Svenssons klipp og lim

Det er mye informasjon i innlegget “Høyre har funnet igjen klærne sine”, men (som det heter): et er at være lærd, et andet viis og klog. “Analysen” ville kanskje stått seg bedre om han faktisk hadde lest og sammenlignet Høyres program fra 2017, som jeg ledet arbeidet med, med forslaget som foreligger nå.

Fritt skolevalg i alle fylker fremheves som et eksempel på en høyrevridning

Da kunne han jo pekt på de konkrete uttrykkene for Høyres høyrevri. Det blir liksom litt tynt å forsøke å konstruere en enorm politisk forskjell mellom undertegnede og Henrik Asheim når man skal forsøke å kjefte på et nær samlet kommentatorkorps fordi de ikke har skjønt poenget.

La meg derfor gjøre litt av jobben Svensson kunne gjort:

Fritt skolevalg i alle fylker fremheves som et eksempel på en høyrevridning. Og helt riktig, i programutkastet står det: “Innføre modeller for fritt skolevalg i alle fylker.” Tilforlatelig likt formuleringen fra programmet i 2017: “Innføre fritt skolevalg i alle fylker.” Om noe kan vel formuleringen fra i år oppfattes som noe rundere i kantene.

Økt privat eierskap i statlig eide bedrifter – et annet punkt som Svensson mener viser en høyredreining – er formulert slik i 2017: “Øke det private eierskapet i statlige selskaper der det er riktig for selskapet og samfunnet, og sikre at hovedkontorfunksjoner i strategisk viktige selskaper forblir i Norge.” I nytt utkast slik: “Styrke det private eierskapet og redusere statlig eierskap i de selskapene der staten ikke har viktige strategiske begrunnelser for å eie.” Det er mulig nærmere studier med lupe vil kunne avdekke store forskjeller mellom de to formuleringene, men jeg er ikke i stand til å se det. Noe stort skritt mot høyre virker det uansett urimelig å kalle det, særlig ikke all den tid hovedkontorfunksjoner er nettopp en av statens begrunnelser for å eie også under denne regjeringen.

Det er mulig nærmere studier med lupe vil kunne avdekke store forskjeller mellom de to formuleringene, men jeg er ikke i stand til å se det

Jeg kunne fortsatt, men poenget mitt er vel åpenbart nå. Hensikten til Svensson er ikke å analysere, men å lage en politisk historie før valget i 2021: Høyre går nå mot høyre. Det partiet som vant valgene i 13 og 17 har endret seg, nemlig. Tadaaa! (liten fanfare).

Det er i og for seg helt greit å hevde noe slikt, men unødvendig gjennomskuelig å presentere det som en slags “analyse”.

For å få det hele til å henge på greip må Svensson i tillegg hevde to ting som rett og slett ikke kan være riktig samtidig. Han må både hevde at Høyres nye program tar klare skritt mot Høyre, og samtidig at Høyres såkalte sentrumsdreining aldri har vært substansiell, men bare en slags kommunikasjonsstrategi. Du må faktisk velge en av delene.

Politikk og kommunikasjon henger intimt sammen. Velgerne er ikke dumme. De gjenkjenner same shit, new wrapping

Til slutt en betraktning: Politikk og kommunikasjon henger intimt sammen. Velgerne er ikke dumme. De gjenkjenner same shit, new wrapping. Da Tony Blair laget New Labour måtte han først endre clause 2 i Labours charter som sa at partiets mål var å sosialisere produksjonsmidlene. Det var et symbolsk og reelt brudd med venstrefløyen i partiet. Da vi i Høyre satte oss ned etter valgnederlaget i 2005 – som helt riktig var knusende – var erkjennelsen at folk oppfattet partiet vårt som mye mer høyrevridd enn hva vi selv gjorde. Høyres vei videre var ikke en quick fix med ny kommunikasjonsstrategi, men et langsiktig arbeid for å endre og revidere politikk, utarbeide nye løsninger og snakke på en annen måte om de sakene som var viktige for oss.

Mitt utspill om arbeidslivspolitikken i 2012 var en liten del av dette. Svenssons omtale er et godt eksempel på hvordan mange på venstresiden ikke ser eller ikke vil se. Det har moret meg i mange år at mange har hengt seg opp i nettsiden arbeidspartiet.no og dermed later til å tro at det var selve poenget. En quick fix med en frekk nettside, litt endret kommunikasjon (ispedd noen sosialdemokratiske hedersuttrykk) og så kunne vi “stjele Aps klær”. Men igjen: velgerne er ikke dumme.

Da vi i Høyre satte oss ned etter valgnederlaget i 2005 – som helt riktig var knusende – var erkjennelsen at folk oppfattet partiet vårt som mye mer høyrevridd enn hva vi selv gjorde

I 2012 hadde vi fra Stortinget jobbet oss gjennom hele Høyres arbeids- og sosialpolitikk. Det var delvis fordi vi følte at noen av analysene og løsningene gikk på autopilot, delvis fordi de ikke svarte på reelle utfordringer og delvis fordi vi ikke klarte å prioritere hvilke saker som var viktige og uviktige. Og det var også fordi arbeidslivspolitikken stod i veien for mange velgere som kanskje kunne stemme Høyre. Tanken var at det er mange som er enige med Høyre om mye, for eksempel verdien en god skole, at privat næringsliv må vokse og et fornuftig skattenivå. Men hvis vi som parti ikke forstod deres reelle bekymringer – for eksempel at deler av arbeidslivet var truet av useriøse aktører og sosial dumping – og i tillegg snakket som om fagforeninger var fiender, ville disse velgerne aldri høre på oss.

Høyres kommunikasjon var gal, men det var også fordi politikken ikke traff godt nok. Ingen nettside med arbeidspartiet.no ville kunnet bøte på det. Derfor måtte også politikken endres.

Høyres politikk var, kort fortalt, at vi ville fjerne fagforeningsfradraget og gjeninnføre de ganske omfattende reformene av arbeidsmiljøloven som Victor Norman gjorde under Bondevik 2. I programmene våre stod det nær ingenting om trepartssamarbeidet, og arbeidslivskriminalitet var lavt prioritert. I stedet programfestet vi en støtte til fagforeningsfradraget, langt mer moderate oppmykninger i arbeidsmiljøloven og løftet opp kampen mot arbeidslivskriminalitet. Trepartssamarbeidet fikk en viktig plass, men vi minnet også om at det er noe annet enn et topartssamarbeid mellom én fagforening og ett parti. Samtidig, i årene før 2013, skjerpet vi politikken for arbeidslinja, blant annet ved å lansere aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere (som Arbeiderpartiet var mot).

Høyres kommunikasjon var gal, men det var også fordi politikken ikke traff godt nok.

Denne politikken har vi fortsatt i regjering, blant annet gjennom den første strategien mot arbeidslivskriminalitet (laget i samarbeid med partene) og nye tiltak som kamp mot lønnstyveri.

For øvrig må det legges til at alle delene av Svenssons innlegg som kan oppfattes som skryt og honnør til undertegnede, selvfølgelig er objektive, uhildede og svært treffende analyser.