Kampen for å godta frafall fra islam

Første gang jeg møtte på utfordringen med å ta opp frafall fra islam var i forbindelse med et norgesbesøk fra den koptiske biskop Thomas fra Egypt i 2006. Jeg hadde da vært styremedlem i Islamsk Råd i noen år, og ble invitert til et seminar om de religiøse minoritetenes situasjon i Midtøsten, i regi av Norsk Misjon i Øst. Det er interessant å lese notatene fra seminaret i dag. Synspunktet mitt har ikke endret seg nevneverdig, men blitt sterkere og mer underbygget. Biskop Thomas kom med en oppfordring til meg under lunsjen: Kunne jeg ikke ta denne debatten opp også blant norske muslimer?

Noen år senere fikk vi til dette, gjennom en felles erklæring sammen med den norske kirke om nettopp retten til å skifte religion.
Man skal bekjempe dødsstraff for frafall (apostasi) fra islam, ikke bare fordi dødsstraff er imot reglene som bør styre dagens samfunn. Å straffe frafall fra religionen, altså enhver straff og ikke bare dødsstraff, er feil uansett. Det er feil samfunnsmessig, men også feil ifølge religionen.

Ekstremister skaper hykleri

Å endre religion eller gå bort fra religion kalles apostasi, eller frafall. Det arabiske ordet for dette er ridda eller irtidād. Det mest kjente koransitatet om dette er fra kapittel 2:256, hvor det slås fast klart og tydelig at «det er ingen tvang i religionen». Et annet vers fra kapittel 17 bygger videre på dette (17:15): «Den som følger den rette vei, gjør det til egen fordel. Den som går på villstrå, gjør det til eget tap. Ingen bærer en annens byrde(…).»

For meg står trosfriheten høyt, og påbudet i koranen om “ingen tvang i religionen” er et religiøst påbud som virkelig ikke gir mye rom for tolkning. I tillegg har den frie vilje vært noe som har stått veldig sentralt i min religionsforståelse, altså at religiøs utøvelse er riktig, sann og reell kun når det faktisk er et frivillig valg som står bak. Tro kan ikke eksistere ved tvang, det eneste man får til gjennom tvang er faktisk å frata den enkelte muligheten til å velge.

Det er helt essensielt, faktisk i henhold til Koranen, at vi muslimer tydelig tar til orde mot ekstremistene.

Folk kommer ofte trekkende med historiske situasjoner hvor frafall har vært straffet, ofte med dødsstraff. Problemet med dette er at man ser bort fra den historiske konteksten og situasjonen i sin helhet. Ser man på konteksten, ser man at det ikke er frafallet som er problemet og som straffes i disse tilfellene, men forræderi.

I dagens samfunn gir det ingen mening å bruke disse historiske hendelsene som legalt argument. Fra ikke-muslimsk side møter man gjerne et press for å fordømme en situasjon fra fortiden som ikke kan sammenlignes med dagens samfunn. Samtidig anklages man av ekstreme krefter for å løpe anti-muslimske krefters ærend.

Det er snarere de ekstreme som skaper og dyrker hykleri. Islamske rettskilder understøtter en helt annen forståelse enn ekstremistene fremmer. Ekstremistenes lave terskel for voldsbruk og hang til stygge verbale angrep på alle som sier de imot, gjør at mange muslimer rett og slett tier i møte med slikt. Man orker ikke den kampen. Men det er helt essensielt, faktisk i henhold til Koranen, at vi muslimer tydelig tar til orde mot ekstremistene.

Les også: Ut av skyttergravene i islamdebatten

Det er lov å ta feil

En ting som er kraftig fordømt i Koranen, er faktisk hykleri. Et samfunn uten religionsfrihet skaper hykleri. Man kan true noen til å endre adferd, men man kan ikke true dem til å endre tro eller meninger. Hvis man tror på noe, men tvinges til å si noe annet offentlig, skaper det per definisjon et hyklersk samfunn. Det blir et sprik mellom det folk faktisk tror og mener og det de sier at de tror og mener. Ekstremistene viser en usikkerhet over egen tro når de mener at islam må påtvinges folk som ikke tror. «Ingen tvang i religionen» er så tydelig som det er mulig å få det. Det må muslimer bli enda flinkere til å stå opp for.

Vi behøver ikke være enige i valgene andre foretar, men over tid svekker frie valg ekstremister, og tanker som at frafall skal straffes.

En muslim vil si at islam er den eneste rette religion. Det ligger i den islamske tro, at den anser seg selv for å være den eneste sanne, eller rette, religion. Men: Det er lov til å ta feil! Et islamsk samfunn må kunne akseptere at folk tror på noe som ifølge majoriteten er feil. Om vi ser bakover i historien, ser vi at det har vært tilfelle i en rekke muslimske stater:

Tidligere, før den vestlige verdens kolonisering, var muslimske samfunn innordnet annerledes. Det fantes en rekke lover og institusjoner med modererende kraft, som forhindret ekstremistiske grupperinger i å få fotfeste og stor utbredelse. Men, med koloniseringen av de muslimske landene og samfunnene, ble disse modererende institusjonene og lovene ødelagt av kolonimaktene. Senere har geopolitiske hendelser styrket ekstremistene. Den kanskje viktigste enkelthendelsen var den sovjetiske invasjonen av Afghanistan på slutten av 90 tallet, og den påfølgende politiske og militære styrkingen av ekstremistiske motkrefter mot den sovjetiske okkupasjonen.

Moderat er ikke dårlig

Man kan lett bruke slike hendelser som sovepute og anklage noen andre for utfordringene man møter på, det er ikke min hensikt her. Dette er en beskrivelse av hvordan problemet har oppstått. Utfordringene ligger der, og det er opptil muslimske ledere og muslimer flest å avvise ekstremistene. Ser vi på resultatene fra frie valg, viser de at ekstremistene ikke har flertallet med seg. Den beste løsningen på ekstremismeproblematikken er derfor mer demokrati. Vi behøver ikke være enige i valgene andre foretar, men over tid svekker frie valg ekstremister, og tanker som at frafall skal straffes.

Begrepet moderat muslim er jeg ikke så glad i.

I dag brukes gjerne begrepene moderate og ekstreme muslimer her i Vesten. Men begrepet moderat muslim er jeg ikke så glad i. Det kan oppfattes slik at man som moderat ikke egentlig er så veldig religiøs, at man ikke tar religionen og troen sin så alvorlig. Det blir helt feil.

Samtidig gir man ekstremistene definisjonsmakten, de får på en måte rett: Jo mer ekstrem man er, jo sterkere tror man. Det handler heller om hva konkret en faktisk tror på. Utfordringen ligger da hos oss som ikke deler ekstremistenes verdensbilde. Vi må være klare, tydelige og høylytte i vår motstand mot slike tolkninger.

Den vanskelige kontrollen

Fremgangen til ekstreme krefter har gjort at meningsrommet for ulike standpunkter er innskrenket sammenlignet med noen tiår år tilbake i tid. Den kampen må muslimer selv ta, men vestlige land kan med fordel la være å støtte diktatorer i Midtøsten i stabilitetens navn. De skaper en illusjon av stabilitet på kort sikt, på lengre sikt er det en oppskrift på flere problemer.

Til slutt noen ord om det som kanskje er det vanskeligste av alt, det sosiale aspektet. Her har vi mye å jobbe med, men samtidig noe som vi må forstå er vanskelig. Mens «straff for frafall» er kodifisert, er sosial utestengelse, utfrysing og splittelse i familier noe man ikke kan gjøre så mye med gjennom lovverket. Føler familien at man svikter dem ved å forkaste deres religion, kan man ikke bruke loven. Det er noe av det som gjør dette så vanskelig, så tabu. Den sosiale kontrollen kan for øvrig ramme familien til noen som forkaster religionen like mye som den det gjelder. Dette gjelder like mye folk som blir muslimer som folk som vender islam ryggen. Reaksjoner fra familie og venner er noe vi må jobbe med som samfunn.