonen som en av mange rådgivere under Det nasjonale sikkerhetsrådet, at boka for alvor setter i gang. Herfra følger vi Power gjennom så og si alle USAs utenrikspolitiske hendelser under Obama, og inn i rollen som FN-ambassadør etter Obamas gjenvalg i 2012.

Dette er interessant lesning, og Power brenner åpenbart for det hun gjør. Spesielt interessant er det å lese om det et land med den muskelkraften USA har, faktisk kan utrette.

Eksempelvis klarte Power og hennes ansatte å få løslatt en rekke fengslede kvinnelige dissidenter gjennom en hashtag-kampanje – #Freethe20. Ved å henge ut spesifikke stater på sosiale medier, stater som ikke var særlig fornøyd med å bli uthengt offentlig på denne måten, presset Power dem til å frigi en rekke fengslede kvinner.

Det er mye som ikke er med i Powers bok, men enkelte saker var åpenbart for store til å utelates.

Kapittelet «Når USA nyser» er dedikert til alle de små bragdene Power får utrettet som FN-ambassadør ved bruk av få ressurser. Hun lytter for eksempel til en fortvilet FN-ambassadør fra Den sentralafrikanske republikk, som aldri før har fått besøk av den amerikanske FN-ambassadøren, og gjennom møtet blir klar over og hjelper til med å avverge et begynnende folkemord mellom kristne og muslimer .

Når USA snakker, så lytter mindre stater, eller som FN-ambassadøren til Grenada formulerer det i boken: «Om USA nyser, så blir de mindre statene forkjølte.»

Dette vises i det som muligens var Powers største bragd som FN-ambassadør, nemlig hennes reaksjon på ebolakrisen i 2014. I boken beskriver Power hvordan hun og andre stater ved hjelp av en rekke midler fikk et samstemt FN på banen og satte en stopper for utbruddet som etter hvert var blitt svært alvorlig. Det er et godt eksempel på hvor effektivt internasjonalt samarbeid kan være, noe Power beskriver fint i boka.

 

Diplomaten

Likevel er det ikke dette som blir hengende igjen etter endt lesing av The Education of an Idealist. Det er snarere det som ikke blir nevnt – og det som bortforklares.

Det re mye som ikke er med i Powers bok, men enkelte saker er åpenbart for store til å utelates. Den viktigste er bombingen av Libya, som ble satt i gang under Powers tid i Sikkerhetsrådet.

Power ble på det tidspunktet, og har i ettertid blitt portrettert som, en av de fremste forkjemperne for å gå inn militært i det nordafrikanske landet. Dette er ikke det bildet hun maler i boka. Snarere er hun bare en av mange – og en av de mindre innflytelsesrike, må vite – som mener at det er riktig å bombe den libyske hæren. Hun siterer til og med Obama i sitt forsvar, som skal ha sagt: «Du er ikke så haukeaktig som [media] skal ha det til.»

Spesielt krigen i Jemen er det pinlig av Power å utelate fra sine memoarer.

Videre forsvarer hun bombingen  og den marerittaktige situasjonen Libya i dag befinner seg i med at det er tvilsomt om landet ville vært noe mer stabilt om ikke NATO hadde gått inn. Dessuten hevder hun at Obama anså sitt og USAs arbeid som ferdig etter den militære operasjonen, og at forventningen var at de europeiske deltakerne skulle stå for oppryddingen.

Power er altså ikke spesielt interessert i å gå i rette med kritikken som er kommet av aksjonen siden, og ser først og fremst ut til å ville få frem at hun ikke er så krigshissende som enkelte vil ha det til. Dette svekkes imidlertid senere, når hun som FN-ambassadør setter alle kluter til for å få Obama til å gå inn militært også i Syria.

 

Amerikaneren

Det er påfallende mye som er utelatt av Powers virke innen amerikansk utenrikspolitikk. Ettersom hun bruker svært mange sider på å fordømme Russlands lugubre praksis som internasjonal aktør, landets undertrykkelse av homofile og dets svært brutale kriger, er det påfallende at Saudi-Arabia ikke nevnes en eneste gang på 552 sider.

Saudi-Arabia er en av USAs nærmeste allierte og sammenlignbart med Russland. Det er ikke lenge siden landet sagde dissidenten Jamal Khashoggi i biter. Landet kan heller ikke sies å være hverken vennlige mot kvinner eller homofile, og fører for øyeblikket en brutal krig i Jemen.

Spesielt krigen i Jemen er det pinlig av Power å utelate. Hun har tross alt bygget renommeet sitt på motstand mot folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, så en aktivistisk tilnærming til krigen hadde vært å forvente.

Det er skuffende å lese Powers bok uten å finne det minste tegn til en kritisk gjennomgang av det utenrikspolitiske prosjektet hun var med på å gjennomføre.

Ei heller har Power noe som helst å si om den utbredte bruken av amerikanske droner i fremmede land. Obama sa en gang at hans fremste læresetning for utenrikspolitikken var «Don’t do stupid shit». Dette munnet ofte ut i å bytte ut amerikanske soldater på bakken med raketter avfyrt fra droner.

Power må ha hatt noen tanker om bruken av droner og etikken bak den, og dette må ha vært et samtaleemne blant kolleger i FN. Likevel er ikke dronebruken ofret et ord på, igjen, 552 sider.

 

Skuffende

I en tidligere omtale av Obama-rådgiveren Ben Rhodes selvbiografi The World As It Is skrev jeg at en åpenhjertig vurdering av Obamas utenrikspolitiske ettermæle er på sin plass. I likhet med Power utelot Rhodes svært mye av det som er problematisk ved ettermælet, samtidig som andre forhold ble rosemalt.

Det er skuffende å lese Powers bok uten å finne det minste tegn til en kritisk gjennomgang av det utenrikspolitiske prosjektet hun var med på å gjennomføre. Ekstra skuffende er det siden hun har bygget karrieren på å være kritisk mot nettopp amerikansk utenrikspolitikk og nå har plattformen til å nå et bredt publikum med et slikt budskap.

Power fikk utrettet mye i FN, men det er nå klart hvilken side av henne som kom levende ut av det hele.

Svaret på hvorfor kan ganske enkelt være at kritikk av egen politikk ikke er veien å gå om en vil ha videre karriere i den amerikanske politikken, særlig ikke i et svært konformt og ukritisk utenrikspolitisk miljø. Som Dexter Filkins påpeker i sin omtale av Powers bok i The New Yorker, så «[…] føles det av og til som om boka er skrevet av noen i en jobbsøkerprosess – for en jobb som trenger godkjennelse i Senatet.»

Power, som nå er ansatt som foreleser ved Harvard og samtidig sitter i styrene til flere amerikanske og internasjonale organisasjoner, har da også hintet om at hun kanskje vil stille til valg for å ta over senatsplassen etter Elizabeth Warren om hennes presidentkampanje lykkes.

Power fikk utrettet mye i FN, men det er nå klart hvilken side av henne som kom levende ut av det hele. Det var ikke aktivisten.