En narkotikapolitikk tilpasset virkeligheten 

På midten av 1960-tallet, da unge hippier røykte hasj i Slottsparken, startet kampen mot narkotika. Straff ble en bærebjelke i strategien, hvor målet var å hindre stoffene innpass i det norske samfunn. Vel 50 år, og over 300 000 straffereaksjoner senere, nesten 250 000 av dem bare siden tusenårsskiftet, har godt og vel én million nordmenn likevel brukt noen av de narkotiske stoffene. Så hvorfor var det egentlig vi straffet? Og hvorfor fortsetter vi med det?

Et banebrytende dokument

For mange var det overraskende da følgende stod i den sittende regjeringens politiske plattform: «Regjeringen ønsker å endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika fra straff til hjelp, behandling og oppfølging.» Et utvalg ble satt ned for å utrede en forslag til hvordan dette kunne gjennomføres, og rett før jul presenterte de sitt arbeid i form av en NOU. Den heter «Rusreform – fra straff til hjelp».

«Rusreform – fra straff til hjelp» er et banebrytende dokument, og utredningen er svært grundig gjennomført.

NOUer gir sjeldent de mest underholdende leseopplevelsene. De er nøkterne og omstendelige, med flust av gjentakelser og tilsynelatende uten grenser for antall ord (denne tikker inn på 412 sider). Ordene og formuleringene som anvendes er slike man kjenner igjen fra jussen, som for alle andre enn jurister kan oppleves noe tungt. Denne glir fint inn i sjangeren, men anbefales likevel på det sterkeste. «Rusreform – fra straff til hjelp» er et banebrytende dokument, og utredningen er svært grundig gjennomført.

Utvalget bestod av ti medlemmer, ledet av førstestatsadvokat Runar Torgersen, og ellers bredt sammensatt med representanter fra forskning, praksisfeltet og brukerorganisasjonene. Det er en dissens på modellen utvalget foreslår, og den er det representanten fra politiet som står for. Det er ikke overraskende, for det er politiet og rettsapparatets rolle utvalgets modell først og fremst berører. De får andre typer oppdrag, og ikke minst innskrenkes hjemlene for etterforskning. Noe som må sies å ligge i kortene når mandatet nettopp er å omplassere ansvaret for narkotikabruk fra justissektoren til helsesektoren.

Modell for avkriminalisering

Utvalgets forslag er at bruk av narkotika, og kjøp og besittelse til eget bruk, avkriminaliseres. Alt som har med salg, innførsel og produksjon å gjøre, er ikke vurdert. Avkriminalisering kan imidlertid bety flere ting. Da homofili ble avkriminalisert i 1972, var løsningen å fjerne hele loven som forbød slike forhold. Det er ikke tilfellet her. Det skal etter utvalgets forslag fortsatt være ulovlig å bruke og besitte narkotika, men det vil ikke lenger være straffbart. Med andre ord er det rettsvirkningen som endres.

Politiet vil fremdeles være instansen som avdekker bruk av narkotika, men reaksjonen vil være av en mykere art. Fremfor straff og et ødeleggende punkt på rullebladet, foreslår utvalget at politiet kan fatte vedtak om oppmøteplikt hos en kommunal instans, en såkalt «rådgivningsenhet». På dette møtet vil det bli gitt generell informasjon om narkotikaforbudet, om skadelige konsekvenser av narkotikabruk og om relevante hjelpetilbud. Hvis personen samtykker, vil det lages individuelt tilpasset rådgivning, hjelp og annen oppfølging.

Det er nå en gang sånn at bruk av narkotika i de fleste tilfeller foregår uten skader eller problemer.

Det mest radikale elementet med modellen er dette: Selv om ligger en «plikt» i vedtaket om møtet med rådgivningsenheten, finnes ikke riset bak speilet. Du kan la være å møte opp, uten at det får konsekvenser. Det er fordi et slikt vedtak følger velferdsrettens normer, hvor samtykke står sentralt, og hvor hjelp er hjelp, ikke noe man må motta som forutsetning for å unngå straff.

Denne delen av modellen reflekterer en side av virkeligheten som sjeldent belyses, og rusreformutvalget legger heller ikke vekt på det. Men det er nå en gang sånn at bruk av narkotika i de fleste tilfeller foregår uten skader eller problemer. De langt fleste beslag av narkotika gjelder cannabis. Det er ikke slik at enhver som bruker det trenger hjelp, de færreste gjør vel egentlig det. Hvorfor skal folk tvinges til å motta noe de ikke trenger? Men noen trenger hjelp, og de skal få incentiver til å motta den, uten at straffen ligger der som en trussel i bakgrunnen.

Hva med de unge?

Bekymringen er naturligvis de unge, ungdom som begynner med stoffer for tidlig og som fortsetter med hyppig frekvens. Det er disse som skyves foran av motstandere av endret politikk, blant annet av politiet og enkelte organisasjoner på rusfeltet. Noen unge mennesker havner i en bane som leder helt feil, og det hevdes at for disse må trussel om straff ligge i bunn dersom vedtaket ikke følges opp.

Ved å ta bort trusselen om straff, kan terskelen for å søke hjelp og bistand bli lavere.

I noen tilfeller er det helt sikkert riktig å gjøre noe mer inngripende enn å gi et vedtak de kan se bort fra. Men som utvalget påpeker, vil samfunnet fortsatt ha mulighet til det når det gjelder de unge. Vi har et barnevern. De vil ha hjemler til å avklare og ta opp rusmiddelproblemer med barn og deres foresatte, og de har også sine tvangshjemler hvis det anses nødvendig. Og er det ikke egentlig bedre at de mer inngripende tiltakene, når de først iverksettes, kommer i form av hjelp, heller enn straff?

Utvalget påpeker også at unge mennesker som har et gryende rusmiddelproblem, og deres venner og familie, kan være tilbakeholde med å søke hjelp, nettopp fordi de frykter straffen. Ved å ta bort trusselen om straff, kan terskelen for å søke hjelp og bistand bli lavere.

Hva straff er

Innimellom blir man riktignok presentert for historier fra virkeligheten om straff som fungerer. Det er enten nyktre folk som forteller at straffen gjorde at de aldri prøvde, eller tidligere rusavhengige som tillegger straffen æren for at de sluttet. Og det er gjerne sant i de konkrete tilfellene man hører om. Men selv om det er sant, så er ikke det i seg selv en god begrunnelse for straff på generelt grunnlag. Straff er, som utvalget understreker gjennom hele dokumentet, samfunnets sterkeste maktmiddel. Det er ikke noe man bruker bare fordi det muligens har en ønsket effekt for noen enkeltindivider.

Straff er en påført lidelse. Det er ment å være vondt, hvis ikke er det ikke straff. Straff er folk som blir ransaket og arrestert i offentligheten, påført håndjern og geleidet på åpen gate. Det er sosionomen som blir uaktuell til jobben hun ønsker og er kvalifisert for, fordi hun i sine yngre år røykte marihuana på feil fest. Det er narkotikahunder som markerer foran en 17-åring og merker ham for alltid. Straffereaksjonen i seg selv, for eksempel en bot, er ikke nødvendigvis det som er mest skadelig, men straffen muliggjør alle de stigmatiserende mekanismene.

Det foreligger rett og slett ikke kunnskap som tilsier at straff kan rettferdiggjøres ut fra et slikt nyttehensyn.

Straff krever derfor gode begrunnelser, og utvalget siterer forarbeidene til straffeloven: «Straff bør bare brukes dersom nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene». Den ønskede effekten av straff i dette tilfellet, er å ha lite bruk av narkotika i befolkningen. For å vurdere denne nytteeffekten gjennomgår utvalget forskningen som finnes om sammenhengen mellom lovregulering og bruk av narkotika. De reflekterer rundt usikkerheten som finnes i slike studier, deriblant metodiske utfordringer, men slår like fullt fast at det ikke er grunnlag for å hevde at avkriminalisering fører til økt bruk. Det foreligger rett og slett ikke kunnskap som tilsier at straff kan rettferdiggjøres ut fra et slikt nyttehensyn. Dermed blir det konsekvensetiske regnestykket enkelt – vi står igjen med straffens skadelige virkninger, uten at det veies opp av nyttige effekter.

Straff tas såpass på alvor i utvalgets argumentasjon, at de altså foreslår å fjerne den helt. De som ønsker å beholde den, må på sin side svare på følgende: Hva er det med bruk av narkotika som tilsier at samfunnet skal fravike sine grunnleggende prinsipper for straff?

Ting tar tid

I fagmiljøene er det bred støtte til avkriminalisering. Riksadvokaten er på samme linje, i følge med relevante FN-organer og internasjonale forskningsmiljøer. Men siden rusreformutvalget presenterte sitt arbeid rett før jul, har vi sett tegn som tyder på at forslaget ikke vil bankes gjennom uten kamp. Høringsfristen går ut 4.april, men allerede har representanter fra flere partier uttrykt motstand, deriblant regjeringspartiene KrF og Frp.

I historien om narkotikapolitiske tiltak som bryter med den rene forbudslinjen, er det to trekk som går igjen: At den politiske prosessen tar svært lang tid og at motstanden er sentrert rundt argumentet om signaleffekt.

Hva signaliserer dette samlet sett? Kanskje først og fremst et ønske om at narkotikapolitikken skal tilpasses virkeligheten som den er.

Et eksempel er etableringen av sprøyterommet i Oslo i 2006. Det tok fem år, to utredninger med tilhørende høringsrunder og hundrevis av debattinnlegg i avisene, før et lite rom stod klart i Tollbugata, åpent fra 9-15, og med fire båser hvor heroinavhengige kunne sette sine skudd etter tur. En omstendelig prosess for et svært begrenset tiltak. Et sentralt argument mot tiltaket, var at det sendte gale signaler. Ved å tillate heroinbruk inne på dette lille rommet, ble det signalisert at samfunnet ikke var like mye imot narkotika, kampen mot stoffene ville bli svekket, med økt rekruttering av narkotikabrukere som en fryktet konsekvens.

Det er frykten nå også, men rusreformutvalget har tatt den på alvor. De argumenterer bare for at straff ikke er riktig medisin, og det gjør de med grunnlag i den kunnskapen som finnes. I tillegg foreslår utvalget at hjelp skal være tilgjengelig for folk som trenger den, men hvis man ikke trenger hjelp, skal ikke samfunnet blande seg for mye. Og hva signaliserer dette samlet sett? Kanskje først og fremst et ønske om at narkotikapolitikken skal tilpasses virkeligheten.