Tyven, tyven skal du hete

Gabriel Zucmans bok, Skjult Rikdom: Hvordan de superrike gjemmer formuene i skatteparadiser, er den typen bok som med en stemme full av selvrettferdig harme skriker “Se på dette! Er det ikke vanvittig?!”. Den tar opp et tema som den jevne leser har overfladisk kunnskap om, utdanner oss i temaet og agiterer oss til kamp.

Bokens tema er skatteparadiser. En må likevel ikke forvente noen dyptgående avhandling. Skjult Rikdom er mer et kampskrift enn en akademisk undersøkelse av fenomenet.

 

Ran på åpen gate

Er det eneste man leser om skatteparadiser i år Zucman, vil man sitte igjen med et par antagelser om skatteparadisene. For det første, at landene Zucman klassifiserer som skatteparadis legger til rette for et ran av meg og deg. For det andre, at situasjonen er uholdbar og ikke kan fortsette.

For han finnes det én klar sannhet. Det er at land som Sveits, Luxembourg, Cayman Islands og et røkkel andre småstater er skatteparadiser som må gjøres noe med.

Debatten rundt skatteparadis er i virkeligheten mindre ensidig enn den fremstår i Skjult Rikdom, og det finnes de som til og med argumenterer for skatteparadiser som et gode.

Zucman har hverken tid eller sympati for denne siden av fagfeltet. For han finnes det én klar sannhet. Det er at land som Sveits, Luxembourg, Cayman Islands og et røkkel andre småstater er skatteparadiser som må gjøres noe med. Ferdig snakket.

 

7600 milliarder dollar

Zucmans bok ligner som nevnt et kampskrift — og det ett på drøye 100 sider. Når det er sagt er boken en effektiv blanding av økonomisk analyse, historiefortelling og anekdoter som viser fenomenets omfang.

Sentralt i boken står det Zucman hevder at tidligere tekster om skatteparadiser har manglet: nemlig en økonomisk studie av dem. Studien har latt Zucman konkludere at det i dag er bortgjemt 7600 milliarder dollar i skatteparadiser. Dette er 7600 milliarder dollar privat formue, og skatten Zucman hevder vi internasjonalt taper på dette er 200 milliarder dollar. En vesentlig sum.

Tallet har Zucman kommet frem til ved å se på det sorte hullet en finner i verden om en sammenligner registrert gjeld fra investeringer og registrerte eiendeler. Det er nemlig langt mer gjeld registrert enn eiendelene den skal korrespondere til. De manglende eiendelene hevder Zucman er summen skjult i skatteparadiser.

Utregningen fremstår litt tynt begrunnet. Særlig siden det vises til en ganske liten mengde tall. Men som Zucman selv vedgår, er hans anslag lave, og at det er umulig å slå fast et nøyaktig tall — enkelte har anslått at så mye som 21000 milliarder dollar kan være bortgjemt. Så det er naturlig å tro at det riktige tallet er nær Zucmans anslag, eller høyere.

 

Lukkede lepper og parkeringsvakter

Det er uansett provoserende høye tall. Enda mer provoserende blir det når Zucman forklarer sentrale europeiske staters rolle i å skjule summene.

Zucmans hovedkritikk er rettet mot Luxembourg og Sveits, og disse får hard medfart.

Sveits har historisk vært en av innovatørene av mekanismene som i dag lar en holde formuer skjult. Under den franske revolusjonen gjemte franske rojalister midler i Sveits, og siden har landet fungert som Europas de facto lommebok.

I 1934 vedtok Sveits en lov som la grunnlaget for bankhemmelighold slik vi kjenner det. Bankkontoer måtte ikke lenger stå under navn, men rekker med tall, og kun to ansatte i banken trengte å kjenne navnet bak tallene – kun én ansatt behøves i Luxembourg. Det ble også lagt til grunn strenge straffer for å frigi slik informasjon.

Zucman setter det på spissen: Er Luxembourg overhodet et land, eller bare et finanssenter i fåreklær?

Fra 1920 til 1938 steg summen internasjonal formue forvaltet i sveitsiske banker fra 10 til 125 milliarder sveitsiske franc. I dag anslår Zucman at Sveits huser rundt 2300 milliarder dollar internasjonal kapital.

Luxembourg har på sin side utviklet seg til å bli en av verdens fremste tilretteleggere for internasjonale selskaper. Ronen Palan, en av feltets fremste skribenter, har sammenlignet det Luxembourg, og lignende stater gjør, med det å leie ut parkeringsplasser. De bryr seg ikke om hvem kundene er. De tar bare avgift så lenge de blir værende.

Zucman setter det på spissen: Er Luxembourg overhodet et land, eller bare et finanssenter i fåreklær? De selger selvstendigheten sin ved at selskapene selv kan skreddersy loven til sine behov, rundt 150 000 mennesker pendler daglig til jobber i landet som selv har en befolkning på skarve 500 000 og en tredjedel av landets BNP sendes utenlands i lønninger, utbytte og renter.

 

Tafatte tiltak

Zucman ønsker ikke bare å sette søkelyset på skatteparadiser, men også å finne en løsning på problemet de utgjør. I løpet av de siste hundre årene har det vært en rekke forsøk på å tøyle skatteparadisene, men som Zucman forklarer har de alltid slått feil. Om dette så var på grunn av smutthull i nye regelverk eller forventet frivillighet fra skatteparadiser som ikke frivillig føyer seg etter regelverk som senker konkurranseevnen deres.

Et tilfelle kom ved et høyprofilert EU-direktiv i 2005. Direktivet innførte regler som i prinsippet skulle gjøre det umulig å unnslippe skattlegging. Av uforklarlige årsaker slapp Luxembourg og Østerrike unna sentrale regler av direktivet, noe som førte til at direktivet strandet.

Zucman vier stor plass til egne tiltak mot skatteparadisene. Han foreslår tiltak som et internasjonalt finansregister, straffetoll for alle som nekter å samarbeide og kanskje — bare kanskje — å kaste Luxembourg ut av EU.

Utopisk tenkning

Zucmans tiltak kan fremstå utopiske. Han hevder selv at tiltak som i dag er på plass i sin tid ble sett på som utopiske. Det stemmer nok, men tiltakene Zucman omtaler er langt mer omfattende enn noen av dem som er på plass i dag.

Eksempelvis kan en se til det internasjonale finansregisteret han foreslår. Dette skal være et register over hvem som eier hva av aksjer, obligasjoner og annet. Dette skal gjøres ved å slå sammen et bestående sammensurium av statlige register, så vel som privateide. Han foreslår også å danne regionale register som senere slås sammen.

Zucman er optimistisk og mener at motstand fra skatteparadiser kan løses ved straffetoll.

At dette skal la seg gjøre, fremstår urealistisk. Zucman er optimistisk og mener at motstand fra skatteparadiser kan løses ved straffetoll. Likevel, all den tid en fortsetter å få sterke indikasjoner på at enkelte stater og deler av deres statsapparat i mer eller mindre tildekket grad støtter skatteparadiser, er det vanskelig å se for seg at dette skal gå.

Eksempelvis har en over tid sett en støtte fra England, og da spesielt The City of London og sentralbanken, til skatteparadiser i tidligere kolonier. Hva skal man gjøre om England nekter å føye seg? Disse er ikke like enkle å legge under straffetoll.

 

Antagelser

På grunn av Skjult Rikdoms korte lengde, blir også en del av det Zucman tar opp, beskrevet på en mangelfull måte. En siste seksjon om internasjonale selskaper blir viet noen få sider – noe som ikke yter temaets kompleksitet rettferdighet.

Spørsmålet om hva som utgjør en selvstendig stat blir lemfeldig slengt ut i diskusjonen rundt Luxembourg. Selvstendighet og salget av denne er et sentralt tema i for eksempel Ronen Palans forfatterskap rundt skatteparadiser. Zucmans halvsidelange idé om delen av BNP som overføres ut av landet som mål for selvstendighet, fremstår i lys av dette som halvkokt.

Videre antar Zucman mye om resultat av en utfasing av skatteparadiser som han ikke underbygger med tall, og som han umulig kan vite intuitivt. Eksempelvis får en høre at krisen i Hellas og lavkonjunkturen i Frankrike vil løse seg når en slutter å skjule skatt i utlandet. Videre påstår Zucman at kutt i formuesskatt i senere tid har vært forsøk på holde kapital fra å flykte utenlands. Hvilke årsaker statene som kutter i formuesskatten skulle legge til grunn for kuttene, tar ikke Zucman i betraktning.

 

Til høygaflene

I forordet til Skjult Rikdom skriver Thomas Piketty at om en er interessert i ulikhet, global rettferdighet og demokratiets fremtid, ja, da må en lese boken en har foran seg.

Det har han helt rett i. For selv om det helt klart er aspekter ved Zucmans tekst som er mangelfulle, er absolutt nøyaktighet ikke målet med boken. Og selv om jeg finner optimismen hans noe overdreven i møte med virkeligheten, er løsningene han presenterer steg i riktig retning.

Han vil peke på det vanvittige fenomenet skatteparadiser er, så vi kanskje begynner å gjøre noe med det.

Poenget med Skjult Rikdom, slik jeg ser det, kommer frem på siste side av boken. Der skriver Zucman at “Innbyggerne må nå mobilisere, både i Europa og i skatteparadisene”. Som nevnt innledningsvis er det akkurat det Zucman vil med boken. Han vil peke på det vanvittige fenomenet skatteparadiser er, så vi kanskje begynner å gjøre noe med det.

Og akkurat det evner ikke en akademisk avhandling å gjøre.