Talltull fra Flåtten

Det er forstemmende at dette kommer fra regjeringens største parti.

Svein Flåtten (H) forsøker i et svar på min kronikk i Aftenposten fra 6. desember å forsvare regjeringens omfattende oljepengebruk, blant annet med at oljeprisen har sunket. I min verden er det et argument for det motsatte:

Når den største inntektskilden går ned, og vi forventer at inntektene vil være lavere framover, er jo ikke tida inne for å tømme sparegrisen og kutte andre inntekter gjennom skattekutt.

Det er uforsvarlig å gjøre våre offentlige budsjetter så avhengige av oljefondet.

Flåtten mener dagens oljepengebruk er forsvarlig og har laget artige regnestykker. Regnestykker som ikke svarer på det faktum at vi under regjeringen Solberg for første gang tar ut mer av oljefondet enn det som kommer inn. Samtidig dekkes nå nærmere 20% av våre felles offentlige utgifter av oljefondet. Tidligere har det ligger på om lag 8%.  Jeg mener det er uforsvarlig å gjøre våre offentlige budsjetter så avhengige av oljefondet.

Oljen er vår felles formue, og den burde ikke bare berike oss som lever i Norge akkurat nå. Hver generasjon må ha som mål å overlate samfunnet til sine etterkommere i bedre stand og med bedre forutsetninger enn det vi selv hadde. Etter at vi ble ustyrtelig rike gjennom oljeutvinning, har det vært viktig å sikre at dette også skulle komme framtidige generasjoner til gode.

Der fordrer en økonomisk politikk hvor det er samsvar mellom utgifter og inntekter. Hvis vi ønsker gode skoler, effektiv kollektivtrafikk og sykehus i verdensklasse, ja da må vi dekke det selv gjennom våre bidrag til fellesskapet, ikke stjele fra våre barn og barnebarn. Framfor å kutte i skattene nå, er den eneste logiske å heller se hvordan vi kan øke inntektene til felleskapet slik at vi har råd til det velferdsnivået vi vil ha. Det viktigste er å få flere i jobb slik at flere kan bidra med verdiskaping og skatteinntekter.

De rikeste i Norge har under Høyre og Frp historisk lave skatter.

Samtidig må vi se på hvordan vi kan øke skatteinntektene uten at det går på bekostning av vekst og investeringer. De rikeste i Norge har under Høyre og Frp historisk lave skatter. Innføring av eiendomsskatt, gjerne med et betydelig bunnfradrag, og arveskatt på de største formuene er åpenbare kandidater som vil ha liten negativ effekt på investeringene, men som sørger for at de med mest bidrar mer enn de gjør i dag.

Det er flott at Norge er et land der det er mulig å bli rik. Vi har flere dollarmilliardærer per innbygger enn de fleste andre land. Men det er vanskelig å se at det skal være en prioritert oppgave å sørge for at de rike skal bli enda rikere. Spesielt når de rikes skattefest finansieres av de som kommer etter oss.

Flåtten mener dette handler om «vekstfremmende skatteletter». Regjeringen har vært helt tydelig i prioriteringen av sine skattekutt. De med de største formuene og de høyeste inntektene har fått mest. Dette bygger på en ideen om at det er de rike som skaper vekst og arbeidsplasser. Lar vi de rike få en enda større andel av inntektene i samfunnet, vil de skape arbeidsplasser og det vil bli mer velstand for alle. Dette er også kalt «trickle down» effekten.

De blir rikere og forskjellene øker.

Det interessante med denne ideen er at den er motbevist så grundig av virkeligheten. Det som skjer når de rikere blir rikere er nettopp det. De blir rikere og forskjellene øker. Thomas Piketty viste med sitt imponerende datasett som dekket 200 år hvordan ulikhetene har økt dramatisk i de vestlige landene siden 1980 tallet. En viktig årsak var de store skattekuttene i formue og inntektsskatt for de rikeste som startet opp da.

Som vi dokumenterer i Agenda-notatet «Velferd, skatt og vekst» er «vekstfremmende skattelettelser» en forlokkende retorikk, men dårlig politikk. Mer penger til de rikeste har så langt ikke hatt positiv effekt på vekst og sysselsetting i noe land det har vært prøvd ut. Når skattekutt svekker finansieringen av velferdsstatens tjenester, kan det også svekke produktivitet og gi oss dårligere omstillingsevne.

Det vi vet helt sikkert om skattekutt er at de reduserer statens inntekter.  Jeg ville hatt mer respekt for regjeringen dersom de kuttet utgiftene like mye som de kuttet skatteinntektene. Jeg ville vært dypt uenig, men det ville vært redelig. Nå skyver de regningen foran seg.