Frihetskamp mellom Gud og hersker

Når konflikter drar ut og vi får høre om den ene brutale krigshandlingen etter den andre, så kommer det gjerne analyser hvor det hevdes at folket i Midtøsten er bedre stilt med brutale diktatorer. Med Trumps beslutning om å trekke støtten til syriske kurdere og Erdogans inntreden i Syria har slike analyser igjen begynt å florere.

Med slike analyser ender folk ofte opp som talerør for regimetro propaganda. Blant annet er det skapt en myte om at folket i Midtøsten ikke er klare for demokrati, og at diktatorer kjemper mot terrororganisasjoner og er siste skanse for å beskytte minoriteter. Eller at alternativet til disse brutale diktatorene er teokratiet, terrorstater eller borgerkrig som vil koste hundretusener av menneskeliv.

Frihetskjemperne gir seg ikke

Det er et todelt spor her: Muslimer generelt beskyldes for å være udemokratiske, samtidig som de beskyldes for å forårsake sin egen død og elendighet nettopp fordi de gjør opprør for demokrati. Som om Europa ikke har opplevd protester, demonstrasjoner, revolusjoner og reaksjonære politiske ledere.

Det er slett ikke slik at muslimer ikke er kjent med demokratisk sinnelag, og det er heller ikke tilfellet at befolkningen i muslimsk majoritetsområder ikke er klare for demokrati. Det er heller ikke sant at diktatorer er siste skanse mot terrorisme og ustabilitet, eller at de er venner av religiøse og etniske minoriteter. Tvert imot.

Folk har likevel tatt til gatene, vel vitende om risikoen. De vet hva som kan bli konsekvensene, men de vet også hva som skjedde i Tunisia – et land som nå er mer demokratisk enn Tyrkia. I år har demonstranter igjen organisert seg igjen i land som Algerie og Sudan. Dette har gitt delvis seier. Regimene har kvittet seg med sine overhoder, men prøver å gjenvinne makten i prosessen på vei mot fullendt demokrati.

Enkelte av de religiøse lærde har nå begynt å børste støv av bøker som oppfordret til folkelig opprør for nesten et århundre siden.

Dette tyder på at bevegelsen som oppstod under den arabiske våren i 2010 har lært noen viktige lekser, og ikke lenger gir seg kun med symbolske reformer. Demonstrasjoner har også oppstått i Libanon og Irak, to land som anses å være innenfor Irans interessesfære. Dermed er nok en barriere brutt.

Autoritære stater bruker store krefter på å ivareta en politistat. Når barrieren brytes, så handler det om hvor lenge en diktator er villig til å drepe sivile, og hvor lenge sivile vil holde ut med kun å demonstrere.

I denne frihetskampen er religiøse autoriteter sentrale. Opprørerne blir kalt kjettere av politisk allierte presteskap. Men kan også søke støtte hos religiøse autoriteter fra hele islams historie. Enkelte av de religiøse lærde har nå begynt å børste støv av bøker som oppfordret til folkelig opprør for nesten et århundre siden.

Les også Linda Noor: Det foregår en stille revolusjon i muslimske miljøer i Norge

Den herskertro tradisjonen

Statlige allierte presteskap har hele veien prøvd å delegitimere den arabiske våren. Et eksempel er quietism som det kalles på engelsk. Det er en muslimsk tradisjon som er dogmatisk apolitisk, men som ofte fremmes av regimetro religiøse bevegelser. Det er lang lektyre og historie bak denne tradisjonen – felles for disse bevegelsene opp gjennom historien er at det anses som en synd å gjøre opprør mot en hersker.

Denne doktrinen er døpt la-khurooj an al-Hakim – direkte oversatt at det ikke bør være et voldelig opprør mot herskeren. Allerede i umiddelbar etterkant av Profeten Mohammeds død oppstod det en splittelse hvor den mektige Umayyad-klanen sementerte denne doktrinen, mens motparten i blant annet Hashemi-klanen adopterte en revolusjonær doktrine som innebar at en urettferdig hersker må fjernes, om nødvendig med makt.

Verken sosialisme eller egalitære idealer er fremmede for islam.

Mens massene tok til gatene i Midtøsten under den arabiske våren, tok enkelte tradisjonelle lærte parti med herskerne og begynte å skylde på folket for lidelsen de opplevde. Populære predikanter og lærde som ellers er kjent for sine anti-ekstremistiske holdninger ble systemtro og mente at revolusjon er en anti-islamsk aktivitet.

Abdallah Bin Bayyah, en tradisjonell islamsk lærd fra Mauritania, mente blant annet at i samfunn som ikke er klare (når er de det?), så er rop om demokrati i sin essens et rop om krig. Dette gikk ikke godt hjem hos syrerne eller andre som kjempet mot sine brutale diktatorer. Bin Bayyahs følgesvenn Hamza Yusuf ble nylig kritisert for å si noe lignende.

Yusuf mente at hvis du ydmyker en hersker, så vil Gud ydmyke deg. Yusuf måtte trekke tilbake påstanden – men den viste hvilke holdninger enkelte av de etablerte systemtro lærde har. Disse lærde er mer bekymret for revolusjonære tendenser blant muslimer enn de er for den prekære situasjonen som har oppstått på grunn av manglende rettigheter og demokrati i muslimske land. Prioriteten er heller å «redde islam» fra revolusjonære omveltninger enn å «redde muslimene» fra brutalitet og undertrykkelse.

Men verken sosialisme eller egalitære idealer er fremmede for islam. Hva som er ortodokst i religionen er ikke forbeholdt en tradisjon alene, selv om en kan få inntrykket av det.

Forkjempere for frihet

Allerede i klassisk islam oppstod egalitære revolusjonære bevegelser som prøvde å skape utopiske samfunn basert på likhet. Selvfølgelig ble de slått ned på, men de inspirerte store menneskemasser.

I kampen mot koloniherrene i britisk India adopterte den pashtunske politikeren Khan Abdul Ghaffar Khan sosialismen og kjempet mot britisk styre og mot politisering og splittelse basert på religiøs tilhørighet. Med sin ikke-voldelige kamp og egalitære syn startet han en bevegelse som koblet sosialisme med islam. Han bygde blant annet skoler for begge kjønn i et samfunn som var dypt konservativt.

Frihetskjempere som Khan har senere blitt kalt både forrædere og kjettere. Det er ikke rart – statene som oppstod etter kolonitiden hadde sin egen makt å ivareta, og hadde ikke demokrati som første prioritet. Her kommer den tradisjonelle statstro skaren med lærde inn – de som er avhengige av statlig finansiering for å overleve og som tilfeldigvis også mente at herskeren skal adlydes.

Ingen revolusjoner er glamorøse som de fremmes som i ettertiden i litteratur og kunst. Revolusjoner er blodige, de innebærer enorme lidelser – spesielt siden det handler om å frata makten fra en gruppe og gi den til en annen. Dette er hva vi opplever nå med varierende grad av suksess og varierende grad av voldsbruk i Midtøsten.

Les også Rania Jalal Al-Nahi: Dette er feministisk islam

Børster støv av historien

Da Alija Izetbegovic satt i fengsel i Titos Jugoslavia på 1980-tallet, skrev han ned sine refleksjoner rundt bosnisk frihetskamp, og islam som mekanisme for å oppnå denne friheten.

Senere skulle Izetbegovic bli den første presidenten i et selvstendig Bosnia. Han mente blant annet at et diktatur er umoralsk selv når det forbyr synd, og at et demokrati er moralsk også når det tillater synd. Spørsmål om moral var for Izetbegovic bundet til frihet – kun et fritt samfunn er et moralsk samfunn.

Izetbegovic og mange av hans likesinnede børstet støvet av muslimske frihetskamper mot koloniherrer og muslimske herskere for å tilgjengeliggjøre et islam som omfavnet demokrati og frihetskamp.

Lektyren er der, historien er der. Den har bare samlet støv.

Muslimske lærde og tenkere som Ali Abdel-Razeq og Abd al-Rahman al-Kawaakibi skrev for snart hundre år siden ned sine tanker om hvorfor kalifatet ikke var en nødvendighet, snarere en mulighet til å skape et samfunn som ikke politiserte religiøse institusjoner og som likebehandler folk uavhengig av bakgrunn.

Al-Kawaakibi mente at autoritære styresett skaper urett for folket og at mangel på rettigheter skapte nettopp en situasjon der muslimer tapte slag etter slag mot europeiske kolonimakter. Disse tankene var hyppig anvendt da arabiske stater vant friheten fra kolonimaktene og de skulle forme sine grunnlover.

Lektyren er der, historien er der. Den har bare samlet støv.

Støtt frihetskjemperne, ikke diktatorene

Presteskapene som har sett seg nødt å være systemtro vil også nyte godt av frie og demokratiske samfunn. Uavhengigheten deres garanteres når institusjonene de leder stiller fritt økonomisk, og ikke blir politisert av politiske føringer.

Den største urett folk i frie demokratier kan gjøre mot folk som gjør opprør mot diktatorene sine, er å spille på diktatorenes premisser. Det gjør de når de gjentar mytene om at muslimer ikke er egnet for demokrati, at troen står i veien for en moderne stat, og at frihet står i motsetning til såkalt muslimske doktriner. Å hevde dette, er å spille på lag med diktatorenes propaganda.