Det startet med et forrykende uvær: Hydro-skandalens første fase

En februardag for to år siden rammet et forrykende uvær den brasilianske regnskogen. Snart skulle det utvikle seg til et annus horribilis for en norsk industrikjempe. Dette er historien om hvordan Hydro-skandalen startet.

I dag er det to år siden uværet som markerte starten på det som ble Hydro-skandalen i Brasil. Vi bringer i den forbindelse et tilrettelagt utdrag fra Torkjell Leiras bok Kampen om regnskogen, som nylig kom ut på Res Publica forlag. Det forteller om de første hendelsene da det norske selskapets virksomhet i Amazonas for alvor havnet i et kritisk søkelys.

Barcarena, Brasil, fredag 16. februar 2018: I horisonten hadde de dyp-lilla skyene bygd seg opp lenge. Himmelen hadde mørknet, lufta metnet og fuglene stilnet. Så kom de første vindkastene. Støv og plastposer feide gjennom gatene, tretoppene vaiet og bladverket raslet illsint. På et øyeblikk vokste krappe bølger med hvite skumtopper fram ute på elva.

Så kom regnet. Først noen enslige dråper. Deretter noen prøvende byger, som om vannmassene fortsatt lurte på om det var her de skulle kaste seg ned. Det var definitivt her. De neste 24 timene kom det mer enn 210 millimeter regn i Barcarena. Det er mye, selv i en regnskog. Nok til at Hydro fikk store problemer med kapasiteten på vannrenseanleggene sine, og nok til at lokalbefolkningen mente giftig vann fra Hydros rødslamdeponier flommet over demningene og forurenset drikkevannet deres. Dette var starten på Hydros annus horribilis.

Alt er dekket av et rustrødt støv

I Barcarena ligger alumina-raffineriet Hydro Alunorte. Det var sentrum for skandalen som skulle ramme Hydro de neste ukene og månedene. Fra lufta ser Alunorte ut som en fabrikk i Star Wars-universet: Et digert, rustrødt anlegg, omringet av grønn skog. Svære, avlange haller og høye, sirkelrunde siloer står tett i tett. Biler og lastebiler ser ut som miniatyrmodeller.

I vest renner elva Pará, i øst ligger noen gedigne deponier med røde jordmasser og tilsvarende store bassenger fylt av rød væske. Fra gata er inntrykket like massivt. Siloene ruver over deg, og mellom bygningene går fraktebånd og rør på kryss og tvers. Alt er dekket av rustrødt støv, som også smitter over til veier, vegetasjon og bebyggelse rundt anlegget.

Alunorte er et foredlingsanlegg. Det tar imot råstoffet bauksitt fra gruver i Trombetas (bildet) og Paragominas lenger inn i Amazonas. I Barcarena omdannes bauksitten til stoffet alumina, det som også kalles aluminiumsoksid. Prosessen er nokså enkel. Den ble funnet opp allerede på 1800-tallet. Først males bauksitten opp og blandes med kalk, kaustisk soda og vann til en nokså tyktflytende væske. Denne blandingen pumpes så inn i store høytrykkstanker og varmes opp til omtrent to hundre grader.

Den kaustiske sodaen i prosessen gjør pH-verdien i rødslammet svært høy. I urenset form kan det skade både mennesker og natur.

Da starter en kjemisk reaksjon som fører til at aluminiumoksidet i bauksitten løses opp av den kaustiske sodaen. Ute av tankene kjøles alt ned før det filtreres flere ganger. Så felles aluminiumsoksidet ut av væsken, før det vaskes og varmes opp på nytt i roterende ovner, nå til over tusen grader. Dette kalles kalsinering.

Her fordamper vannet og uønskede organiske materialer brennes bort, samtidig som stoffet finner en ny, fast form. Det man sitter igjen med er et hvitt, sukkerliknende pulver med kjemisk formel Al2O3. Det er dette pulveret som er alumina. Det fraktes verden over for å smeltes om til aluminium, blant annet ved Hydros anlegg i Årdal, Sunndal og på Karmøy. Det meste av produksjonen fra Alunorte reiser imidlertid ikke så langt. Den føres bare rett over gata i Barcarena, til smelteverket Albras, også det eid av Hydro.

En etsende, rustrød væske

Det største miljøproblemet ved Alunorte, som ved alle andre alumina-raffinerier i verden, er rødslam. Rødslammet, en sterkt forurenset rustrød væske, er et avfallsprodukt fra foredlingsprosessen.

Den kaustiske sodaen i prosessen gjør pH-verdien i rødslammet svært høy. I urenset form kan det skade både mennesker og natur. Mennesker kan få etseskader hvis rødslammet kommer i kontakt med huden. Enda mer alvorlig er det dersom det kommer i kontakt med øyne eller slimhinner. Også i naturen kan skadene bli omfattende.

Slippes rødslammet ut i vassdrag, vil vannkvaliteten forringes til skade for både planter, fisk, insekter og dyr. I skogen vil det ødelegge vilkårene til det meste av plante- og dyreliv, alt avhengig av hvor store og hvor konsentrerte utslippene er.

Senere kom det fram at det faktisk var utslipp fra rødslamdeponiet, og at det også var stor fare for lokalbefolkningens helse.

Som verdens største alumina-raffineri produserer Alunorte verdens største mengder med rødslam. Siden det ikke finnes tilfredsstillende rensemetoder, må alt slammet lagres. Det gjør Hydro ved å bygge enorme deponier som langsomt fylles opp. Det første deponiet, kalt DRS1 (for Depósito de Resíduo Sólido 1), ligger rett øst for selve raffineriet, og måler over én kilometer på tvers og to kilometer på langs. Det andre, DRS2, fases inn nå som det første er i ferd med å bli fullt. Vollene rundt deponiene er flere titalls meter høye.

Inne i DRS1 ligger rødslam fra over 30 års alumina-produksjon. Jeg har ikke klart å finne ut nøyaktig hvor mye det er snakk om, tross gjentatte spørsmål til Hydro, men om man grovregner på det, blir det klart at det er snakk om enorme mengder.

Deponiet er omtrent to kvadratkilometer stort. Det høyeste punktet er 60 meter, gjennomsnittshøyden kanskje halvparten. I så fall snakker vi om 60 millioner kubikkmeter rødslam. Det tilsvarer omtrent fem millioner fullastede lastebiler. Det er ikke rart at lokalbefolkningen er redd for lekkasjer.

Utslipp har skjedd før

De frykter også av erfaring. I 2009, den gangen brasilianske Vale var hovedeier ved Alunorte, skjedde et stort utslipp fra rødslamdeponiet etter et uvær. Hydro var allerede den gang nest største eier med en aksjepost på 34 prosent og én person i styret. Likevel var det Vale som håndterte krisen. Selskapet gikk raskt ut og hevdet at det ikke var noen lekkasjer fra rødslamdeponiet. Det var kun regnvann som hadde sluppet ut fra anleggsområdet, sa de, og det var dermed ingen fare for lokalbefolkningens helse.

Senere kom det fram at det faktisk var utslipp fra rødslamdeponiet, og at det også var stor fare for lokalbefolkningens helse. Erstatningssaken, som omfatter tusenvis av mennesker i Barcarena, går fortsatt i det brasilianske rettsvesenet. Nå er det Hydro som har arvet ansvaret – og folks irritasjon.

Hvorfor skulle folk tro at det var annerledes nå?

En av grunnene til at den nye utslippssaken i 2018 eskalerte så raskt, var at Hydros første uttalelser etter regnværet til forveksling liknet Vales påstander ni år tidligere. Folk var redde for å bli syke, de var redde for at fisken i elva skulle dø, og de ble forbannet da de ble møtt med de samme forsikringene som i 2009. Den gangen hadde de vist seg å være feilaktige. Hvorfor skulle folk tro at det var annerledes nå?

Et fjell av stivnet, rød lava

Et halvt år etter regnværet i februar 2018 var jeg selv inne på Alunorte. Der fikk jeg full omvisning. Jeg besøkte raffineriet, rødslamdeponiene, renseanlegget og alle stedene der mediene hadde meldt om utslipp.

Det som gjorde sterkest inntrykk var å stå på toppen av rødslamdeponiet DRS1. For det er ikke slik de fleste – inkludert meg selv før besøket – kanskje tror. Det er ikke snakk om store bassenger med tyntflytende væske. DRS1 er snarere et fjell. I det paddeflate Amazonas-deltaet er fjellet av rødslam Barcarenas høyeste punkt. Fra toppen er det 360 graders utsikt: Raffineriet ligger nede ved elvebredden i vest, storbyen Belém skimtes så vidt i horisonten i øst og skogen står mørkegrønn rett utenfor deponivollene.

Lastebil på lastebil fylt til randen av tyktflytende, rustrødt slam sneglet seg opp veien til platået på toppen da jeg var på besøk. Der lirket de seg i revers ut mot kanten og dumpet lasten. Den rant i strie strømmer nedover fjellsiden, først raskt, så stadig tyngre og langsommere, helt til den stoppet opp i forvridde, bølgeaktige formasjoner. Så fordampet væsken i tropesola, slammet ble forsteinet og et nytt lag fjell var dannet. Lavastrømmer var det første jeg tenkte på da jeg så det; tyktflytende, rødmudrete lavastrømmer.

Det luktet av mineralsk støv og aske. Selve rødslammet er duftfritt. Lukta kom fra kullrestene etter oppvarmingen av høytrykkstankene nede på raffineriet. De ble dumpet sammen med rødslammet. Jeg sto der med hjelm, vernebriller og munnbind, vernesko, hansker og en rød, beskyttende jakke med refleksbånd. I lomma hadde jeg en spray for å nøytralisere etseskadene som kunne oppstå hvis jeg skulle være så uheldig å få sterke kjemiske stoffer på huden. På bilen satt et klistremerke ved døra: «Pass deg for klemfaren.»

Her ble menneskene med andre ord tatt godt vare på. Naturen derimot, den tidligere regnskogen, lå under et 60 meter høyt fjell av gift. Grunnvannet var adskilt fra rødslammet med en plastduk på noen få millimeter. Avstanden mellom hensynet til mennesket og hensynet til naturen virket milelang. Et fint lag av grått støv la seg på telefonen min da jeg tok bilder. Det var så stort, så massivt. Jeg fikk følelsen av å befinne meg midt i en katastrofefilm.

En skjebnesvanger helikoptertur

Nede på Alunorte hamret vannet på takene natt til 17. februar 2018. Det flommet ned i takrenner og langs vegger, skylte over bauksitthauger, veier og parkeringsplasser før det samlet seg i det nordlige, lavestliggende hjørnet av anlegget. Der begynte vannet å stige. Det meste av raffineriet er sinnrikt lagt bak en jordvoll, som en omvendt vollgrav, noe som skal hindre forurenset vann i å renne urenset ut i naturen.

Dessverre for Hydro førte uværet til at strømmen til pumpestasjonen i det nevnte området gikk, og før den var tilbake igjen lå selve pumpestasjonen under vann. Det var ingen automatisk varsling. Vannet fortsatte å stige, uten at noen fikk beskjed om det.

Samtidig økte vannstanden raskt også i de to store rødslamdeponiene. Siden rødslam er sterkt forurenset, er myndighetenes krav til sikkerhetsmarginer svært strenge. Utover natta begynte vannet å nærme seg toppen av jordvollene som holder rødslammet tilbake. Så ble det morgen, lørdag 17. februar.

Lokale myndigheter sendte et helikopter til Alunorte. Kanskje gjorde de det med Vales utslipp i 2009 i mente. Den gangen ble miljømyndighetene avvist ved fabrikkporten.

Allerede med det første dagslyset begynte bekymringsmeldingene fra lokalsamfunnet å strømme inn. Mange boliger og nabolag i nærheten av Alunorte var oversvømt, og fargen på vannet var ikke den vanlige mudderbeige fra elvene rundt. Nå var vannet rustrødt som bauksitt og rødslam. Disse meldingene tikket også inn på en spesialgruppe på meldingstjenesten WhatsApp, som en rekke offentlige instanser hadde opprettet for å dele informasjon om miljøproblemer i Barcarena.

Den morgenen, basert på meldingene på WhatsApp, ble det tatt en enkel avgjørelse som skulle få store ringvirkninger: Lokale myndigheter sendte et helikopter til Alunorte. Kanskje gjorde de det med Vales utslipp i 2009 i mente. Den gangen ble miljømyndighetene avvist ved fabrikkporten. De ble nektet å se på lekkasjene, og fikk ikke slippe inn på anlegget før dagen etter. I etterkant bortforklarte Vale hendelsen som en «misforståelse». Noe slikt måtte man for all del unngå nå, og det sikreste var å skaffe seg oversikt over skadeomfanget fra lufta.

Om bord i helikopteret denne lørdagen i 2018 satt representanter fra den delstatlige miljøavdelingen (SEMAS) og det offentlige helseinstituttet Instituto Evandro Chagas (IEC). Men kanskje mest avgjørende for utfallet av saken: I helikopteret var det også folk med telelinser og videokameraer.

Etterforskningen opprettes

Allerede mandag 19. februar åpnet det delstatlige statsadvokatembetet (MPE) etterforskning av hendelsene ved Alunorte. MPE mente indisiene på at noe ulovlig hadde skjedd var så sterke at de opprettet en egen spesialgruppe. Samme ettermiddag, tre dager etter at himmelen åpnet sine sluser over Barcarena og to dager etter de første anklagene om ulovlige utslipp, kom Hydro med sin første offentlige uttalelse om saken. I den sa det norske selskapet kort og godt at alt var normalt, og at det ikke hadde forekommet utslipp fra rødslamdeponiene.

Det het også at det rødfargede vannet i bekker og elver måtte stamme fra avrenning fra gatene i Barcarena. «Siden de fleste av disse gatene ikke er asfaltert, blir vannet rødt på grunn av det karakteristiske jordsmonnet i regionen», sa Hydro. Det var en nokså avvisende holdning til svært alvorlige anklager.

Nettopp denne holdningen ble kritisert av mange. Selv snakket jeg noen uker senere med en representant for Ministério Público Federal (MPF), et organ som tilsvarer en blanding av den norske sivilombudsmannen, med ansvar for å beskytte borgernes rettigheter, og den norske statsadvokaten. Han mente at Hydro i mange sammenhenger opptrådte arrogant i møte med offentlige myndigheter. Det samme har flere andre brasilianske aktører forklart norsk og brasiliansk presse. Arroganse fra utenlandske selskaper blir satt svært liten pris på i Brasil. Denne holdningen, tilsiktet eller ei, bidro til å forverre Hydros situasjon.

Hadde man zoomet ut og vist noe mer av omgivelsene, ville man sett at vannmassene inne på Alunorte faktisk ble holdt tilbake av jordvoller.

Torsdag 22. februar publiserte Instituto Evandro Chagas (IEC) en foreløpig rapport fra sine første undersøkelser i Barcarena, inkludert et besøk på innsiden av Alunorte-anlegget. Det ble en katastrofe for Hydro. Rapporten i seg selv sa riktignok ikke så mye. I den var konklusjonen at overflatevann i nabolag i nærheten av Alunorte viste «høye nivåer av aluminium og andre variabler som er assosiert med avfallsstoffene som Hydro Alunorte produserer».

Det var langt fra noe bevis på at det hadde skjedd noe ulovlig. Men rapporten hadde bilder. De viste oversvømmelser inne på anlegget. De viste rødt vann som flommet inn i grønne skogsområder. De viste store bassenger hvor vollene hadde rustrøde spor etter oversvømmelser. Billedtekstene sa at dette var «indisier på lekkasjer», uten å spesifisere om de stammet fra rødslamdeponiene eller andre områder. På sosiale medier hadde videosnutter av de samme oversvømmelsene begynt å florere. Bildene og videoene stammet fra helikopterturen fem dager tidligere.

Sterke krefter ble satt i sving

Samtidig var det noe som skurret. Både bildene og videoene hadde helt spesielle utsnitt. De var nøyaktig beskåret for å underbygge påstandene om utslipp. Hadde man zoomet ut og vist noe mer av omgivelsene, ville man sett at vannmassene inne på Alunorte faktisk ble holdt tilbake av jordvoller.

Man ville sett at skogområdene som sto til knes i rustrødt vann befant seg inne på Hydros eiendom og innenfor renseanleggets aksjonsradius. Den jordvollen som var oversvømt var bare den første av flere voller som var konstruert for å behandle store vannmasser ved ekstrem- nedbør. Det var faktisk meningen at den indre vollen skulle oversvømmes, har Hydro-ansatte senere fortalt meg.

Ingen bilder eller videosnutter viste imidlertid noe som tydet på at Hydros systemer holdt vann, helt bokstavelig talt. Utsnittene og tolkningene var snarere tidlige eksempler på de mange tendensiøse påstandene og argumentene som skulle prege konflikten som var under oppseiling. Dette var også det første signalet om at sterke krefter var i sving på brasilianske myndigheters side.

Siden skulle krisen bli enda verre for det norske selskapet, men det var her det hele begynte.

I pressen gikk IECs forskningsleder Marcelo Lima også et godt stykke lenger enn rapportene. I en stor sak på BBC Brasil uttalte han at instituttet kunne konstatere to ting: For det første at det hadde forekommet utslipp fra Alunorte og at konsentrasjonen av aluminium i elvene var 25 ganger høyere enn det loven tillot.

Så offentliggjorde han et funn som kledde av Hydros versjon om null utslipp. Selv om det siden viste seg at Hydro hadde sitt på det tørre når det gjaldt deponiene, ble poenget så sentralt for den videre utviklingen av Hydro-skandalen at det fortjener et direkte sitat: «[…] for det andre, og det alvorligste av alt, har selskapet lagd et rør for å sende avfallsstoffer rett ut i miljøet.»

Utslippene fra dette røret viste seg å være små, men noe avgjørende hadde blitt synlig: Hydro hadde ikke hatt full kontroll, likevel. Siden skulle krisen bli enda verre for det norske selskapet, men det var her det hele begynte.

Forlaget Res Publica, som har gitt ut Kampen om regnskogen er del av samme selskap som Agenda Magasin. Les mer her.