Jordmor Johanne Pedersens veg

Enigheten var stor på de fleste områder. Landet skulle gjenreises. Verdiskaping, med magemål, og en gradvis utbygging av ulike velferdsordninger var det felles målet da Norge tok fatt på freden i 1945.

Likevel fantes det også den gang noen store og vanskelige spørsmål av det slaget som rører ved de mest grunnleggende økonomiske og moralske veivalg i samfunnet.

Er det bare meg, eller handler de store stridsspørsmålene påfallende ofte om kvinner?

Et slikt spørsmål var om man burde bevilge 20 000 kroner til informasjon om prevensjonsmidler.

Er det bare meg, eller handler de store stridsspørsmålene påfallende ofte om kvinner? Det og mange andre ting skulle jeg gjerne spurt Johanne Pedersen om. Det var hennes historie som først gjorde meg oppmerksom på den hete debatten om prevensjon som raste i stortinget da «Den kongelige proposisjon om statsbudsjettet for budsjett-terminen 1 juli 1945 til 30 juni 1946» skulle vedtas.

 

Sånn gjør vi det hos oss

Distriktsjordmor Johanne Samueline Pedersen ble født i 1887 i Innvik i Sogn. Hun røyka som en skorstein og var gift tre ganger. Den siste ektefellen var lastebileier Ole Pedersen fra Finnskogen. Det var slik hun havnet i et rødt lite hus i min hjembygd Lunderseter, noe som igjen er årsaken til at jeg begynte å gå i sporene hennes.

Lastebilen til Ole var familiens inntektskilde. Den ble ikke bare brukt til å frakt gods, men også til å kjøre Johanne ut til fødende kvinner på torpene dypt inne i skogen. Der det ikke var bilvei, kunne hun bli henta til hest. For å bli lege var det sågar et kvalifikasjonskrav å være habil skiløper. Det måtte til om helsetjenesten skulle nå fram til folk.

Det er mange fortellinger som ligger gjemt, fordi ingen har plukket dem opp.

Den første krigsnatta tilbrakte Johanne med min farmor Guri. Det var hun som fikk pappa velberget inn i krigens første soloppgang. Da freden kom, satt Johanne på Stortinget som den første kvinnen fra Hedmark.

Det var hennes vei, og landets nye start i den tidlige etterkrigstida, jeg så etter da jeg begynte å bla meg gjennom statsbudsjettet hun var med på å vedta.

 

Evne til ansvar

I dag vet vi en del om det viktige arbeidet eksilregjeringa gjorde i London. Vi kjenner til politikkgrunnlaget som ble utarbeidet av Einar Gerhardsen og hans partifeller mens de satt i tysk fangenskap. Samtidig er det også mange fortellinger som ligger gjemt, fordi ingen har plukket dem opp. Jeg tenker på historiene til alle de ganske alminnelige menneskene, de som bare var der da det skjedde, og som bidro med alt det de hadde.

En sånn dame var Johanne. Hun ble formann i Lunderseter arbeiderlag allerede i 1930, var medlem av kommunestyret i Brandval, leder av Fattigkontoret og senere også leder av Den norske Jordmorforening. Likevel er det ikke disse vervene som imponerer meg – i alle fall ikke i seg selv.

Hvordan føles det å være en jordmor med ansvaret for at unger og mødre skulle overleve innpå skogen?

Det som virkelig er slående er snarere den viljen til å ta ansvar, den evnen til å bruke seg selv til fellesskapets beste, som Johannes livshistorie forteller om.

Johanne Pedersen var den som passet de nyfødte hos seg hvis mora var for sliten, eller barnet var sjukt. Fordi legen var et par mil unna og vanskelig å nå for mange, hadde Johanne fast legedag en gang i måneden i sitt eget hus. Legekontoret var i stua. Venterommet på kjøkkenet. Systemet var av typen drop-in. Sannsynligvis sto Johanne for dette uten noen garanti om særskilt godtgjørelse.

 

Alt er på plass

Hvordan føles det å være en jordmor med ansvaret for at unger og mødre skulle overleve innpå skogen? Hvordan var det å vite det meste om det som måtte gjøres annerledes for å bedre menneskenes liv der ute, for så å entre Stortinget for å prøve å gjøre noe med situasjonen? Jeg vet ikke svaret, men jeg tenker: Hun må ha hatt en visshet om at hun kunne ganske mye om hva som ville gjøre samfunnet bedre.

Johanne holdt ingen store taler i stortingssalen, men jeg finner henne igjen som medlem og noen ganger ordfører i Helsekomiteen. Tilfeldigvis var det på seksårsdagen til pappa, den 10. april 1946, at hun som fungerende ordfører i komiteen signerte på at den sluttet seg til budsjettforslaget om å bevilge 696 000 kroner til lønninger og reiseutgifter til jordmødre.

Nær sagt alle elementene i det norske etterkrigsprosjektet kan skimtes i budsjettkolonnene i denne perioden.

Hun anmoder også om at fylker og kommuner må tilstå jordmødre fri bolig, eller i det minste et husleiebidrag, der det var nødvendig. Det vises til at det lenge har «vært erkjent at jordmødrene økonomisk er kommet i en vanskelig stilling».

Nær sagt alle elementene i det norske etterkrigsprosjektet kan skimtes i budsjettkolonnene i denne perioden. Her er det snakk om tilskudd til prisregulering av brødmel, sildemel, margarin, kraftfôr, flesk, mjølk, ull og ved. Det er snakk om apanasje til Kongen – som er på én million til han og en knapp million til husholdet. Det er gjenreising av forsvaret. Det er bevilgninger til provisorisk sykehus i Hammerfest og det avsettes 883 000 kroner til å «gjøre boligforholdene bedre, særlig på landsbygda og i fiskeridistriktene».

 

Det norske prosjektet

20 000 bevilges til et sykehus på Røst, og to nye reservekjeler skal installeres ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet. Det er snakk om helsetiltak for hjemvendte soldater, nervøse, vanføre, psykisk syke og folk med farsott.

Her kan man lese lov om ville bær. Det skal gis statsgaranti for driftslån til tjæreanlegg for stubbryting, og det er bevilgninger til NRK, SSB, NSB og utbygging av Vestfoldbanen. Man vil bygge kraftverk, opprette investeringsfond for skogbruk, etablere riksrevisjon, pensjonskasse, og gi ekstraordinære bevilgninger til yrkesopplæring, gjenoppbygging av Nidarosdomen og av Finnmark, samt til innkjøp av amerikanske skip til linjefart som erstatning for norske skipene som ble senket under krigen.

Målet fra regjeringens side var klart: Alle arbeidsføre skulle i arbeid. Det var en plikt – og en rett.

I tillegg bevilges det noen kroner til kunstformål og til det norske institutt for kosmisk fysikk. Folkehelseinstituttet får også penger. Ja, og selvfølgelig: Her er det et «tilskott til ambulanseflyging».

Det hele er imponerende lesing. Målet fra regjeringens side var klart: Alle arbeidsføre skulle i arbeid. Det var en plikt – og en rett. Hensynet til samfunnet og folkets vel skulle legge premisser for økonomi og næringsliv. Det måtte prioriteres hardt, for ressursene var knappe og behovene store. Velferden skulle trygges. Landet skulle bygges. Alt gikk tilsynelatende gjennom uten at temperaturen steg altfor mye.

Men så var det denne lille bevilgningen under overskriften «Ymse medisinale formål». 20 000 kroner skulle gå til informasjon om preventiver ved mødrehygienekontorene, ble det foreslått. Var ikke det greit?

Nei. Det var åpenbart ikke greit

 

Med fødende kvinner skal landet bygges

Helsekomiteen, som skulle ta stilling til forslaget før den senere budsjettdebatten i Stortinget, var splittet. Et mindretall var dypt bekymret for at opplysning om og salg av slike varer ville være forhastet, og mente at saken var for lite utredet og hadde «stor samfunnsmessig betydning». Komiteens leder Claudia Olsen var en del av mindretallet, som tok til orde for å droppe bevilgningen. Min dame, Johanne, derimot; Hun var for.

Den 31. mai kom budsjettet så til behandling i Stortinget, og den lille bevilgningen ble her et spørsmål om alt vi bygger samfunnet vårt på – og litt til. Den første innlederen, helsekomiteens sekretær Oscar Olsen fra Venstre, viste i sitt innlegg til den heftige debatten i pressen om saken. Her hadde noen tydeligvis uttalt seg i harde ordelag om motstanden mot prevensjon.

 

 

Den var blitt sammenlignet med et ønske om å drive menneskeavl etter nazistisk mønster, i følge representanten, som så la til at det ikke skulle «være nødvendig her i denne sal å dokumentere at vi i dag står ovenfor store vanskeligheter med hensyn til tilgangen på arbeidskraft». I hans øyne var nettopp prevensjon en medvirkende årsak til denne mangelen.

Claudia Olsen – Norges første kvinnelige komiteleder – var riktignok ikke mot enhver opplysningsvirksomhet, og hun hadde et stort sosialt engasjement. Men hun advarte om at det ville gå helt galt hvis det offentlige skulle hjelpe folk med å gripe inn i menneskenaturen. Det var et eksistensielt spørsmål.

 

Eggende prevensjonsveiledning

«Går man først inn for det syn at staten i prinsippet godkjenner en viss form for almen opplysning om barnebegrensning, da er vi etter min mening inne på veier vi ikke kan overskue konsekvensene av», sa Olsen. «Stortinget, samfunnets representanter, kan ikke ta risikoen ved et forslag som kan bety at man knesetter det prinsipp at staten ikke bare skal godkjenne individuell selvtekt mot naturens orden, men tilmed være behjelpelig med å gi sunne mennesker midler i hende til det», la hun til.

Så entret moralen Stortingets talerstol. Malende utlegninger om seksuell nytelse og hete fantasier er ikke vanlig i den salen, men heldigvis har vi Kristelig Folkeparti, som representerer et unntak. Allerede den gang behersket de kunsten å beskrive for oss andre følelsen av å bli revet mellom moral og lyst. Partiets representant, Olav Svalastog, var enig i at det fantes et behov for mødrekontorer, men kunne ikke forstå at det var om å gjøre å arbeide for å få ned folketallet nå «når vi er tappa for så pass mykkje folk», som han sa.

Omsorgen den konservative folkevalgte hadde for de hardt prøvede unge syntes grenseløs.

Det var en fare for moralsk utglidning her, som det gjaldt å hindre: «Men sykja er nok denne – som vi aldri har visst klårare enn no, at flest mogleg skal få leva etter lystene sine med minst mogleg kostnad og risiko», advarte Svalastog.

Det dirrende innlegget fra partifelle Nils Andresson Lavik kunne virket enda mer eggende, om det bare ikke hadde vært så uendelig langt. Vestlendingen var en sterk kritiker av den progressive og innflytelsesrike helsedirektøren Karl Evang, og hadde tydelig lest grundig i tidsskriftet «Seksuell Opplysning», hvor Evang hadde vært bidragsyter og initiativtaker.

«I det tidsskriftet vart mellom anna prevensjon tilrådd, ja eg kan mest seia herleggjord, med det føremålet at dei unge kunne få leva sitt seksuelle kjærleiksliv utan risiko», sa Lavik. «Dertil gav den seinare medisinaldirektøren ei heil rad med oppskrifter på seksuelt samliv og seksuell nyting, korleis ein kunne få det meste og beste ut av det», fortsatte representanten.

 

Seksualitet og sjelekvaler

Han kunne videre opplyse om at han nylig hadde møtt skoleungdom som hadde fått slik informasjon. «Det lamslo sume av dei både i deira indre liv og i deira arbeidsro. Det eggja deira fantasi til den eine sida, så fantasilivet vart seksuelt brennande, til den andre sida hadde dei såpass sterk moralsk kjensle att at det bremsa nokså hardt. Fantasilivet og den moralske kjensla kom i sterk strid med einannan og ungdommen vart lamslegen under det, dei kom altså inn i ein vond sjeleleg konflikt», utbroderte han.

Omsorgen den konservative folkevalgte hadde for de hardt prøvede unge syntes grenseløs. Det samme gjelder bekymringen over det forfallet representanten mener seg å bevitne. Heldigvis finner han trøst i at det nok vil komme en tid da det norske folket «mister respekten for prevensjon nettopp fordi vi får att respekten for mennesket».

Det smalt kraftig og grundig tilbake. Hensynet til Gud, fedrelandet og moralen ble effektivt avkledd og parkert.

I likhet med så mange andre, ikke minst den allerede nevnte komitelederen Claudia Olsen, mente også Lavik at barnetrygd og effektiv hjelp til barnerike familier måtte være løsningen på de sosiale og helsemessige konsekvensene av manglende kunnskap om å kunne regulere antall barnefødsler. «Ikkje dette!» som han ropte ut til slutt i sitt foredrag.

Det smalt kraftig og grundig tilbake. Hensynet til Gud, fedrelandet og moralen ble effektivt avkledd og parkert, og det med imponerende kunnskap og fakta. I denne saken tegner det seg et bilde av venstresidas realisme mot konservativt føleri, løsrevet fra de faktiske utfordringene folk hadde.

Planene om barnetrygd og andre sosiale tiltak ble gjennomgående brukt som en utvei for slippe å ta i et problem som ikke passet helt inn. Det ble pekt på at det var forunderlig hvordan de som ellers ikke var spesielt ivrige etter å innføre barnetrygd og andre tiltak, nå brukte den slags som et argument mot prevensjon. «Det ville glede oss meget om vi i fremtiden skulle oppleve at Kristelig folkeparti i alle fall på det området hadde endret innstilling», repliserte Rakel Seweriin i den forbindelse.

 

Skamløse representanter

Kirsten Hansteen fra kommunistpartiet avviste blankt mindretallets henvisning til at saken var dårlig utredet, og viste til årtier med diskusjon og medisinsk utredning. Til spørsmålet om befolkningsnedgang sa hun: «Man glemmer å opplyse at denne nedgang i folketallet i Norge som i alle vest-europeiske land begynte lenge før mødrehygienekontorene ble opprettet.» Overalt var det den økonomiske overklassen som sterkest begrenset sitt barnetall, mens de økonomisk vanskeligstilte fortsatt led under større sykelighet og høyere spedbarndødelighet.

Sverre Offenberg Løberg fra Arbeiderpartiet la på sin side vekt på at dette var en helsesak, ikke et moralsk spørsmål, og at det var bakgrunnen til flertallsinnstillingen om å legge mødrehygienekontorene inn under Helsedirektoratet, som på denne tiden var under etablering.

Det var en kvinnekamp som ble utkjempet, men også en mannskamp. Det var voksne som snakket for ungdommens frihet.

Løberg viste blant annet til en mangedobling av kjønnssykdommer under krigsårene, da kontorer ble lagt ned og veiledning om prevensjon ble gjort forbudt. Det var duket for et oppgjør med den skammen han mente motstanderne påførte folk:

«Det er uforståelig at det kan bevirke moralske fremskritt å trekke et slags tynt forheng over ganske naturlige ting, lære ungdommen at det er synd overhodet å snakke om dem – istedenfor å dra hele problemet fram i lyset, se det som det naturlige det er, og så understøtte det som befordrer en livskraftig slekt, og bekjempe det som er lummert og nedbrytende», sa han, før han la til:

«Der klages i dag fra mange hold over ungdommen. Men en skal ikke klage over ungdommen, og kalle dem umoralsk, så lenge en ikke har annet å gi den enn synd- og skyldfølelse.»

 

Vedtaket fattes

Så handlet dette altså ikke bare om kvinner, likevel. Det var en kvinnekamp som ble utkjempet, men også en mannskamp. Det var voksne som snakket for ungdommens frihet.

Rakel Seweriin slo det fast i klartekst: «Samfunnet kan ikke sikre folketilveksta ved forsøk på å holde ungdommen i uvitenhet om forplantinga eller ved forbud mot befruktingshindrende midler. Samfunnet kan ikke sikre barnetallet ved å påtvinge folk uønskede barn. Det er et kulturelt og hygienisk framsteg at folk har lært å regulere barnetallet sitt effektivt».

Debatten varte og rakk. Til slutt meldte stortingspresidenten tydelig fra om at de var på overtid. I realiteten var kampen alt over.

Til slutt dukket så bryggesjauerdatter Ragna Karlsen opp på talelista. Vararepresentanten for Arbeiderpartiet i Oslo brukte sitt innhopp på Stortinget til å peke på det åpenbare faktum at kvinner fra høyere samfunnslag allerede hadde tilgang til prevensjon.

«Det ropes om frihet. Men jeg vil spørre om det ikke er den største frihet at et menneske selv får lov til å bestemme over seg selv», sa hun. «Når det gjelder å skaffe arbeidskraft, vil jeg bare ha sagt at det er vel ikke meningen at det ene og alene er arbeiderkvinnene som skal skaffe den til veie, det får de kvinnene som tilhører den klasse i samfunnet som har overflod av penger, også være med på å gi»

Debatten varte og rakk. Til slutt meldte stortingspresidenten tydelig fra om at de var på overtid. I realiteten var kampen alt over. Det endte slik: 67 stemte for bevilgningen. 39 stemte mot.

 

Kaffekokere

Seks kvinner kom inn på Stortinget som faste representanter i 1945, i tillegg til Johanne Pedersen fra Lunderseter: Claudia Olsen var sekretær og datter av en fattig enke. Kirsten Hansteen var historiker, motstandskvinne og Norges første kvinne i regjering. Astrid Skare hadde gått landbruksskole og var kaffistoveansatt. Rakel Sewerin var sykepleier, motstandskvinne og engasjert i beredskap. Og til slutt var det Klara Amalie Skoglund, hushjelp og industriarbeider ved Askim gummivare.

De var alle nye på Stortinget, men ingen har tatt bilder for ettertiden av dem samlet. Det finnes imidlertid et, som er brukt i toppen av denne saken, av Johanne sammen med Ragna, Klara Kirsten, Astrid og i tillegg vararepresentant Liv Tomter. På bildet ser de mest ut som en gjeng damer som diskuterer stentøy og stiving av linduker.

Det inntrykket forandrer seg imidlertid straks man setter seg inn i hva det var de holdt på med. De hadde all verdens livserfaring, og de sørget for at jeg i dag kan ha et relativt avslappa forhold til dette med likestilling.

Det var en kamp som måtte kjempes for at kvinnene skulle bli tatt ordentlig med.

Mens enkelte kvinner med makt i dag klager over at regjeringen er et fengsel, og Stortinget en barnehage, mente mange i den tidlige etterkrigstida at disse damene burde vært mer hjemme. De tok oppgaven på alvor likevel, som de voksne kvinnene de var. I Hedmark hadde antall kvinnelige partimedlemmer i Ap doblet seg fra 6 000 til 12 000 i 1945.

Like fullt tok det lang tid før andelen kvinner på Stortinget gikk nevneverdig opp. Det var en kamp som måtte kjempes for at de skulle bli tatt ordentlig med. Selv Håkon Lie erkjente dette etter hvert. Ifølge historiker Trond Bergh og det femte bindet i verket Arbeiderbevegelsens historie fra 1987, med tittelen Storhetstid. 1945-65, sa Lie at det dessverre ble «mye kaffekoking» på Arbeiderpartikvinnene en god stund.

 

Har vi glemt noe viktig?

Det er underlig å tenke på dette i dag. For hvem kan overse Kirsten Hansteen? Hvem er egentlig tøffere enn en enslig jordmor langt til skogs? Det er vanskelig å tenke seg situasjoner i livet der du i større grad må ha trua på at du kan klare ting for egen maskin, enn når du har ansvar for at både mor og et nytt liv overlever en fødsel i en isolert koie, og med legen en lang skitur unna.

De lot seg da heller ikke overse. I debatten om preventivene fikk de også kraftfull støtte av mannlige representanter. Dette er arbeiderbevegelsen sånn jeg kjenner den. Det er kvinner som ikke satt nederst ved noe bord.

Det ble gjort feil og urett tidligere, også. Men de fikk til store ting, under svært vanskelige forhold.

Hva jeg vil fram til med dette? Ikke at folk var flinkere før. Det ble dessuten gjort feil og urett tidligere, også. Men de fikk til store ting, under svært vanskelige forhold.

Var de kanskje litt mer målretta enn vi er nå – fordi de måtte? Jeg lurer på hva disse kvinnene hadde tenkt om virksomheter som i dag stykkes opp i småbiter, mens regningen vokser og tilbudet blir dårligere, om feilslått målstyring og om at noen unndrar store skattesummer – helt lovlig.

Hva tenker de om den ambulanseflyberedskapen som fortsatt ikke er i orden og om at lokalsykehus legges ned? Har vi ikke skjønt hvordan man bygger opp og leverer effektive tjenester, hadde de kanskje spurt.

 

 

Stille krav, og stille opp

Jeg lurer også på hva de hadde sagt om at vi alle i dag koster samfunnet store summer – ja, mer enn vi leverer tilbake. Vi er jo tapsprosjekter, alle som én. Noen er utenfor arbeidslivet. Vi er for mange med behov for psykologbistand og coaching.

Det er en kritisk tid for offentlig sektor, og budsjettbalansen, vi går i møte. Flere må inn i arbeid, betale skatt og bidra i lokalmiljøet. Det vet vi.

Lege og professor Stener Kvinnesland, leder av Kvinnesland-utvalget om organisering i helsesektoren, sa nylig i et foredrag at vi må se annerledes på dette med å ta vare på folk. Systemet er ikke bærekraftig, slik det fungerer i dag, og målet må derfor være å mobilisere mer av pasientenes egne krefter.

Slik begynte en svartkledd, anonym jordmor å lage den velferdsstaten vi nyter godt av i dag.

Kan historien inspirere oss til å tenke litt annerledes om forholdet vårt til det offentlige og balansen mellom å stille krav og stille opp? De seks damene kan både minne oss om at vi må ha tro på egne krefter, og om at vi ikke bare kan få alt vi vil ha levert rett i hånda. Kanskje må vi i framtiden være mer forberedt på at vi ikke kan sitte ved bordet i påvente av at maten skal bli servert. Dagens venstreside har også noe å se til her.

Slik begynte i alle fall en svartkledd, anonym jordmor å lage den velferdsstaten vi nyter godt av i dag. Stille, rolig og uten store fakter gikk hun i gang med det enorme arbeidet. Hun trakk tjenestene nærmere folk, eller tok jobben sjøl.

Før het vegen gjennom bygda mi ingenting. Det er jo bare én vei der, uansett. Nå heter den Johanne Pedersens veg, og den rett går forbi det røde huset hennes. Man kan ikke snu seg og se bakover for å finne løsningene vi trenger i dag. Stivede kniplingkrager kommer kanskje heller ikke tilbake.

Men måten Johanne fant vegen på, har ikke gått av moten.