Gjør islam levende igjen

Den muslimske verden har de siste årene vært preget av utbrudd av politisk islam og fremmarsjen til voldelig jihadisme gjennom terrororganisasjoner som Taliban, Al qaida og IS. En verden som ikke bare består av troende og praktiserende muslimer, men også av ikke-praktiserende og til og med ikke-troende muslimer.

Dessverre er det farlig å være ikke-troende i mange muslimske land i dag, med blasfemilover og dødsstraff. Faren for å bli forfulgt av staten eller islamister er stor. I en slik betent verden er det dessverre like farlig å være muslim og reformist.

Å miste kontroll

Ordet reformist vekker skepsis og harme blant mange muslimer. Dette fordi ordet ofte brukes av islamkritikere som et slags verktøy for å hamre løs på islam med sin kritikk. En annen grunn kan være at de mest kjente reformistbevegelsene i islam ikke akkurat har vært liberale. Tvert imot har de vært konservative bevegelser med katastrofale konsekvenser, bevegelser som har satt islamsk utvikling mange tiår tilbake. Et godt eksempel er wahhabismen, som utøves i Saudi Arabia. Dette er en retning innen sunniislam, grunnlagt av Muhammad ibn Abd al-Wahhab på 1700-tallet.

En del av skepsisen mot reform stammer også fra følelsen av å miste kontroll. Reform kan føles som et tap av det kjente og det vante med islam, det som har gått fra generasjon til generasjon. Mange muslimer mener reform vil skape en ny religion og dermed utvanne islam og gjøre religionen mer innholdsløs.

De lærde har monopolisert tolkninger av islam og har gjort den jobben til sitt levebrød.

Å reformere islam betyr med andre ord for mange et stort steg, som må tas av de rette folkene – de muslimske lærde. Spørsmål som helvetesild og evig fred er for store til å overlates til vanlige muslimer. Kanskje er det nettopp dette som gjør reform så vanskelig. De lærde har monopolisert tolkninger av islam og har gjort den jobben til sitt levebrød. De har fått en autoritet de ikke er villige til å gi fra seg.

Reformene innen kristendommen har i Norge gitt oss kirker hvor prester kan være homofile, hvor homofile som kan vies og prester kan være kvinner. Reform betyr i enhver religion forsøk på å gjøre religionen mer spiselig når det gjelder menneskerettigheter, kvinnerettigheter og humanisme.

Muslimske reformister krever også dette. De vil harmonisere islam med moderne menneskers verdier. Men er det mulig for vanlige muslimer å reformere islam?

Les også Laial Janet Ayoub: Det må bli lettere for muslimske kvinner å skille seg

Se til gullalderen

I vår var den tysk-tyrkiske reformisten Seyran Ates i Oslo for å promotere sin bok «Islam trenger en seksuell revolusjon». Hun etablerte Ibn Rushd-Goethe-moskeen i Berlin for to år siden, der homofile er velkomne og begge kjønn kan be bak en kvinnelig imam. I et debattmøte med den norske samfunnsdebattanten Usman Rana på Deichmanske bibliotek var svaret klart fra den konservative Rana: Seyran er ikke i en posisjon til å reformere islam. I tillegg virket han å være imot vestliggjøring av islam generelt.

Gjennom islams historie er muslimer blitt oppmuntret til å debattere.

Rana er ikke alene om å mene dette. Han uttrykker mange muslimers bekymring. Det beste svaret kommer kanskje fra den kanadiske reformisten og forfatteren Irshad Manji, i boka «Hva er galt med islam».  Hennes inspirasjon for reform kommer ikke utenfra. Det er ikke den vestlige opplysningstiden som gjør henne til en reformist. Det er med grunnlag i islamske kilder og islamsk historie hun vil reformere en religion som ute av kurs.

Ingen religion har tidligere i historien vært mer åpen for debatt og kritisk tenkning enn islam, mener Manji. I byen Kordato i Spania fantes det i den i islamske gullalderen over 70 biblioteker. Et sentralt begrep er ordet ijtihad, som betyr streben etter å finne religiøse svar gjennom debatt og kritisk tenkning. Gjennom islams historie er muslimer blitt oppmuntret til å debattere, stille spørsmål og ha en ærlig og levende dialog om de store spørsmålene i livet.

Les også Rania Jalal Al-Nahi: Dette er feministisk islam

Profeten var progressiv

Problemet med dagens Islam er at itjihad er erstattet med «literalism», altså bokstavtro. De religiøse autorietene leser de religiøse skriftene bokstavelig og mener at Koranen er det ubestridde manifestet fra Gud. Dette til tross for at Koranen har mange tvetydigheter, kontradiksjoner og inkonsistens, og til tross for det faktum at Koranen er Guds ord, men skrevet ned av feilbare mennesker.

Literalism er blitt et verktøy for konservative geistlige så vel som jihadister. Muslimer har rett og slett sluttet med ijtihad og har overlatt religionen til de såkalte lærde og deres strenge tolkninger. De såkalt lærde tolker Koranen og sunna (hva profeten sa og gjorde), ofte basert på basis av patriarkalske og ikke-progressive metoder. Mens i den islamske gullalderen var ikke ijtihad begrenset til bare de lærde.

Poenget til reformister er å gjøre islam progressivt igjen – slik religionen en gang var.

Når religion forandrer seg fra å være noe levende til noe rigid, blir den til et dogme. Det er akkurat dette som har skjedd i islam. Reformister vil gjøre islam levende igjen, mens de religiøse er opptatt av å beholde islam som et gammelt, stivt dogme. Men profeten var i sin tid progressiv. Slik sett blir det ikke mot islam å for eksempel slippe homofile inn i moskeen eller vie dem. Poenget til reformister er å gjøre islam progressivt igjen – slik religionen en gang var.

Ifølge Manji er det tre ganger flere vers i Koranen som ber muslimer om å reflektere og tenke enn det finnes vers som klart og tydelig forteller dem hva som er galt eller riktig. Dette er essensen av liberal reform i islam. De lærde er ikke sendebud fra Gud slik de har oppnevnt seg til å være, muslimske reformister er like mye muslimer som dem. Autoriteten tilhører Gud.

Dette ligner mye på det Luther gjorde med kristendommen: Han tok makten fra kirken ved å oversette Bibelen, og sløyfe mellommannen. Poenget med reform av islam er å bryte monopolet til de bokstavtro og autoriteten til de geistlige. Det er å si ifra om at det også finnes andre muslimer med andre tolkninger. Det er tross alt opp til Gud til å peke ut hvem av dem har funnet den riktige tolkningen. Som reformisten Manji sier: Det finner man først ut på dommedag.