Gi innvandrere et alternativ til religion fra dag én

Islam er den raskest voksende religionen i verden – antall muslimer øker mer enn dobbelt så raskt som den samlede globale befolkningsveksten. Mellom 2015 og 2060 forventes verdens befolkning å øke med 32%, men den muslimske befolkningen forventes å vokse med 70%. Og selv om antall kristne også vil vokse raskere enn den totale befolkningsveksten i løpet av samme periode (med en økning på 34%, hovedsakelig takket være befolkningsveksten i Afrika sør for Sahara), vil kristendommen sannsynligvis miste sin posisjon som verdens største religion rundt midten av dette århundret.

At mennesker i religiøse land med religiøse styresett anser seg som religiøse, eller blir nærmest tvunget til å følge en tro, er ikke vanskelig å forstå. Men hvordan har det seg at ikke-troende, eller ihvertfall ikke religiøst praktiserende mennesker på flukt, finner tilhørighet og trygghet i religion, religiøse samfunn og menigheter når de kommer til land som er sekulære?

Lengsel etter tilhørighet

Sylo Taraku skriver om sin egen erfaring med dette i boka Frihetskampen i islam. Han kom til Norge fra Kosovo som en sekulær, ikke-praktiserende muslim som var ganske uinteressert i religion. I løpet av tiden på asylmottak ble han praktiserende muslim.

En av forklaringene som går igjen – også i Tarakus bok – handler om identitet, tilhørighet og trygghet. Det er en kjent sak at vi mennesker ikke liker å skille oss ut. Vi liker å høre til en masse, og etterstreber denne tilhørighetsfølelsen. Det er noe trygt over det å være lik de man er i samme rom med, sitter på mottak med eller bor i nærmiljø med.

De bosetter seg gjerne der nærmiljøet er likt dem selv både i livssyn og levesett.

Hvis en tenker selv at en ankommer et fremmed land som flyktning, og blir plassert i et mottak med mennesker fra ulike deler av verden, begynner man umiddelbart å måle seg selv med de andre i mottaket, hva har vi til felles som kan være en åpning for interaksjon.

Letingen etter en fellesnevner blir livsviktig og altoppslukende for å kunne sosialisere og skape et nettverk i de omgivelsene man befinner seg i, til enhver tid.

Les også Linda Noor: Det foregår en stille revolusjon i muslimske miljøer

Folk søker sammen

Statistikkene viser at store deler av disse menneskene er fra muslimske land, ihvertfall den bølgen som kom rundt 2015. Da er det ganske nærliggende at religionen disse menneskene kjenner best til, er islam. Det er ikke sikkert alle som kommer var troende eller praktiserende i egne hjemland. Men på samme måte som kristendommen og kristne tradisjoner vi er blitt eksponert for som et resultat av å bo i Norge, gjennom julefeiring, påske, kirker osv, blir muslimer eksponert for eid, ramadan, bønn osv. Det er noe kjent og trygt over det, det er et tema som er felles. Tradisjonene er like og forankret i samme tro, og er ihvertfall et samtaletema som disse menneskene er trygge på. Denne søken etter å finne dette fellesskapet fortsetter, og i mange tilfeller forsterkes, når folk blir flyttet fra mottak og ut i samfunnet.

I overgangen fra mottak til samfunn har disse menneskene muligens sett på religion og tro som et samtaletema, en trygghet, fellesnevner og en form for tilhørighet. Da er det naturlig at disse individene søker den samme følelsen ute i samfunnet. De bosetter seg gjerne der nærmiljøet er likt dem selv både i livssyn og levesett. Aktiviteter som felles bønn i den lokale moskeen og å sende barn til koranskoler blir sosialiserende aktiviteter, kanskje mer enn de blir forsterking av troen og de religiøse kontekstene man ellers ville ha forbundet med slike aktiviteter i eget hjemland.

Dette kunne jeg analysert og skrevet mye om. Det jeg ønsker her, er å presentere alternativer til religiøse aktiviteter som disse individene kan velge fra. Hvor må disse introduseres og hvilke former bør de ha?

Ut i skogen, inn i hallen

På mottakene vil et alternativ være aktiviteter som gir en tilhørighetsfølelse, en aktivitet som alle individene kan like lite om eller er fremmed til, nemlig norsk natur. Er det én ting vårt langstrakte land har å tilby, uansett hvor man befinner seg i landet, er det natur, og naturen kan brukes hele året. Alt som kreves er deltakelse.

Det er også forsket på at aktiviteter i naturen har en pleiende effekt, noe mange av disse menneskene som muligens har traumer vil ha godt av psykisk. Faste dager med turer og eksponering for norske friluftstradisjoner virker ikke bare helende, de gir også en forståelse av norske tradisjoner og skikker. Innvandrerne vil få en forståelse av hvorfor store deler av majoriteten trekker opp i fjellheimen når fellesferier som høst, vinter og påske kommer. Dette vil ha en effekt på integreringsprosessen.

Norge er på sitt beste gjennom frivilligheten.

Når folk flytter ut i ulike nærmiljøer og hverdagsrutinene skal formes, burde sport og sportsarenaer være et alternativ til religion – eller ihvertfall et supplement til religiøse aktiviteter.

Sportskulturen som lever i beste velgående i Norge, og er nesten å anse som en egen religion i dette landet. Å dra på turneringer og cuper i helgene med barna, å bake langpannesjokoladekake, å bruke utallige timer i en hall på dugnad som vakt, kaféansatt eller trener er blitt en norsk tradisjon som virker sosialiserende både for barna og foreldrene. Foreldre møtes, prater og bygger nettverk. Dette er en arena minoriteter i Norge deltar altfor lite i.

Les også Rania Jalal Al-Nahi: Dette er feministisk islam

Norge på sitt beste

Norge er også det landet i verden som skårer høyest på aktiviteter gjennom frivilligheten, ihvertfall organisert frivillighet. Som regjeringen selv skriver: «Norge er verdensledende på frivillig arbeid, og halvparten av befolkningen i Norge engasjerer seg i frivillig arbeid. Innsatsen de gjør har betydning for enkeltmennesker, men også for samfunnet».

Dette er en arena som minoriteter hadde hatt nytte av å bruke og bidra på. Frivilligheten i Norge er en perfekt arena for nye mennesker i Norge for å bli kjent med norsk kultur og hverdagsliv. Norge er på sitt beste gjennom frivilligheten. Frivilligheten bidrar ikke bare til integrering, men gir også en inkluderende effekt der mennesker som deltar føler tilhørighet og følelsen av å være med på noe større og nyttig.

Alternativene og verktøyene finnes allerede, men oppmerksomheten har ikke vært rette kraftig nok inn mot dette. Mange av menneskene som velger å trekke i mer religiøse retninger gjør ikke dette nødvendigvis fordi de er blitt sterkere i den religiøse troen. Kanskje gjør de det i mangel av alternativer. Obligatoriske alternativer i introduksjonsprogrammet kan være et verktøy for å hjelpe disse menneskene til å forstå norsk kultur og tradisjon bedre.