Importert kvinnehat?

Spørsmål om kjønn har stått sentralt i debatten om muslimsk innvandring til Europa. En utbredt holdning i mange europeiske land synes å være at muslimsk kultur ikke er forenlig med likestilling. I Norge er det vanlig på tvers av det politiske spekteret å se muslimsk innvandring som import av kvinnefiendtlige holdninger.

Myten om muslimers forakt for likestilling står i skarp kontrast til hvordan vår hjemlige antifeminisme fremstilles. 22. juli-terroren var en lakmustest. Var vi i stand til å håndtere den antifeminismen som er «vår egen»? La meg oppsummere de tre historiene om Breiviks kvinnehat som gikk igjen i Dagbladet, VG og Aftenposten i perioden fra 2011 til 2018.

Brorskapet mellom Breivik og islamske fundamentalister

I den første historien framstilles Breiviks antifeministiske og sexistiske holdninger som noe sjokkerende, noe distansert fra “det norske”. Breiviks kvinnesyn kobles i stedet sammen med islamske fundamentalister, en gruppe han angivelig har mer til felles med.

Disse koblingene kommer spesielt tydelig fram i hvilke ord som ble valgt i det offentlige ordskiftet. Kvinnesynet er felles for islamske fundamentalister og Breivik, de deler syn på kvinner, kvinnesynet hans er likt, ja, i dette synet møtes Breivik og islam. For Breivik er minst like ille som islamske fundamentalister.

Selv om mange av artiklene adresserer kvinnesynet som en viktig del av terroristens agenda og høyreekstreme tankegods, blir Breiviks kvinnesyn i stor grad framstilt som noe paradoksalt. Noe som er mer “muslimsk” enn “norsk”. Denne historien har en distanserende effekt, i det at den skaper et bilde av at kvinnehatet er noe terroristen først og fremst deler med muslimer i andre deler av verden.

Den stadige sammenligningen av Breivik og islamske fundamentalismer legger lite til rette for noen kritisk refleksjon rundt det samfunnet som skapte Breivik.

“Sannheten” om det likestilte Norge        

I den andre historien i mediene etter 22. juli, framstilles Norge som et likestillingsparadis. Her får vi hovedsakelig beretninger om sterke enkeltkvinner involvert i rettsprosessen rundt den kvinnefiendtlige terroristen. Breiviks kvinnesyn settes i kontrast med det likestilte Norge på flere måter.

Norge framstilles tidvis som et land der alle har mulighet til å klatre oppover i (retts)systemet, hvis de bare er flinke nok. At kvinnene har fått sentrale roller i rettsprosessen er resultat av at kvinnene har tatt ansvar selv.

I andre fortellinger framheves det naturlige i å gi en kvinne en sentral plass. Et eksempel var beslutningen om at rettens administrator skulle være en kvinne. Ifølge Sorenskriver Geir Engebretsen var dette helt naturlig, og han avviste at denne beslutningen hadde sammenheng med Breiviks kvinneforakt.

Historien om de vellykkede enkeltkvinnene og den «naturlige» likestillingen representerer imidlertid et glansbilde av det norske rettssystemet som ikke stemmer med virkeligheten. Ikke bare i 22. juli-saken, men i alle prestisjefylte områder innenfor det norske juridiske feltet er det tvert imot menn som dominerer.

Dette til tross for at kvinnene har vært i flertall på jusstudiet i flere tiår. Dette er det imidlertid liten plass til å reflektere rundt i svart-hvitt-fortellingen der anti-feministen møter det “likestilte” Norge.

Undertrykkende og undertrykkede muslimer

Til sist, glansbildet av det likestilte Norge settes ikke bare i kontrast til gjerningsmannens holdninger, men også opp mot muslimer i Norge og andre steder av verden. I den ekstreme versjonen av denne historien skiftes årsakssammenheng og gjerningsmann i terrorangrepet.

I en rekke leserinnlegg blir Arbeiderpartiets påståtte liberale innvandringspolitikk framstilt som årsaken til kvinnediskrimineringen. “Alle” vet at muslimske menn undertrykker kvinner. At folk som Breivik radikaliseres er bare en naturlig konsekvens av slik uansvarlig politikk.

En gjennomgående tendens i avisenes beskrivelser av muslimske kvinner er at fokuset rettes mot Breiviks etno-nasjonalisme, og ikke hans kvinnesyn.

I den mer moderate versjonen av denne historien konstrueres et motsetningsforhold mellom det å være muslim og det å være en likestilt kvinne. En gjennomgående tendens i avisenes beskrivelser av muslimske kvinner er at fokuset rettes mot Breiviks etno-nasjonalisme, og ikke hans kvinnesyn.

Tidvis tildekkede muslimske kvinner og jenter framstilles som symboler på det flerkulturelle Norge, ikke som kvinner hvis likestilling var truet av en norsk høyreekstremist. Bildet som skapes av de muslimske kvinnene er et ganske annet enn det som skapes av kvinnene i rettsprosessen. De muslimske kvinnene framstilles i større grad som utsatte for rasisme, langt fra de sterke kvinnene som står opp mot den sexistiske terroristen.

Ansvarsfraskrivelsen

Felles for de tre historiene er at de ikke åpner for å diskutere sexisme eller kvinnesyn som bunner i norske samfunnsstrukturer. Ei heller åpner de opp for å adressere den type rasistisk og sexistisk diskriminering og trakassering muslimske kvinner opplever i møte med ikke-muslimske nordmenn.

Sammenhengen mellom rasistisk og kjønnet diskriminering er fraværende i fortellingen om Breviks kvinnehat. Ved å presentere terroristens kvinnesyn som noe fremmed fra “oss”, opprettholdes illusjonen om Norge som et likestilt land, der likestillingsutfordringene hovedsakelig ligger hos “dem”, det vil si muslimene.

Denne fortellingen skaper ikke bare et falsk bilde av at likestilling er noe Vesten må lære “resten”, den trekker også oppmerksomheten vekk fra de felles utfordringene knyttet til likestilling som deles nasjonalt og globalt.