Det vil bli blodig

Vil den norske staten kollapse? Det var spørsmålet mange nordmenn kanskje stilte seg etter at lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg antydet at kritiske samfunnsfunksjoner ville kunne opphøre i et «worst case»-scenario for koronakrisen på NRK Debatten.

Grunnleggende tjenester, som strøm, vann og matforsyning slutter å fungere for store deler av befolkningen.

En fullstendig kollaps av staten ser noenlunde slik ut: Grunnleggende tjenester, som strøm, vann og matforsyning slutter å fungere for store deler av befolkningen. Statens voldsmonopol utfordres av væpnede grupper som tar kontroll over deler av landet. Dette vil, med overveldende sannsynlighet, ikke skje i Norge som en følge av koronakrisen. Men ulike grader av statskollaps og politisk ustabilitet, vil prege store deler av verden i tiden fremover: Selv i vestlige rike land vil det kunne forekomme politisk ustabilitet og sporadiske folkeopprør, og i andre deler av verden vil vi nok se regimesammenbrudd og ulike grader av statskollaps som beskrevet innledningsvis.

Væpnede grupper tar kontroll over deler av landet.

For å unngå opprør og ustabilitet, må verdens ledere trå en hårfin balanse mellom smitteverntiltak og økonomisk smerte. Tiltakene for å begrense smitte er i ferd med å bli relativt klare; det handler om sosial distansering, isolering, karantene og portforbud. Folk må skru ned graden av sosial og økonomisk interaksjon flere hakk. Disse tiltakene vil nødvendigvis gå hardt utover økonomien i landene som innfører dem. Folk vil miste jobbene, verdier vil forsvinne.

Økonomiske nedgangstider øker risikoen for politisk ustabilitet.

50 år med forskning på intern ustabilitet, voldelig opprør og regimesammenbrudd, tilsier at økonomiske nedgangstider øker risikoen for politisk ustabilitet. Når folk mister levebrødet, senker det samtidig kostnadene ved å bli med i en væpnet gruppe, eller ta til gatene og gjøre opprør mot staten. Dette gjelder særlig i områder hvor væpnede grupper kan tilby økonomiske goder til sine rekrutter, og verdenshistorien er derfor full av vellykkede opprørsgrupper som finansieres av olje, diamanter, eller narkotikaproduksjon.

Kostnadene ved å ta til gatene i protest synker også i nedgangstider. Folk uten jobber å returnere til etter dagens demonstrasjon har få grunner til å ikke bli med i morgensdagens protestaksjon.  Selv om koronaviruset kan legge en demper på offentlige ansamlinger, i alle fall i en innledende fase, vil unge mennesker uten jobb og med lav dødsrisiko fra viruset fort kunne kalkulere med at revolusjon er bedre enn å sitte arbeidsledig hjemme.

Unge mennesker uten jobb og med lav dødsrisiko fra viruset vil fort kunne kalkulere med at revolusjon er bedre enn å sitte arbeidsledig hjemme

Allerede ser vi tegn til dette. I land som Bolivia, Iran og Irak finner vi allerede tendenser til opptøyer i respons på myndighetenes håndtering av viruset, og en lignende utvikling ser vi i flere andre land, som f. eks i Brasil. Viruset presenterer regjeringer verden over med et umulig valg: For å stoppe viruset må man strupe økonomien. For å få fart på økonomien er en bieffekt at viruset vil herje fritt. Verdens statsledere må ta et umulig valg: Vil de helst bli styrtet i en virusrevolusjon eller i et opprør mot arbeidsledighet?

I land som Bolivia, Iran og Irak finner vi allerede tendenser til opptøyer i respons på myndighetenes håndtering.

Flere andre land står i fare for betydelig politisk ustabilitet. I USA har myndighetene forberedt landet dårlig på tsunamien som kommer. Samtidig gjør dagens tiltak at økonomien nærmest stopper opp. Det fører til en ligning som fort peker i retning av politisk ustabilitet og vold i gatene: Unge mennesker uten jobb eller sosialt sikkerhetsnett, etniske skillelinjer og enkel tilgang på våpen. Det er en grunn til at myndighetene nå vil dele ut 1000 dollar cash til alle borgere i landet.

I USA har myndighetene forberedt landet dårlig på tsunamien som kommer.

I India kommer viruskrisen samtidig med en oppblussing av etniske spenninger i landet, og hindu-nasjonalistene ved makten kaster brennstoff på bålet. I Brasil kommer epidemien på et tidspunkt hvor demokratiet og uavhengige institusjoner er under press fra populisten Bolsonaro, som har benektet alvoret i krisen. Potensialet for opptøyer er betydelig hvis millioner dør og sinnet rettes mot myndighetene.

Forskning som ser på hvilke land som er spesielt sårbare for intern konflikt og regimesammenbrudd, har avdekket en rekke risikofaktorer. Land som ikke er fulle demokratier eller fulle diktaturer, men har elementer av demokrati som sameksisterer med autoritære trekk er spesielt sårbare for sammenbrudd. I slike land har befolkningen nok frihet til å ta til gatene og mobilisere mot regimet, samtidig som det er stor frustrasjon med mangel på demokratiske rettigheter og politisk ansvarlighet. Fulle diktaturer, som Nord Korea, og fulle demokratier, som Norge og Nederland, er trygge, mens land i «mellomkategorien» som for eksempel Tyrkia eller Pakistan er i faresonen.

Hvordan regjeringer velger å navigere mellom økonomi og folkehelse vil definere den politiske utviklingen verden i tiår fremover.

Staten og demokratiet vil mest sannsynlig holde stand i et rikt land med sterk stat og solide statsfinanser, som i Norge. Men også her vil balansegangen mellom økonomi og virusbekjempelse avgjøre hvilket land vi vil leve når pandemien går over. Hvordan regjeringer velger å navigere i denne korridoren, mellom økonomi og folkehelse, vil definere den politiske utviklingen verden over i flere tiår fremover. Noen regjeringer vil treffe en gal balanse og regimer vil kollapse. Det vil bli blodig.