Dette er feministisk islam

For å forstå feminisme i islam, må man først vite hvordan islamsk feminisme skiller seg fra sekulær feminisme.

Først og fremst bruker mange kvinnelige teologer ikke begrepet feminisme i det hele tatt, når de skal tolke Koranen utfra et likestillingsperspektiv. Den tyske teologen Dina El-Omari sier i et intervju at begrepet islamsk feminisme ofte blir brukt i debatter, uten at det blir definert hva det betyr. El-Omari mener at begrepet er bredt og kan deles inn i flere grener.

Kvinner må ikke reddes

Selve begrepet feminisme defineres som en sosial bevegelse som kjemper for sosial, økonomisk og politisk likestilling. Mange kvinnelige muslimske teologer avviser begrepet feminisme fordi de mener at feminisme har utspring i kolonitiden. El-Omari er opptatt av måten feminisme i islam har oppstått på og hva slags kamper som har stått i sentrum.

Vestens forståelse av feminisme i islam handler mye om aktivisme og å frigjøre seg fra tvang.

De fleste kvinnelige muslimske teologer er i likhet med henne opptatt av en form for feminisme som er tekst-orientert, og av å lese og tolke de religiøse tekstene fra et likestilt feministisk ståsted. El-Omari forklarer at Vestens forståelse av feminisme i islam handler mye om aktivisme og å frigjøre seg fra tvang. Dette har hovedsakelig bestått i kampanjer rettet mot patriarkalske praksiser og kjønnsdiskriminerende lover som for eksempel flerkoneri, tvangsekteskap og tvang av religiøst hodeplagg.

Slik jeg tolker El-Omari så ønsker hun å komme vekk fra det klassiske narrativet som bygger på postkolonialisme og forestillingen om at muslimske kvinner trenger å bli reddet eller frigjort. Hun ønsker heller å se på hvordan man kan styrke kvinners rolle i tolkning og utøvelse av religiøs praksis. Selv mener hun at feminisme i islam handler om å løfte frem forholdet mellom mann og kvinne, kvinneperspektiver, kvinnelig lederskap i islam og tolke religiøse tekster uten patriarkalsk struktur.

Amina Wadud, en stor helt

En annen pioner for feminisme i islam er den anerkjente amerikanske professoren Amina Wadud. Som datter av en pastor konverterte hun til islam da hun var rundt 20 år, og hun har brukt store deler av livet sitt til akademia og å få frem kvinneperspektivet i islam. Hun ledet for første gang enn fredagsbønn i 1994. Hun blir ofte kalt den første kvinnelige imamen. Wadud bruker Koranen som kilde når hun snakker om feminisme i islam. Hun mener at patriarkalske tolkninger av koranen og andre religiøse tekster alt for lenge har begrenset kvinnenes gudegitte rettigheter og deltagelse i samfunnet.

Hun er en foregangskvinne av sin tid og en av mine store helter.

Wadud ser på seg selv som en feministisk muslimsk forskeraktivist. Hun har grunnlagt feministorganisasjoner, og har siden 1980- tallet både undervist i teologi og gitt ut en tolkning av Koranen fra et kvinneperspektiv. Hennes arbeid som både aktivist og forsker innen teologi gjør at hun har fått et bredere og større innvirkning på mange utover akademia. Hun har blant annet etablert mange globale organisasjoner og støtter opp om progressive muslimske stemmer som ønsker å sette lys på sosial urettferdighet, antirasisme og LHBTQI-rettigheter.

Med Koranen som sin primærkilde har Wadud redefinert kjønnsrollene innenfor islam. Det mener hun er fullt mulig både som feminist og troende muslim. Hun er en foregangskvinne av sin tid og en av mine store helter.

Les også Laial Janet Ayoub: Det må bli lettere for muslimske kvinner å skille seg

Hvorfor USA er annerledes

Fellesnevneren for flere fremtredende muslimske feminister er at de ønsker å påvirke og definere sin egen identitet, uavhengig av sin trosretning og sitt livssyn. De ønsker å kjempe for et bedre og mer likestilt samfunn uten at meningene deres alltid skal sees i lys av troen deres.

Internasjonalt får mange av disse modige muslimske feministene bred støtte fra de største muslimske interesseorganisasjonene, som for eksempel Muslim Public Affairs. MPAC er USAs variant av Islamsk Råd Norge, men med noen vesentlige forskjeller. I USA tiltrekker disse organisasjonene toppsiktet blant amerikanske muslimer og det er ikke bare blant den muslimske minoriteten at en stilling i disse organisasjonene har høy status, men også generelt i samfunnet. De er også nøye på representasjon av kjønn, alder og prøver å reflektere et bredt utsnitt av amerikanske muslimer.

Muslimer i USA opplever sjeldnere at klesstil og religiøs bakgrunn er forstyrrende for budskapet de presenterer.

Organisasjonen er både en politisk og en religiøs organisasjon med et bredt nettverk som strekker seg helt fra moskeene til Det hvite hus. De har betydelig større slagkraft og beslutningspåvirkning enn vi ser hos muslimske organisasjoner her hjemme.

Et veldig viktig element for å forklare suksessen til flere av organisasjonene i USA er at de tidlig forsto at de måtte involvere blant annet muslimske feminister for å kunne fremstå representative og troverdige. I Norge blir styre og stell i moskeer og i mange av de muslimske organisasjonene sett på som «gubbevelder» der snittalderen er høy og kjønnsfordelingen ekstremt skjev.

Et annet element i forklaringen av hvorfor muslimske feminister i USA får en mer fremtredende og tydelig rolle, er at det i USA er større aksept for å være religiøs, og samtidig kunne spille en viktig rolle i samfunnet. Derfor opplever muslimer i USA sjeldnere at klesstil og religiøs bakgrunn er forstyrrende for budskapet de presenterer.

Ikke bare muslim

I Norge kan muslimske kvinnelige feminister få høre: “Du har mye fornuftig å si, og det er befriende å se en muslimsk kvinne med så tydelige feministiske verdier, men jeg kan ikke ta deg på alvor før du tar av deg hijaben du bærer på hodet.”

Den paniske frykten for religiøs påvirkning i samfunnet hindrer muslimske kvinner å både kunne være religiøse, og delta aktivt i samfunnsdebatten. Veldig mange opplever at de må gi slipp på det ene for å bli akseptert av det andre.

Som muslimsk feminist og aktivist føler jeg ofte at det koker ned til at jeg først og fremst blir sett på som muslim i alle sammenhenger.

I moskeen kan man få stemplet at man selger seg selv til regjeringen og til samfunnet og at man ofrer islam for å få likes på Facebook og et møte med statsministeren. I storsamfunnet får man høre at man er undertrykt og en politisk brikke for at religionen man tilhører skal få fotfeste. Begge disse leirene hindrer aktivt et mangfold av kvinner å heve sin stemme, og komme med sine fortellinger inn i en bred og viktig samfunnsdebatt.

Mangfoldet er også større blant amerikanere, og så lenge du er amerikansk statsborger, så spiller det ikke særlig stor rolle hva slags etnisitet du har. Du er og blir en amerikaner og en del av det store fellesskapet. Hvorfor har ikke muslimske feminister i Norge så stor slagkraft?

Som muslimsk feminist og aktivist føler jeg ofte at det koker ned til at jeg først og fremst blir sett på som muslim i alle sammenhenger. Enten jeg snakker om psykisk helse, om politikk eller om kosthold, så blir det alltid påpekt at jeg opprinnelig er fra Irak, og at jeg er en muslim.

Veien videre

For å møte disse utfordringene tenker jeg at holdningsskapende arbeid og dialog bør brukes aktivt for å få opp kvinnerepresentasjonen i de muslimske trossamfunnene i Norge. Kvinner utgjør tross alt halvparten av et trossamfunn.

Regjeringen i Norge og storsamfunnet bør på en god måte følge opp konkrete utfordringer som blir spilt inn fra samfunnet, organisasjoner og liknende. Her bør det også legges politisk press. Man må komme med klare forventninger til hvilke sentrale verdier i samfunnet det er viktig at også muslimske miljøer jobber med – og gi de riktige organisasjonene støtten de trenger for å gjennomføre et slikt arbeid på en god og ryddig måte.