Australias grensepolitikk er ingen rollemodell

De siste ukene har den australske modellen for asyl- og grensepolitikk gjort sitt innhopp på den norske arenaen, i takt med at den europeiske debatten spisser seg til. Et større antall kommentatorer spør nå retorisk om ikke Europas ledere kan lære noe av Australia når de vurderer løsningsmodeller for migrasjonsstrømmene over Middelhavet.

Det er lett være enig i at en ny modell haster og at dødstrafikken over Middelhavet må stanse. Det vil derimot være feil å bruke Australia som en rollemodell.

Det er nemlig viktig å huske på den høye prisen for Australias politikk.

Den Australske modellen dukket først virkelig opp i europeiske politikksirkler da den da nylig avgåtte Australske statsministeren Tony Abbott promoterte Australias eksempel på en europaturne. Han erklærte menneskesmugling som en grunnleggende global problemstillingene og hevdet at Australia er «det eneste landet som har beseiret det». Han påstod at Europas «elsk din neste»-mentalitet var en «katastrofal feil».

I veldig korte trekk går den Australske modellen ut på å stoppe all innvandring til øystaten som går sjøveien. «Operation Sovereign Borders» som politikken har blitt kjent under, har som ett hovedmål: Å stoppe tilstrømningene av immigranter over sjøruten fra Indonesia og Sri Lanka. For å få til dette har politikken tre ben. Den første er en veldig streng, militært ledet grensekontroll langs nord-kysten. Krysser en uidentifiserbar båt inn i australske farvann, blir den tvunget tilbake samme vei, med ladde missiler rettet mot seg.

Den andre er å overlevere asylsøkere som kommer seg inn i australske farvann til én av to utenlandske asylmottak, såkalte «offshore detention centres». Dette innebærer at asylsøkere og flyktninger, menn, kvinner og barn likedan, blir tvunget inn i små flyktningleire (hvor provisoriske militærtelt er den vanligste infrastrukturen) og holdt på ubestemt tid.

Det siste, og mest omdiskuterte benet, går ut på at disse personene som blir plukket opp aldri skal kunne få innpass i Australia. «You will never make Australia home» utroper en statlig nettkampanje. Sentrale figurer i den Australske regjeringen har snakket opp dette som det viktigste elementet i politikken.

Dette er nå et så giftig politisk tema at politiker knapt tør diskutere det.

Det vil, ifølge politikkens steile forkjempere, sørge for at ingen lenger ønsker å legge ut på den farefulle ferden over Indiahavet. Dette innebærer derimot også at asylsøkerne som har blitt overført til de to mottakene på øyene Manus og Nauru er i permanent limbo-status. Av disse har godt over halvparten fått bekreftet flyktningstatus av uavhengige observatører.

Internasjonal lov forbyr Australia fra å sende dem tilbake til opphavslandene (såkalt vern mot utsendelse). Mottakslandene Nauru og Papua Ny-Guinea hverken vil, eller har kapasitet til å integrere dem i sine lokalsamfunn. Avtalen Australia har inngått med Kambodsja har fått skarve fire flyktninger omplassert, simpelthen fordi de pent takker nei til å overføres til et land i større fattigdom og nød enn det landet de flyktet fra.

Det er derimot flere grunner til at Europa nå ikke kan se til denne modellen for løsninger. Det er nemlig viktig å huske på den høye prisen for Australias politikk.

Først kommer de betydelige økonomiske utgiftene. Det er beregnet at prosessering og behandling av asylsøknader på utenlandske asylmottak har kostet Australia mer enn 20 milliarder kroner hvert år siden 2013. Gjennomsnittlig bruker Australia mellom 2,4 – 3 millioner kroner per flyktning som er omplassert til et utenlandsk asylmottak. Australia har betalt en estimert 340 millioner kr for omplasseringsavtalen med Kambodsja.

Så er det den store politiske kostnaden. Australsk politikk har blitt paralysert når det gjelder asyl- og flyktningpolitikk. Dette er nå et så giftig politisk tema at politiker knapt tør diskutere det.

Australia har inngått avtale med de dypt fattige og bistandsavhengige øystatene Nauru og Papua Ny-Guinea.

Enhver leder for det regjerende partiet Liberals som vurderer endringer i politikken risikerer et opprør fra partiets indre. De siste ukenes maktkamper innad i partiet og til slutt statsministerskiftet har dype røtter i asylspørsmålet. Scott Morrisons harde linje på asylspørsmålet vippet flertallet over på ham som kandidat. Opposisjonspartiet Labor og nåværende leder Bill Shorten har heller ingenting å vinne på å ta opp debatten.

Dette er foruten å nevne de åpenbare humanitære kostnadene ved å stue sårbare men, kvinner og barn under forhold som FN beskriver som inhumane. Deretter kommer de konsekvensene dette har hatt for Australias bilde utad og diplomatiske forhold til nabolandene.

Viktigst av alt er de sentrale forskjellene mellom Australia og Europas situasjon.

For det første, Australia er en øynasjon med én enkel maritim grense mot tre land i nord. Nesten alle ankommer Australias nordligste farvann og har gått gjennom to ruter, en fra den indonesiske øya Cisarua og en annen fra Batticaloa i Sri Lanka. Migrasjonen til Europa går gjennom mer enn åtte forskjellige ruter til flere av Europas middelhavsland.

Også størrelsesforholdet i ankomne er av to forskjellige verdener. Mens Australia mottok et maksimalt 20 600 personer i løpet av 2013, tok Europa imot over 5 millioner i 2015.

Alle land i Europa skal ta sin del av ansvaret.

Det andre punktet dreier seg om den politiske realiteten. Australia er en føderal stat med en sentralisert, mektig regjering i Canberra. Den føderale regjeringen har full myndighet over asyl- og grensepolitikken. «Operation Sovereign Borders» er koordinert og drevet av den Australske marinen. EU er en union av 28 medlemsland, hvor hvert land fører en selvstendig asylpolitikk og vaktholdet ved yttergrensen, foruten det foreløpig svake Frontex-smarbeidet, er stort sett opp til grenselandene ved Spania, Hellas og Italia.

Det tredje og mest avgjørende punktet er allikevel den som omfatter internasjonal rett. For å kunne returnere asylsøkere fra et land til et annet må man ha en samarbeidsavtale, og landet må regnes som trygt for den returnerte. Australia har inngått avtale med de dypt fattige og bistandsavhengige øystatene Nauru og Papua Ny-Guinea.

EU har ingen slike avtaler, utenom med grenselandet Tyrkia. Da Italia prøvde å forhandle frem en returneringsavtale med Libya i 2009 slo den europeiske menneskerettsdomstolen fast at den strider imot den europeiske menneskerettskonvensjonen som samtlige EU-land har underskrevet.

Det er viktig at mennesker på flukt blir behandlet med respekt og at de får en rettferdig behandling av sine asylsøknader. Alle land i Europa skal ta sin del av ansvaret. Hvis et medlemsland ikke tar det ansvaret, bør det få konsekvenser. Samtidig må alle EU-land nå en enighet om en felles løsning som tar Europas unike styrker og utfordringer innover seg. Vi håper selvfølgelig Norge her vil delta for fullt.