En ny arbeidsrevolusjon

Med befolkningsvekst øker også tilbudssiden i arbeidsmarkedet. Den globale arbeidsstokken har vokst med over en milliard på én generasjon. Både blant arbeidstakere med lang, kort og ingen utdanning.

Det forventes en økning på ytterlige en milliard arbeidere over den neste generasjonen også. Ingen blant oss i dag har levd under en vaskekte industriell revolusjon.

Før nå.

Kombinert med forventningen om massiv automatisering og digitalisering av arbeidsplasser, spår seniorredaktør i The Economist, Ryan Avent, et jordskjelv av en arbeidsrevolusjon over de neste to, tre generasjonene. Men om det blir himmel eller helvete er helt opp til oss selv.

Slutten på verden som vi kjenner den

I «The Wealth of Humans – Work, Power and Status in the Twenty-First Century», trekker Avent en tjukk svart strek av en skillelinje mellom de som i nær fremtid kommer til å være innenfor arbeidsmarkedet (de få) og de som kommer til være utenfor (de mange).

Som en analyse av verden slik vi kjenner den, er den en blanding av teknologioptimisme, tro på det fornuftige mennesket, og en dystopisk undergangsroman. Boka, som er delt i tre større deler, tar analytisk og grundig for seg den digitale revolusjonen, dynamikken i en digital økonomi og hva som skjer når den digitale økonomien svikter folk flest.

Noe av det som slår meg først ved Avents analyse, er overbevisningen han bærer om at vi har en ufattelig hard tid i møte. Fordeling av goder er allerede – og vil i stadig større grad bli – mer og mer urettferdig. Fellesskapsfølelsen i samfunnet vil forvitre når store og sårbare grupper blir satt opp mot hverandre, og med det forsvinner også ansvaret vi føler, ikke bare overfor seg og sine, men også overfor andre rundt oss.

Som et frampek til hvilke urolige tider vi kan vente oss, sender han et fiffig vink til den franske økonomen Thomas Piketty. I «Kapitalen i det 21. århundre» beskriver Piketty hvordan det på starten av 1900-tallet tok femti år med krig, skattlegging, inflasjon og økonomisk depresjon for å reparere ulikhetsforskjellene den industrielle revolusjonen skapte.

Kampen om rettferdig fordeling er det andre som må ta.

Avent trekker i kapittelet «Social Capital in the Twenty-First Century» paralleller til tumultene fra de første femti årene på 1900-tallet. Temmingen av kapitalismen var hverken «smooth or easy» – men først og fremst var den ikke uunngåelig. Generasjoner med arbeidere led og døde, med lite gevinst å vise for det, for deres deltakelse i den industrielle revolusjonen. Andre kjempet bittert for politiske rettigheter og økonomisk forhandlingsmakt. Den egalitære veksten og vanvittige økningen i levestandard på midten av det forrige århundre var aldri en naturgitt utvikling.

Den digitale revolusjonen gjentar historien fra den industrielle revolusjonen. Smart bruk av ny, digital teknologi skaper, atter igjen, et stort overskudd av arbeidskraft. Gevinsten er det kapitaleierne som sitter igjen med. Kampen om rettferdig fordeling er det andre som må ta.

Et enormt overskudd av arbeidskraft

Den historiske lærdommen av tilbud og etterspørsel av arbeidskraft for arbeidere i dag er velkjent, mener Avent. I en verden hvor tilbudet av arbeidskraft er svært stort, vil arbeideres økonomiske makt være skammelig lav. Arbeideres andel av økonomiens overskudd vil derfor bli mindre og mindre, og beslutningsmakten i arbeidslivet vil bli svakere.

Smith tok det for gitt, skriver Avent, at makten naturlig hviler hos eliten.

Her er også boka på sitt mørkeste: «Økonomien, og samfunnet, vil forsøke å tilpasse seg. Justeringene vil bety stagnerende lønninger for arbeidere, økende ulikhet, og en svakere og falmende tilknytning til arbeidslivet for mange andre».

Avent viser til økonom Adam Smiths observasjoner i «The Wealth of Nations» om elitenes («the masters») samarbeid om politikk som gagner dem selv. Smith tok det for gitt, skriver Avent, at makten naturlig hviler hos eliten.

Fordi mangelen på tilgjengelig arbeid vil ha en så stor effekt på fordelingen av goder i samfunnet, er det ingen vei utenom at den digitale revolusjonen kommer vil få signifikante politiske konsekvenser.

Money for nothing

I første del av boka vier Avent en del plass til å forklare hvorfor den digitale revolusjonen skjer nå – og hvorfor den ikke har kommet tidligere, på tross av at teknologien har vært tilgjengelig en stund.

For å gjøre en lang, og ikke så interessant, del av boka kort: Det tar tid før vi blir innovative nok til at det monner, selv om de teknologiske mulighetene er der. Avent etablerer et godt forsvar for hvorfor vi har det største jordskjelvet av teknologiske omveltninger i vente over de neste to, tre generasjonene.

Kampen blir om å skape institusjoner som sørger for inntekt til alle som ikke jobber.

Avent har liten tro på at vi klarer å løse krisen med den samme verktøykassen som har hjulpet oss tidligere, og har forholdsvis liten tro på at mer utdanning vil være redningen for arbeidsledige. Med enorme forandringer i arbeidsmarkedet og teknologien, må derfor selve omfordelingsnaturen endres. Den industrielle revolusjonen var en «alle mann på dekk»-innsats. Alle bidro på et eller annet vis. Slik blir det ikke fremover, spår Avent. Vi er bare generasjoner unna et samfunn hvor enorme mengder arbeidsoppgaver blir overtatt av roboter og datamaskiner.

Slaget kommer derfor ikke til å stå om å skape institusjoner som fordeler overskudd på alle arbeidere. Kampen blir om å skape institusjoner som sørger for inntekt til alle som ikke jobber, fordi arbeidsplassene deres forsvinner.

Lønnsnivå, eller disponibel inntekt av et eller annet slag, er et svært sentralt tema i «The Wealth of Humans», og Avent retter gjentatte og kraftige spark mot gruppene som har kommet seirende ut av fordelingen av inntekt og kapital.

Altfor ofte påberoper inntektstoppen seg en offerrolle som en overbeskattet gruppe som har fått alt ansvaret for å holde de dårligst stilte, late og arbeidsløse folka økonomisk flytende. Avent viser en viss forståelse for denne følelsen, men parerer med virkeligheten: Mennesker i et samfunn er ikke delt inn i «the makers and the takers». Det finnes ikke de som gir og de som tar.

En slik forståelse av verden neglisjerer det sosiale grunnlaget samfunnet er bygget på. Den individualistiske forståelsen av hevd og rett på rikdom og velstand er feilslått, fordi de velbemidlede i altfor liten grad tar innover seg at de aldri hadde lykkes uten de felles samfunnsstrukturene alle bidrar til.

Sosial kapital i det 21. århundre

Et annet utviklingstrekk i økonomien er verdier skapt av kapital versus sosial kapital. Før var det maskiner, kontorer, datautstyr og så videre som sto for mesteparten av en bedrifts kapital. Nå er det folka som jobber der.

Avent bruker et helt kapittel på å forklare hvorfor, men det viktigste poenget er konsekvensene av denne utviklingen. Som han skriver er det ikke opplagt at det er de som skaper verdiene, altså arbeiderne som besitter den sosiale kapitalen, som nyter godt av overskuddet de skaper. Det er heller ikke åpenbart hvordan fordeling av gevinster i en ny økonomi bør være. Men det er helt åpenbart hvem som sitter igjen med gevinsten: Eierne.

Det er i spenningen mellom de som kommer til være utenfor og de som kommer til å klare seg, selve nerven i boka ligger. Forfatteren er overbevist om at det blir en knallhard kamp, men bruker for lite plass på å drøfte hvordan stillingskrigen kan løses. Han avgrenser heller ikke gruppene spesielt tydelig. Vi forstår at han sikter til de mest privilegerte når han snakker om hvem som kommer til å vinne i den nye økonomien, men det er vanskelig å vite om han mener den rikeste prosenten, ti-prosenten eller halvparten av befolkningen.

Dette er et av to store savn i Avents bok. Det andre er en analyse av økonomiens nærmest naturgitte behov for vekst og forbruk, og hvorvidt det overhodet er bærekraftig. Det er synd. Forfatteren skriver analytisk, drivende, og aktuelt. Som leser er jeg ikke i tvil om at Avent hadde mestret et dypere dykk ned i denne problemstillingen.

Av hensyn til både lengde og kompleksitet er det forståelig at Avent har avgrenset boka til å handle om hvordan vi kan løse en framtidig arbeidskrise, men det er umulig å se for seg at vi klarer å gjøre noe med den, uten å ha svar på hvordan det er bærekraftig. En økonomi med et konstant behov for større forbruk og et stadig jag etter mer produksjon og mer vekst, blir fort selvutslettende på sikt.

Ingen usynlig hånd kan fordele rettferdig

Markedet kan ikke løse problemene som følger av den kommende revolusjonen alene. Det er selvbedrag å tro noe annet enn at vi trenger politikk og handling, mener Avent. Den usynlige hånd er, hvis den får jobbe i fred, ikke noe annet enn en knyttneve for de mektigste. Det hadde vært vidunderlig om det var annerledes, men slik er det altså ikke.

Velstanden mennesker skaper, kan skapes ene og alene fordi vi alle er sammen om å gjøre det. Grunnleggende skaper folk heller ikke folk sin egen formue, mener Avent. De arver den, de tilegner seg den gjennom en statlig beskyttet nisje de kan kommersialisere, eller, hvis de er veldig heldige og helt briljante, gjennom å få en idé til å feste seg som en bakterie på folket, som igjen skaper et marked for et produkt.

Men fordelingen av goder skjer ikke etter denne forståelsen. Den hviler kun på evnene de mektigste har til å bruke makten sin til å kapre de verdiene samfunnet skaper sammen. Dette er ingen radikal påstand, mener Avent. Folk tar det de kan, og det er bare sosiale normer som setter begrensninger på den impulsen.

Mer fordeling og mer rettferdighet er veien til Utopia

Forfatteren etterlater ikke et inntrykk av at fremtiden ser lys ut for de minst produktive arbeiderne. Roboter tar mye av arbeidet, og det skal mye til for å lykkes i en verden der den sosiale kapitalen og nærhet til verdiskapingssentra er viktigst.

Men de minst produktive har en grunnleggende rett til å få omfordelt ressurser, hevder Avent. Den massive skjevfordelingen av inntekt er en fornærmelse mot vår økonomiske rettferdighetssans. Hardt arbeid og nyskaping skal belønnes, men den blinde flaksen ved å bli født talentfull i et produktivt, markedsorientert land, skal ikke det. Og fordi alle mennesker i et samfunn bidrar, på så mange forskjellige måter vi ikke er i stand til å oppsummere eller oppfatte, til samfunnets stabilitet, skal alle ha en naturgitt hevd på godene det skaper.

Hvis vi er smarte nok til å finne opp selvgående gressklippere, bør vi også være både smarte nok og moralske nok til å vedlikeholde en sosial orden og rettferdighet, mener Avent. Selv når det blir vanskelig.

Han diskuterer også ulike modeller og mekanismer for omfordeling. Han trekker blant annet frem fagorganisering, borgerlønn, åpne grenser og fri innvandring, uten at han helt og holdent gir støtte til noen av dem. Det viktigste jeg sitter igjen med – og som jeg langt på vei er enig i – er at vi er nødt til å snu trenden når det gjelder fordeling av goder og ressurser. Ikke bare innad i rike land, men i hele verden.

I utgangspunktet er jeg skeptisk til bøker som skal predikere framtida. Spådommer slår sjelden til, og verden blir aldri slik framskrivninger forteller oss at den skal bli. Men i «The Wealth of Humans» analyserer Avent de strukturelle forutsetningene for fordeling, mer rettferdighet og økonomisk vekst på en særdeles overbevisende måte. Det er mulig 2017s mest interessante sakprosa allerede er unnagjort for min del.