Ingen barn å miste

På den isete gangstien ved Åsbråten på Holmlia går en forkjølet tenåringsgutt i en tynn, grønn pysjbukse, hvit genser og blå Tommy Hilfiger-jakke. Han passerer et skilt som formaner bilister om å vise aktsomhet. Kjør forsiktig. Vi har ingen barn å miste.

Flere vitneobservasjoner og tekniske bevis (…), pekte imidlertid på en elefant i rommet som politiet må eller burde ha vært klar over – at drapet kanskje ikke var så tilfeldig likevel.

Moren er ikke begeistret for å la ham være ute så sent, en fredagskveld like før midnatt i januar 2001, særlig ikke når han har vært hjemme fra skolen samme dag på grunn av sykdom. Men Benjamin er en insisterende gutt som ikke tar et nei for et nei. Sier han bare skal en rask tur ut for å møte kompisen Hadi, det er noe med å bytte et mobildeksel. Marit lar seg overtale. «Men bare en kort tur!», formaner hun.(1)

Noen minutter senere går to tenåringsgutter, Amir og Ismail, på samme sti og skravler. De har vært på besøk hos en kompis i nabolaget og skal rekke bussen. De er moteriktig kledd i hettegensere, Napapijrijakker og Buffalo-sko.(2) Ungdommene må tre til siden da en vekter kjører forbi. Vekteren skal parkere ved snuplassen for 79-bussen på Åsbråten. Da bilen er parkert, går han tilbake samme vei som han kom fra for å patruljere nabolaget til fots. Klokken 23.34 registrerer han sin ankomst ved Åsbråten Servicesentral med en datapenn. Det er intet unormalt i området.(3)

Ved telefonkiosken ved snuplassen støter Amir og Ismail på Benjamin. Han ber om å få bomme en røyk. De tre gutta slår av en prat, deler på den ene røyken de har igjen. Benjamin forteller at han har vært hjemme fra skolen denne fredagen, både moren og han har slitt med en forkjølelse som ikke riktig slipper taket. Han er utålmodig, tar frem sin Nokia 3310, henter frem nummeret til Hadi fra listen over siste anrop.
«Kommer du snart?», maser han. Samtalen varer tre sekunder. 79-bussen kommer endelig, noen minutter forsinket. Amir sier ha det og går på. Ismail rusler hjemover.(4)

Benjamin blir stående alene ved telefonkiosken og vente. Det er guffent og kaldt ute, våte, store snøflak daler ned på bakken. Omsider kommer Hadi gående mellom de lave blokkene som ligger rundt snuplassen. De hilser og går bort til den stengte Spar-butikken, som ligger like ved. På veggen bak dem henger håndskrevne reklameskilt, denne uka kan man få kylling til bare 34 kroner kiloen. De tenner hver sin sigarett. Frostrøyk og smugrøyk blander seg med hverandre under lyset fra de hvite plastjuleklokkene som henger og svaier over innkjøringen til butikken.(5)

Vekteren er ferdig med runden og har satt seg i bilen. I den krappe svingen mellom snuplassen og Nordåsveien passerer vekteren en gammel og nokså herpa blå metallic-farget Ford Granada. I førersetet sitter Ole Nicolai Kvisler, en skinhead i begynnelsen av tjueårene, han har på seg tihullsboots med hvite skolisser, syrevaskede olabukser, en T-skjorte med skriften «Blood and Honour Security» og natogenser.

Både voksne og unge på Holmlia hadde i en lengre periode blitt plaget av nynazister da Benjamin Hermansen ble knivstukket og drept.

Hans grønne bomberjakke har et norsk flagg på ryggen og Blood and Honours triskele-symbol på jakkeermet. Under T-skjorta, midt på den hårløse brystkassen, har han tatovert en tysk ørn med et hakekors i  klørne. Ved siden av ham, i passasjersetet, sitter Veronica Andreassen, en sørlandsjente i 17-årsalderen, iført svart bomberjakke, mørke bukser og boots. Hun er kortklipt, med et barbert hakekors i nakken og to lange, lyse fjoner som henger på hver side av pannen, sånn som ekte skinheadjenter har. I baksetet sitter en tredje person, også snauklipt, iført mørke olabukser, hettegenser, olajakke og Doctor Martensstøvler med vernetupper.

Han har med seg svarte skinnhansker og en kniv med brunt treskaft, som de pleier å bruke til å kutte opp pizza med i leiligheten hjemme på Bogerud. Hans navn er Joe Erling Jahr.(6)
Noen minutter senere ruller bilen langsomt opp foran Spar-butikken. Ole Nicolai Kvisler stiger ut og åpner døra for Joe Erling Jahr. Med besluttsomme og raske støvleskritt går de etter de to gutta som har begynt å gå tilbake mot bussens snuplass.(7)

Slik lyder den offisielle historien om det som så skjedde: Det var et drap begått av fremmede inntrengere: nynazister som dro på en målrettet menneskejakt til Åsbråten fredag den 26. januar 2001, hvor de knivsta kk og drepte en forsvarsløs 15 år gammel gutt. Det hadde ikke tidligere vært kontakt mellom de tre domfelte og Benjamin Hermansen.

(…) det er godt dokumentert at miljøet utviklet seg i en stadig mer voldelig og militant retning på slutten av 1990-tallet.

Etterforskningen avdekket aldri noe slikt, sa statsadvokaten i sitt innledningsforedrag i Oslo byrett den 3. desember 2001. Drapet var helt tilfeldig og rasistisk motivert. Det første drapet i Norge av denne typen siden annen verdenskrig.

De tre dømte: en ledertype og naziideolog fra et helt normalt hjem, en stakkarslig medløper uten politisk overbevisning og en jente som bare hang rundt dem. Omtrent slik ble historien fremstilt av det norske rettsvesenet, og dette har i mer enn 20 år også vært offentlighetens historie om hva som skjedde.

I arkivene til Oslo politidistrikt finnes det i underkant av 3000 sider med saksdokumenter i tilknytning til straffesaken, som jeg har brukt nesten to år på å studere i detalj. Straffesaken inneholder blant annet politirapporter, tekniske bevis, intern korrespondanse, arrestjournaler, rettsmedisinske undersøkelser og rettsbøker samt avhør av vitner og siktede.

Totalt ble det avhørt 81 vitner. Bare et mindretall av dem forklarte seg i retten. Flere vitneobservasjoner og tekniske bevis som aldri ble tatt med i rettssystemets offisielle historie, pekte imidlertid på en elefant i rommet som politiet må eller burde ha vært klar over – at drapet kanskje ikke var så tilfeldig likevel.

Både voksne og unge på Holmlia hadde i en lengre periode blitt plaget av nynazister da Benjamin Hermansen ble knivstukket og drept, og det er godt dokumentert at miljøet utviklet seg i en stadig mer voldelig og militant retning på slutten av 1990-tallet.

I tillegg til å drøfte den offisielle historien om drapet på Benjamin Hermansen og bristene i den, er denne boka derfor en dokumentarisk fortelling om høyreekstremismens fremvekst og utvikling i Norge fra slutten av 1970-tallet og frem til i dag. Flere av de stemmene som aldri ble hørt for tjue år siden, blant dem Benjamins nærmeste venner og andre som ble utsatt for rasistisk vold og trakassering, forteller nå sin versjon av oppløpet til det som skjedde på Åsbråten den 26. januar 2001.

Så vidt jeg kunne bedømme, ble avgjørende etterforskningsskritt knyttet til en voldsepisode mellom Benjamin Hermansen og nynazister i Danmark seks måneder før drapet ikke tatt, til tross for signalementer og observasjoner som indikerte at norske nynazister, deriblant Joe Erling Jahr og en annen av de siktede, Erik Lauritsen, var til stede da.

Så vidt jeg kunne bedømme, ble avgjørende etterforskningsskritt knyttet til en voldsepisode mellom Benjamin Hermansen og nynazister i Danmark seks måneder før drapet ikke tatt.

Sentrale vitner ble aldri avhørt.(8) Tekniske bevis som tyder på at det var kontakt mellom Benjamin Hermansen og Joe Erling Jahr i forkant av drapet, ble ikke undersøkt godt nok. Informasjon i avhørsreferater og chatlogger fra politiets saksdokumenter, kombinert med det som kommer frem i intervjuer jeg har gjort, passer ikke med den offisielle historien om et tilfeldig drap.

Da jeg knapt 20 år senere oppsøkte folk fra Bøler, Holmlia og Kristiansand og ba dem fortelle hva de visste, fikk jeg til dels andre svar enn det som ble offentlig kjent i 2001. At jeg blir fortalt andre ting i dag, kan naturligvis skyldes forskyvninger i folks erindring – mennesker har en tendens til å fortolke fortiden i lys av nåtidens kunnskap. Hukommelsen er påvirkelig og formbar.

Likevel fornemmet jeg at en del av de nye opplysningene handlet om noe annet, nærmere bestemt det faktum at min tilnærming var annerledes enn politiets og rettssystemets. I stedet for å stille spørsmål om hvem som begikk drapet og hvordan, var jeg opptatt av å finne ut av hvorfor det skjedde, og hvilke sosiale prosesser som ledet frem til drapet.

Sentrale vitner ble aldri avhørt.

Mens vitneavhør er myntet på å oppklare en sak med tanke på å straffe de skyldige, er intervjuer i større grad egnet til å belyse og forklare forbrytelsens årsaker. Spørsmålene som stilles i et bokprosjekt, er i sin natur helt annerledes enn de som stilles i et politiavhør og vil derfor også generere andre svar.

En annen vesentlig forskjell er at jeg som forfatter, i motsetning til politi og domstoler, ikke har tvangsmidler til rådighet. Når folk mange år senere snakker med meg om det som skjedde, har det som formidles ikke lenger noen betydning for hvorvidt de skyldige vil bli straffet, og hvordan.

Av intervjuene trer derfor en mer nyansert form for historieskrivning frem – ikke bare om rasismens årsaker og konsekvenser, og om skyld og ansvar, men også om hvordan vi individuelt og kollektivt forholder oss til dette.(9)

Mange spørsmål virvles opp i denne boka – men uten at det gis entydige svar på hva sannheten om drapet er. Den kjenner bare de som ble dømt for drapet, og kanskje noen få i deres innerste krets.

Mer enn noe annet er dette beretninger fra skyggene – om rasismens ofre og om et samfunn som sviktet både dem og de skyldige. Fortellinger om oss.

Dette er et  utdrag fra boka Brorskapet – En historie om drapet på Benjamin Hermansen, utgitt på Gyldendal Forlag.

 

Noter:

1 Politisamtale med Marit Hermansen, den 27. januar 2001.
Politirapport om Benjamin Hermansens påkledning den 26. januar 2001.
2 Vitneavhør av Amir og Ismail, den 28. januar 2001. Av personvernhensyn opptrer alle personer
som har uttalt seg i vitneavhør, under pseudonymer i denne boka med mindre annet
er angitt.
3 Vitneavhør av vekter, den 27. januar 2001.
4 Vitneavhør av Amir og Ismail, den 28. januar 2001.
Utskrift av teledata fra Benjamin Hermansens mobiltelefon, den 26. januar 2001.
5 Vitneavhør av Hadi Ghalegolabi, den 27. januar 2001.
Fotografier tatt under åstedsundersøkelsen, den 27. januar 2001.
6 Siktetavhør av Ole Nicolai Kvisler, den 7. februar 2001.
Siktetavhør av Veronica Andreassen, den 2. februar 2001 og 23. mai 2001.
Siktetavhør av Joe Erling Jahr, den 14. juni 2001.
Vitneavhør av Erik Lauritsens kjæreste, den 27. januar 2001.
Politirapport i forbindelse med søk etter kniv i området ved Rustad skole sammen med Joe
Erling Jahr, den 10. mai 2002.
Illustrasjoner av siktede, rapport fra kriminalteknisk avsnitt 2001.
7 Vitneavhør av Hadi Ghalegolabi, den 29. januar 2001.
8 I politiavhør ga vitner opplysninger om andre vitner – navngitte personer – som satt på opplysninger om foranledningen til drapet. Også i media ga flere ungdommer på Bøler og Holmlia
uttrykk for at de hadde kjennskap til dette. Dette både kunne og burde politiet ha sjekket opp som en del av etterforskningen.
9 Flere kriminologer peker på at strafferettens stereotype fortellinger har en tendens til å gi feilaktige eller forenklede bilder av sannheten, og at de er dårlig egnet til å skape individuell og kollektiv erkjennelse. Det har stor betydning for hvor vellykket rehabilitering av lovbrytere blir og hvor godt vi forstår de onde handlingene strafferetten er ment å bekjempe. Se for eksempel Finstad, Liv (1996) «Rettsapparatet som erkjennelsessystem» Materialisten. Tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt 24(1/2): 41–62 og Kruse, Anja Emilie (2020) The Why, the Who and the Wherefore. Explanations, Self-change and Social Friction in Men’s Narratives of Sexual Violations (Ph.D-avhandling). Oslo: Universitetet i Oslo.