Rasisme går ikke bare en vei

En ny gutt starter på en ungdomsskole der klassen hans hovedsakelig består av etnisk norske elever. Han setter seg rolig ned ved pulten sin i klasserommet, og ser forsiktig rundt seg. To elever ser tilbake mens de fniser litt. Andre stirrer bare rart på læreren, som snakker om hvem den nye gutten er og at han må bli tatt godt imot.

I friminuttet får gutten en omvisning i skolegården av en medelev, men ingen andre elever tar kontakt med ham. Etter hvert blir dette hans nye hverdag: Han har én venn på skolen, mens alle de andre barna unngår ham. Noen ler også av maten han har med seg på skolen, fordi det dufter av eksotiske krydre.

Gutten blir ikke invitert i bursdager, og han føler seg utenfor.

Gutten blir ikke invitert i bursdager, og han føler seg utenfor. Alt han har gjort er å starte på en skole hvor han ser annerledes ut enn de andre elevene, noe som medfører at han blir ekskludert fra fellesskapet. Han får også høre av en medelev, en annen gutt, at han ikke kan bli med hjem, fordi han ikke får lov til å besøke mørkhudede. Gang på gang blir gutten i dette eksempelet mobbet i skolegården og kalt svarting og muslimjævel.

Ville du kalt dette rasisme?

Hva om denne gutten ble ekskludert fordi han var etnisk norsk?

Hva om det gjaldt en lys gutt med blondt hår og blå øyne? Hva om denne gutten startet på en skole der majoriteten av elevene hadde innvandrerbakgrunn, og han ble ekskludert fordi han var etnisk norsk? Hva om han får høre at han ikke kan få besøk med hjem fordi de andre elevene har fått beskjed av foreldrene sine om at de ikke skal besøke lyshudede? Hva med hvis han blir kalt jævla hviting?

Hvorfor er ikke dette rasisme?

 

Sinne og hets

I forrige måned jobbet jeg som nestleder i Groruddalstinget med å lage et folkemøte som ble kalt: «Hvordan motvirke rasisme og omvendt rasisme i Groruddalen?» Møtet vakte mye oppmerksomhet da det ble annonsert. Det skyldtes at ordet «omvendt rasisme» ble brukt. Det var flere som mente at man ikke kan bruke et slikt begrep om den ekskluderingen en hvit person blir utsatt for.

Noen mente at rasisme historisk sett og alltid har vært noe som rettes mot mørkhudede, andre at rasisme alltid utføres av en majoritet mot en minoritet.

Noen begrunnet det med at rasisme historisk sett og alltid har vært noe som rettes mot mørkhudede, mens andre begrunnet det med at rasisme alltid utføres av en majoritet mot en minoritet – og i Norge er jo majoriteten av befolkningen folk med etnisk norsk bakgrunn.

I forkant av arrangementet fikk jeg dermed telefoner fra flere som var sinte. De reagerte på at vi ville ta opp et perspektiv som brøyt med deres forestillinger om hva rasisme er. Jeg fikk blant annet kjeft av mennesker som mente at vi i Groruddalstinget med dette svartmalte minoritetsbefolkningen.

Man selv kan ende opp med å bli stemplet som rasist.

Problemet som oppstår når man snakker om rasisme på den måten som vi i Groruddalstinget gjorde under folkemøtet, er faktisk at man selv kan ende opp med å bli stemplet som rasist. Flere av stemmene vi ønsket å få opp på scenen for å fortelle om sine opplevelser, trakk seg også i frykt for konsekvensene.

Jeg og flere andre i Groruddalstinget ble utsatt for hets og fikk flere meldinger fra folk som sa at folkemøtet ville undergrave den historiske kampen mot rasisme utført mot mennesker med mørk hud.

Men det er altså ikke tilfellet!

 

Dropp tunnelsynet

Det jeg håpet å oppnå da jeg foreslo å ha et folkemøte om rasisme og omvendt rasisme – det jeg også håper å oppnå med denne kronikken – er at vi skal slutte å ha tunnelsyn når det gjelder rasisme, og innse at den eksisterer i flere former og fasonger.

Det er først når vi våger å snakke om fenomenet rasisme på denne måten, at vi kan finne gode løsninger på de problemene og utfordringene vi har i samfunnet når det kommer til integrering og – dypest sett – hvordan vi kan fungere som et fellesskap.

Rasisme er rasisme, uansett hvem det er som utfører det og uansett hvem det er som utsettes for det.

Fra tidlig av var jeg selv tydelig på at begrepet «omvendt rasisme» ikke egentlig er et brukbart begrep. Rasisme er rasisme, uansett hvem det er som utfører det og uansett hvem det er som utsettes for det. Likevel brukte jeg begrepet for å beskrive hvilken del av rasismen jeg var ute etter å ta tak i på akkurat dette møtet.

Når vi mennesker hører ordet rasisme, tenker vi automatisk på rasismen som historisk ble utført mot mørkhudede. Assosiasjonene går til slavetiden og menneskehandel. «Omvendt rasisme» skulle tydeliggjøre at rasismen kan gå begge veier og har flere sider, og at også folk med lys hud og blå øyne kan utsettes for den.

På noen skoler i Groruddalen i Oslo er det også dette som skjer. Her har majoriteten av elevene innvandrerbakgrunn. Dermed er de etnisk norske elevene en minoritet på skolen. Flere forteller om utenforskap, om elever som nekter å bli med dem hjem fordi de ikke har en spesifikk religion eller hudfarge, at de hører at de er mindre verdt fordi de ikke går med hijab og at de ikke kan bli en del av vennegjengene.

En del barn og unge utsettes for vold – bare fordi de er etnisk norske.

Enkelte foreldre har til og med rapportert til oss i Groruddalstinget at de har valgt å flytte ut fra noen områder på grunn av måten deres barn blir behandlet på. En del barn og unge utsettes dessuten for vold – bare fordi de er etnisk norske.

 

Se begge sider av saken

Det jeg forsøker å forstå er bakgrunnen for at noen krefter anerkjenner at det finnes systematisk rasisme mot mennesker med minoritetsbakgrunn, og jobber hardt med å bekjempe det, mens de lar rasisme mot etnisk norske forsvinne under radaren.

Jeg forstår selvfølgelig at mennesker med mørkere hud gjennom historien har blitt utsatt for grov rasisme og urett.

Jeg forstår selvfølgelig at mennesker med mørkere hud gjennom historien har blitt utsatt for grov rasisme og urett, men hvorfor klarer vi ikke å være enige om at rasisme, slik som alt annet i livet, kan endre seg – og at også rasister med tiden kan forandre seg?

Hvorfor klarer vi ikke å vise forståelse for begge sider av saken, og sympati med dem som rammes av rasismen, uansett hvilken retning den har, uten å føle at vi med dette tråkker over en grense? Det innebærer jo i virkeligheten verken å redusere betydningen av de historiske erfaringene eller å nedvurdere at det ennå finnes systematisk rasisme rettet mot minoritetene.

Vi har riktignok sett at rasisme ofte har hatt større konsekvenser for minoriteter, i form av for eksempel terrorhendelsene i Norge. Når vi snakker om enkeltindivider, og da særlig barn og unge, er effekten av rasisme likevel svært negativ og skadelig – om den så kommer fra den ene eller andre siden.

Hvorfor jobber vi da systematisk med å bekjempe kun den ene siden av rasismen i dagens Norge, mens vi drysser ned den andre? Hvorfor er rasisme forbeholdt én hudfarge?

 

Fare for økt polarisering

Nettopp disse spørsmålene surret gjennom hodet både i forkant av folkemøtet vi arrangerte og i etterkant, da jeg reflekterte over reaksjonene jeg mottok. Er det én ting jeg virkelig ønsker, er det å forstå – og å bli forstått – i denne debatten. Når jeg snakker om den rasismen enkelte nordmenn utsettes for (og da særlig barn), rettferdiggjør jeg ikke rasismen minoritetene blir utsatt for, jeg bare velger å ha to tanker i hodet samtidig.

I et samfunn der noen bydeler opplever demografiske endringer slik at minoritetene nå utgjør en majoritet, er det viktig at man våger å sette ord på de utfordringene som kan oppstå. Majoriteten i et område påvirker normene som gjelder for den sosiale interaksjonen. Det kan oppstå en aksept for en oppførsel som er problematisk og krav om at omgivelsene skal føye seg.

Hvis vi fortsetter å ignorere det, eller påstår at etnisk norske aldri kan bli utsatt for rasisme, er det rett og slett en hån mot barna som utsettes for dette.

Et eksempel er nettopp den nye typen rasisme som har blusset opp i vårt område i Groruddalen: Etnisk norske elever blir bannet til, ekskludert, hetset og slått. Hvis vi ikke tar dette på alvor nå, vil vi ende opp i et mer segregert samfunn med en skarpere «oss mot dem»-mentalitet. I verste fall kan den som utsettes for rasisme/omvendt rasisme bli radikalisert og utføre vold mot andre, fordi man ønsker å hevne seg eller forsvare seg.

Begrepet «omvendt rasisme» er kanskje ikke ideelt for å påtale dette, men inntil videre velger jeg å bruke begrepet for å beskrive den rasismen vi nå ser utvikle seg i noen deler av Oslo.

Hvis vi fortsetter å ignorere det, eller påstår at etnisk norske aldri kan bli utsatt for rasisme, er det rett og slett en hån mot barna som utsettes for dette. Vi må stå mot urett, uansett hvem den kommer fra og hvem den rettes mot.