Og vi skal synge gamle sanger

Det er ikke alltid man setter pris på å få råd. Som når de som sliter med søvnløshet får spørsmål om de har prøvd yoga. Eller de som er deprimerte får spørsmål om de har prøvd yoga. Eller andre råd om å prøve yoga.

Stortinget fikk for litt siden et råd mange av våre folkevalgte ikke satte pris på i det hele tatt. Rådet kom fra et ventet hold: Tingets egne rådgivende organ for menneskerettigheter – NIM.

Dette, mener kontroll- og konstitusjonskomiteens leder, Peter Frølich, er en farlig amerikanisering.

Men rådets innhold var uventet: NIM mener at Grunnlovens miljøparagraf, § 112, ikke bare krever at klimavirkningene av petroleumstillatelser utredes, men at den, tolket sammen med andre kilder, står i veien for å utvide næringen ytterligere.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er alle klare på at dette rådet går for langt, men stopper ikke der. Medlemmene mener at rådet savner demokratisk oppslutning blant folket, og at det legger til rette for en rettsliggjøring av politikken.

Det vil flytte politiske avgjørelser ut av stortingssalen der de hører hjemme, og lempe dem over til domstolene. Dette, mener kontroll- og konstitusjonskomiteens leder, Peter Frølich, er en farlig amerikanisering.

Norge er en massiv bidragsyter til klimaendringer.

For oss som har fulgt klimasøksmålet og kampen om innholdet i Grunnloven § 112, er dette en ren reprise fra 2016 – da Greenpeace og Natur og Ungdom først hevdet at § 112 stod i veien for en utvidelse av oljeeventyret. Da var også Frølich ute og varslet om amerikaniseringen og lovet å spise hatten sin om saken vant frem.

Det gjorde den ikke. Saksøkerne tapte ettertrykkelig i Høyesterett. Den slo fast at Grunnloven § 112, til tross for at ordet «rett» er brukt fire ganger, ikke inneholder noen rettighet til et bærekraftig og helsesikrende miljø.

I stedet er bestemmelsen en retningslinje som det skal legges vekt på, og en mulig nødventil i ekstraordinære tilfeller, der de folkevalgte ignorerer sitt ansvar etter loven.

For mange var det nok derfor som å møte et gjenferd da de åpnet NIMs utredning og § 112 reiste seg mellom sidene og krevde oljestans.

Faktumet er at ingen ny utvidelse av petroleumssektoren kan skje uten å sette det målet i alvorlig fare.

NIM har basert seg på en sammensatt vurdering der tre ting og ett faktum står i fokus. For det første viser NIM til at Høyesterett sa at § 112 krever utredning av klimavirkningene av petroleumsleting.

For det andre viser NIM til Grunnlovens ordlyd og løftet om bærekraft.

For det tredje viser de til at disse to tingene sammen med de mange internasjonale klimaforpliktelser Norge har påtatt seg og viser til at Norge ikke kan godta tiltak som leder til en konflikt med 1,5-gradersmålet.

Faktumet er at ingen ny utvidelse av petroleumssektoren kan skje uten å sette det målet i alvorlig fare. Det viser all seriøs forskning. Til og med det internasjonale energibyrået er enig. Likevel planlegger Norge å utvide sin næring med ni prosent innen 2024 og regjeringen har eksplisitt uttalt at konflikt med 1,5-gradersmålet ikke automatisk vil innebære at man ikke vil godkjenne en ny utvidelse av næringen.

Og uansett hvor mange ganger folk sier at klimaspørsmål i seg selv er politiske, blir det ikke sant.

Legg til at 1,5-gradersmålet ikke markerer noen slags trygg havn i global oppvarming, det er et politisk kompromiss som aksepterer at mange liv på kloden settes i stor fare.

Når Høyres og Fremskrittspartiets medlemmer i kontroll- og konstitusjonskomiteen peker på de tingene Norge allerede gjør på klimafeltet og «mener at grunnlovens krav er oppfylt med «trygg margin»», operer de i et parallelt univers uten noen kobling til virkeligheten.

Norge er en massiv bidragsyter til klimaendringer, både hjemme og ute, og har ingen plan eller demonstrert vilje til å endre på dette. Om § 112 i det hele tatt inneholder et fnugg av bærekraftsprinsippet lenger, er vi på gal side av det.

Folkestyre er det beste vi har, men det skal operere innenfor rammer.

Og uansett hvor mange ganger folk sier at klimaspørsmål i seg selv er politiske, blir det ikke sant. Kloden ser allerede farlig global oppvarming som vil bli verre. Det er ikke politikk, det er fakta.

Det virkelige gjenferdet i denne historien er ikke § 112. Plikten til å verne folket mot fare kan utledes av myriader av kilder; spennet mellom denne plikten og statens fortsatte akselerering mot klimakatstrofe, vil fortsette å bli tydeligere.

Gjenferdet er de samme argumentene vi hørte tilbake i 2016 om at noen truer folkestyret ved å forsøke å minne storting og regjering på disse pliktene.

Å minne Stortinget om rammene for deres makt, er ikke rettsliggjøring eller en trussel mot demokratiet; det er et forsvar for rettstaten.

Folkestyre er det beste vi har, men det skal operere innenfor rammer. Vi har en Grunnlov som oppretter institusjoner som skal kunne kontrollere hverandre, som gir Stortinget makt til å gi lover, men ikke rett til å bryte dem. Lovene skal vedtas i tråd med Grunnloven og innenfor rammene av Grunnloven. Forvaltningens vedtak skal fattes i tråd med disse lovene.

Å minne Stortinget om rammene for deres makt, er ikke rettsliggjøring eller en trussel mot demokratiet; det er et forsvar for rettstaten; for systemet som skaper det jordsmonn et demokrati kan trives i.

Den virkelige amerikaniseringen vi nå ser, er et flertall i en stortingskomité som med bred penn går i strupen på et av de organ som er gitt i oppgave å minne dem om grensene for den makten som folket har lånt dem og som fabulerer om at Norge gjør nok for klima.