Det er lov å skille seg for kvinner i islam. Hvorfor er da skilsmisse så sjeldent og så skambelagt?
Ekteskap er hellig i mange religioner, også i islam. Blant annet pleier man å si at en vil fullføre sin religion, når en velger å gifte seg. Men selv om ekteskap står så høyt i islam, var islam likevel den første religionen som tillot en kvinne å ta ut skilsmisse.
I Koranen står det at et forhold mellom en kvinne og en mann skal være preget av respekt, gjensidighet og kjærlighet (Koranen 2:187, 7:189, 9:71 30:21, 4:19). Noen ganger går ikke ekteskapet slik det skal, og da er skilsmisse tilgjengelig og lovlig.
Profeten Muhammed skal ha sagt: «Blant alle ting Allah har tillatt, er skilsmisse det minst likte». Derfor gjøres det ofte mange meglingsforsøk for å redde et ekteskap før det ender i oppløsning.
Selv om skilsmisse er lovlig og tilgjengelig, er det langt enklere for menn å ta ut skilsmisse enn det er for kvinner. Menn kan ta ut skilsmisse uten juridisk hjelp fra en domstol. Det holder at en mann sier ordet «talaq» for at skilsmissen skal gjennomføres. Det samme gjelder ikke for kvinner, som må fremme en sak for moskeen eller domstolen. Skilsmisse kan bare gis til kvinner etter bestemte begrunnelser, for eksempel dersom mannen mishandler henne eller ikke forsørger henne. Men det er altså fullt mulig, og akseptabelt i religionen å ta ut skilsmisse.
Så hvorfor har det blitt slik at skilsmisse ofte er forbundet med skam i flere muslimske miljøer?
Det er kvinnens skyld at hun har havnet der hun har havnet, hun har ikke klart å være en god nok kone for mannen.
Menn tolker tekstene
Det er ingen hemmelighet at mange muslimske land er preget av en ukultur som gjør forskjell på kvinner og menn. De er såkalte patriarkalske samfunn. Det har i hovedsak vært menn som har tolket religiøse tekster og satt lover som gjelder for landet. Mennene tolket tekstene og brukte loven til å rettferdiggjøre undertrykkende tradisjoner som eksisterte også før islam ble etablert som religion i disse landene. Eksempler på dette er tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Dette er skikker som er forbudt i islam, men som praktiseres i mange muslimske land fordi menn har tolket tekster i Koranen slik at de tilpasses gamle tradisjoner.
I slike mannsdominerte samfunn er det også slik at mannen er husholdningens overhode og den som ofte styrer økonomien. Alt dette gjør at samfunnet ofte retter en pekefinger mot kvinnen dersom noe går galt, og skilsmisse er ikke et unntak. Det er kvinnens skyld at hun har havnet der hun har havnet, hun har ikke klart å være en god nok kone for mannen.
Ryktenes makt
Hva folk sier og tenker har mye å si, et fenomen vi gjerne kaller negativ sosial kontroll. Ryktene som oppstår etter en skilsmisse kan være «slutten på resten av kvinnens liv». Disse ryktene kan dreie seg om mangel på renslighet, ingen evne til å fullføre sine plikter, frekkhet og utroskap. En skilt kvinne er dessuten ikke jomfru, og samfunnet mistenker derfor en skilt kvinne som bor alene, for å ha sex utenfor ekteskapet, noe som er skamfullt i mange kulturer og forbudt i islam. Hvordan kan en kvinne som ikke er jomfru bevise at disse ryktene ikke stemmer? Jo, hun flytter tilbake til foreldrene sine. På denne måten er det en konstant kontroll over kvinnens væremåte.
Rykteflommen fører til at en kvinne mister mange av sine venninner.
Dessuten er det noen ganger slik at en mann som blir forlatt av en kvinne føler seg svak. I noen tilfeller velger han derfor å gjøre skilsmissen så vanskelig som mulig for kvinnen ved å benekte argumentene hun fremmer for moskeen eller domstolen. I andre tilfeller kan det være mannen som setter i gang ryktene for å ødelegge kvinnens nåtid og fremtid. Det er vanskelig å ignorere slike rykter når du lever et liv preget av negativ sosial kontroll fra samfunnet rundt deg, og det er ikke alle som har et godt støtteapparat rundt seg. Rykteflommen fører nemlig til at en kvinne mister mange av sine venninner, fordi disse venninnene ikke ønsker å assosieres med kvinnens «dårlige oppførsel». Dette skjer også i noen miljøer i Norge!
Les også Rania Jalal Al-Nahi: Dette er feministisk islam
Faren for barnebortføring
Kvinner i mange land er i tillegg økonomisk avhengige av mannen, og skilsmisse blir derfor ansett som en økonomisk krise for henne. I noen deler av for eksempel Irak og Saudi Arabia, kan ikke kvinner få seg en jobb å leve av, noe som gjør at mange ikke våger å ta steget om å bryte ekteskapet. Mange av disse kvinnene har også blitt giftet bort i svært ung alder, og dermed tatt ut av skolen. Disse kvinnene er ekstra sårbare på jobbmarkedet.
I mange land i for eksempel Midtøsten sier lovverket bestemt at det er faren som har retten til å beholde barna dersom en skilsmisse oppstår, uansett om moren har bedre evne til å ta vare på ungene. Dette problemer har vi heldigvis ikke i Norge. Men vi har et langt mer alvorlig problem: barnebortføring.
I 2018 ble det registrert 39 saker (71 barn) som omhandlet bortføring fra Norge. Samme år innførte regjeringen muligheten til å få dobbelt statsborgerskap. Vi var mange som kritiserte forslaget. Advokatforeningen, Barneombudet, Kripos, Politidirektoratet – og jeg selv – har argumentert med at dobbelt statsborgerskap kan ha en negativ effekt i saker om tvangsekteskap, barnebortføring og tilbakeholdelse i utlandet. Det blir lettere for menn som tar med seg barna til utlandet mot mors vilje å holde barna i utlandet dersom de også har statsborgerskap i landet de har tatt med barna til.
Mange muslimske kvinner i Norge havner mellom to stoler: De har den norske skilsmissen, men ikke den religiøse.
Muslimsk skilsmisse i Norge
Norsk lov gjør skilsmissen til en enkel prosedyre både for menn og kvinner, selv i tilfellene hvor partene ikke er enige om å skilles. Det er heller ingen krav til begrunnelse for separasjon og/eller skilsmisse, i motsetning til hvordan islam forholder seg.
Likevel er det for en troende muslimsk kvinne i Norge ikke nok å avslutte ekteskapet i henhold til norsk lov. En troende vil i tillegg ønske en skilsmisse fra moskeen sin. Dette gjelder særlig hvis hun senere ønsker å inngå et nytt religiøst ekteskap, da vil det være et krav at hun har en religiøs skilsmisse først. Dersom mannen ikke vil samarbeide for å få til en slik skilsmisse, og imamene i moskeen heller ikke gir kvinnen det, kan en kvinne oppsøke en islamsk domstol. Men dette er heller ikke enkelt, og mange muslimske kvinner i Norge havner derfor mellom to stoler: De har den norske skilsmissen, men ikke den religiøse.
I det siste har noen imamer ved moskeer i Norge som følger retningen sunniislam sagt at de anser norsk skilsmisse som gyldig også religiøst, særlig dersom ektemannen har undertegnet de norske skilsmissepapirene. Men ikke alle muslimer i Norge er sunnimuslimer, og dermed er ikke dette noe som gjelder for alle.
Moskeene må presses hardere
Alt dette – negativ sosial kontroll, ryktespredning, økonomisk krise, barnefordeling og vanskelighetene med å få en religiøs skilsmisse – forklarer hvorfor mange kvinner velger å forbli i et ulykkelig ekteskap istedenfor å ta ut en skilsmisse.
Når man snakker med kvinnene som velger å bli, ofte også når ekteskapet er voldelig, er det ytterst få av disse som vil innrømme at det er skamkulturen som gjør at de ikke skiller seg. Den mest brukte unnskyldningen er: «Jeg blir igjen for barnas skyld. De trenger å vokse opp med begge foreldrene».
Etter min mening skal det holde at en kvinne viser frem sin norske skilsmisse i moskeen for å få den religiøse skilsmissen.
Etter hvert har mange kvinner uttalt seg om skilsmisseproblemene og flere samfunnsdebattanter har løftet opp tematikken, blant annet jeg, men vi har fortsatt ikke kommet frem til en løsning. Da jeg diskuterte problemet med politikere, foreslo jeg at skilsmisse i moskeene skal lovreguleres. Moskeer i Norge får bevilget midler fra staten og dermed skal de være pliktet til å følge norsk lov til enhver tid.
Etter min mening skal det holde at en kvinne viser frem sin norske skilsmisse i moskeen for å få den religiøse skilsmissen. Følger ikke moskeene dette, kan de bli fratatt sin støtte fra staten. Vi har per i dag en lov som hindrer moskeene å innvilge ekteskapspapirer dersom ikke en norsk godkjennelse av ekteskapet blir fremvist. Det samme mener jeg bør skje når det gjelder skilsmisse. Denne praksisen blir i dag fulgt av flere, blant annet har jeg og flere av mine venninner fått denne hjelpen av Basim Ghozlan i Rabita-moskeen. For oss holdt det å fremvise de norske skilsmissepapirene for å få den religiøse skilsmissen vår også.
Kommentarer