Hvem er Julian Assange? 

Laura Poitras har en lang karriere som dokumentarskaper og har vunnet en rekke priser. Blant annet vant hun en Oscar for beste dokumentar for “Citizenfour”, som handlet om Edward Snowden.

I Citizenfour viser hun frem Snowden som en ung, reflektert og samfunnsengasjert mann som var villig til å ofre egen sikkerhet og fremtid for de verdiene han trodde på. På denne måten spilte Citizenfour en viktig rolle i arbeidet som ble lagt ned for å vise alvorligheten i NSA-filene som ble avslørt. Det er langt fra uvanlig at amerikanske myndigheter og politikere, med mediene på slep, angriper varsleres troverdighet. Og det med alle virkemidler de har tilgjengelig.

Kravet om åpenhet skal altså ikke gjelde Assange selv?

Poitras selv har fått oppleve hvordan det er å havne i søkelyset til amerikanske myndigheter og etterretningsorganisasjoner. Etter at hun gjennom flere dokumentarer rettet fokus mot USAs krig mot terror, ble hun selv utsatt for overvåkning og gjentatte ganger trakassert på amerikanske flyplasser.

Når Poitras nå retter kameralinsen mot Julian Assange, er det i et forsøk på å vise hvem mannen er og hvilken rolle Wikileaks spiller journalistisk, men hovedfokus ligger fremdeles på utviklingen i overvåkningssamfunnet og på de personlige risikoene mennesker som Snowden og Assange er villig til å ta. Det er liten tvil om at Poitras selv er tilhenger av Wikileaks. Når Risk ble vist på Cannes filmfestival i fjor, var det en hyllest til Wikileaks og deres kamp for åpenhet.

I ettertid har det blitt skapt en rekke overskrifter. Poitras har nemlig endret deler av Risk etter visningen i Frankrike. Ikke fordi hun ikke mener Wikileaks er viktig lenger, men fordi Assange har vist seg å være en annen karakter enn hun først trodde. Assange misliker sterkt at anklagene fra to svenske kvinner om seksuelle overgrep er med i filmen og han mener at han fremstilles feil.

Det kan være at Assange tror han lever i en verden hvor konspirasjoner lurer rundt hvert hjørne.

Det var først etter en telefonsamtale om dette temaet mellom Poitras og Assange at hun bestemte seg for å endre filmen. En telefonsamtale hun langt på vei har bekreftet var preget av en truende Assange. Han krevde på nytt at scenene måtte kuttes ut av filmen. Kravet om åpenhet skal altså ikke gjelde Assange selv?

En av scenene det siktes til er en samtale mellom Assange og en kvinne som er hentet inn for å rådgi ham i hvordan svare på anklagene. Hennes råd er at han bør innta en ydmyk og balansert tilnærming. Hvorpå Assange mer eller mindre viser sitt sanne ansikt til de tilstedeværende. Ansiktsuttrykkene til de i rommet taler for seg selv. Hans svar på rådet er at anklagene er en del av en feministisk konspirasjon mot ham som person. Videre sier han at anklagene ikke har troverdighet fordi en av kvinnene er grunnleggeren av Gøteborgs største lesbiske nattklubb.

Det kan være at Assange tror han lever i en verden hvor konspirasjoner lurer rundt hvert hjørne eller det kan være at mannen har et vaklende verdisyn. Risk viser at det antagelig er sistnevnte som er tilfelle. Flere ganger i filmen kommer Assange med seksuelt ladede kommentarer til kvinnelige ansatte og frivillige i Wikileaks. Det er dette perspektivet som nå har fått en større plass i Risk, gjennom blant annet Poitras egen fortellerstemme.

Dermed åpner hun også døren for at mediene kaster seg over Assange sin troverdighet.

Det er interessant at Citizenfour og Risk tar to litt forskjellige veier. I Citizenfour var hun blant annet opptatt av å styrke troverdigheten til Snowden og den informasjonen han gjorde tilgjengelig for offentligheten. Dette var også det opprinnelige målet med Risk, men siden filmen også handler om Assange, måtte Poitras endre vinklingen når det stadig viste seg at Assange hadde et problematisk syn på kvinner. Poenget i denne sammenheng er at det er ikke mulig å koble Wikileaks fra Assange og da spiller det også en rolle hvem han er og hvilke verdier han står for. Dermed åpner hun også døren for at mediene kaster seg over Assange sin troverdighet.

Et spørsmål mange har stilt i lys av Wikileaks, er om det bidrar positivt til åpenhet og offentlig debatt. I et intervju med Christiane Amanpour fra CNN svarer Laura Poitras selv på spørsmålet. Poitras mer enn antyder at hadde store medieaktører som CNN, New York Times og Washington Post gjort jobben sin, hadde kanskje nettsteder som Wikileaks ikke vært nødvendig. Hvorfor var det ikke disse mediene som gravde frem og dokumenterte avsløringene i Irak om at sivile og journalister hadde blitt drept av amerikanske styrker?

Poitras tar ikke stilling til om informasjonen kom fra russiske myndigheter eller ikke.

Hun mener derfor at Wikileaks gjør en viktig jobb, om ikke journalistisk, så i hvert fall et viktig bidrag i å dokumentere og gjøre tilgjengelig informasjon som det er viktig at offentligheten får tilgang til. Samtidig peker hun på at Wikileaks ved flere anledninger har gjort en for dårlig jobb med å stryke ut og skjerme enkeltpersoner i lekkasjene. Noe hun mener ikke er av nyhetsverdi i det hele tatt.

Et annet spørsmål som bør stilles, er om Wikileaks har en egen agenda. Dette spørsmålet ble høyaktuelt i det Wikileaks publiserte Hillary Clinton sine e-poster og var med på å skade Clintons muligheter til å bli valgt som USAs president. Mange har spekulert i om at det var russiske myndigheter som hadde hacket Clintons e-poster og om ikke Wikileaks derfor gikk russiske myndigheters ærend når de publiserte.

Det at Wikileaks publiserte når de gjorde det og at det ble porsjonert ut over tid, har ført til at flere mener Wikileaks i tillegg hadde en egen agenda. Amerikanske myndigheter er i dag på krigsstien og det vurderes å ta ut tiltale mot Assange grunnet lekkasjene. Poitras tar ikke stilling til om informasjonen kom fra russiske myndigheter eller ikke. Det hun vektlegger er at informasjonen som ble lekket ut var viktig og av nyhetsverdi og som alle mediene i valgkampen dekket i bredde og dybde. Det som skjedde var helt i tråd med Wikileaks mål og strategi.

Som dokumentar kan Risk være med på å vise hvilken rolle Wikileaks spiller.

Men hun utdyper likevel i det ovenfornevnte intervjuet med CNN hvilken rolle Assange spiller i Wikileaks. Hun omtaler ham som en “trickster”. Noe vi i Norge antagelig ville kalt en luring. Med det så mener hun at han helt klart forsøker å posisjonere seg i medieverden og ønsker økt oppmerksomhet om Wikileaks og seg selv. Det er derfor mest sannsynlig Assange sin egen personlige strategi som lå bak når og hvordan Clinton sine e-poster ble lekket, og ikke et samspill med russiske myndigheter.

Som dokumentar kan Risk være med på å vise hvilken rolle Wikileaks spiller og at det er behov for personer og organisasjoner som tør ta denne personlige risikoen. Vi har mange organisasjoner og mennesker som risikerer alt for fred, frihet, menneskerettigheter og journalistisk frihet. Hvorfor skal det være mindre legitimt i kampen for mer åpenhet? Og hvem er så Julian Assange? Det er tydeligvis et spørsmål Assange selv ikke ønsker svaret på.