Ut av skyttergravene i islamdebatten

Å ta opp temaer knyttet til islam, fra et moderat, balansert og konsekvent ståsted, er ingen enkel øvelse i en debattkultur stadig mer drevet av konflikttriggende mekanismer på sosiale medier. Norske mediers overskrifter og fokus når det kommer til islam og muslimer har vært betraktelig mer saklige og nøkterne, enn for eksempel i Storbritannia, men omfanget av saker om islam og muslimer i Norge er proporsjonalt likefullt helt vanvittig.

Islam og muslimer er et av de mest omtalte temaene i norske aviser, noe som feilaktig kan gi inntrykk av at muslimer er en mye større gruppe i Norge enn det som faktisk er tilfellet. Ifølge en undersøkelse utført av Ipsos tror folk at det er tre ganger så mange muslimer i Norge enn det faktisk er.

Det kan synes som debattene om islam er dømt til å bli skyttergravskriger.

I tillegg har vi egne nettsider med islam og muslimsk innvandring som nisjer, som HRS, Resett og document.no, hvis lesere og delinger har økt dramatisk de siste årene.

Det kan synes som debattene om islam er dømt til å bli skyttergravskriger. Men det trenger ikke være sånn.

Det går stadig bedre

Deler av islamsk tenkning og lære har helt klart friksjonsflater mot det moderne liv. Dette fører igjen til sosiale utfordringer som kan begrense individets frihet og likestilling. Det kan handle om synet på å forlate religionen, kjønn, seksualitet, oppdragelse og – ikke minst – blasfemi.

Selv om det til tider kan synes som om tradisjoner og normer stagnerer, er det viktig å huske at det er en markant positiv progresjon å spore fra bare en generasjon til den neste hva gjelder individuell frihet, syn på likestilling og homofili. Dette fremkommer blant annet i forskningen til Fafo.

Nulltoleranse for vold i nære relasjoner har på relativt kort tid, blir idealet og normen.

Et konkret eksempel på progresjon er synet på mannens rett til å tukte sin kone. Det er et rimelig utbredt syn i tradisjonell islamsk lære at mannen er kvinnens formynder og forsørger, og dermed også i sin fulle rett til å tukte. Det er et kjønnshierarki vi kan kjenne igjen fra både kristendom og jødedom.

Heldigvis har det endret seg drastisk. Nulltoleranse for vold i nære relasjoner har på relativt kort tid, blir idealet og normen.

Les også Layal Janet Ayoub: Det må bli lettere for muslimske kvinner å skille seg

En stille revolusjon

Islamsk Råd Norge har i mange år vært en sentral del av Rød knapp-alliansen, som tar et tydelig og aktivt standpunkt mot vold mot kvinner. Dette er et viktig signal. Det er også interessant å bite seg merke i tilnærmingen. I stedet for å bruke mye tid på å snakke om hva man er mot av ulike tolkninger, har man valgt å fremme hva man er for, nemlig at kvinner ikke skal utsettes for vold. Punktum.

Alliansen forplikter seg også til å jobbe politisk for likestilling generelt. Her vil jeg hevde at de muslimske organisasjonene og trossamfunnene fortsatt har en lang vei å gå, men jeg vet også at det under overflaten foregår en stille revolusjon i retning likestilling og individuell frihet, hvor unge muslimske kvinner gjennom høyere utdanning og økonomisk selvstendiggjøring får stadig sterkere posisjoner til å reforhandle sin stilling i også mer konservative kretser.

De offentlige debattene om islam har aldri rommet så mange ulike stemmer som nå.

I rettighetskamper som gjelder individuell frihet, er det imidlertid ikke alltid riktig å vente på den gradvise forandringen. Fra et selvkritisk perspektiv, som muslim, moskémedlem og relativt sosialkonservativ i mitt personlige liv, er det nødvendig å se på om det er noe jeg og «vi» som anser oss som troende muslimer, kan gjøre for å sikre at debattene rundt problematiske uttrykk for islam blir mer inkluderende og dialogorienterte.

Hvordan takler vi kritikk, for eksempel? Hvordan bidrar vi til mer åpenhet? Det er et faktum at religion som system kan true enkeltindividets integritet. Hvordan åpner vi opp for gode, men også vanskelige diskusjoner om dette?

Som aktiv i muslimske miljøer i over 13 år, ser jeg en betydelig forbedring hva gjelder takhøyde. Stadig flere arenaer åpner opp for også selvkritisk dialog og diskusjoner på tvers av livssyn. De offentlige debattene om islam har aldri rommet så mange ulike stemmer som nå, og det er en positiv utvikling å bygge videre på.

Vil ta vanskelige debatter

Minotenk ble stiftet for ti år siden av et knippe mennesker med hovedsakelig muslimsk bakgrunn, og målet var blant annet å øke ytringsrommet for unge minoriteter, ikke bare muslimer. Vi ønsket å være med og legge til rette for at vanskelige debatter skulle tas, men ikke kun på majoritetssamfunnets premisser. Vi jobber derfor for menneskerettigheter fra et politisk og religiøst uavhengig ståsted.

I denne sammenhengen betyr det at vi både tilrettelegger for kritiske perspektiver på religion, samtidig som vi også jobber hardt for å motvirke fiendtlighet mot og diskriminering av muslimer og antatte muslimer.

Det hemmer det viktige rettighetsarbeidet som foregår når man må bruke krefter på å forsvare seg mot fordommer, konspirasjoner og usaklige angrep.

Dette bringer meg over på noe også Sylo Taraku problematiserer i sin bok: At enkelte sekulære eller tidligere muslimer som er aktive innen islamkritikk, allierer seg med høyrepopulistiske og fremmedfiendtlige krefter.

Det er problematisk fordi det hemmer det viktige rettighetsarbeidet som foregår blant særlig unge muslimer når man må bruke krefter på å forsvare seg mot fordommer, konspirasjoner og usaklige angrep.

Les også Mina Bai: Reformister vil gjøre islam levende igjen

Balansert og solidarisk

I Minotenk har vi det siste året jobbet intenst opp mot en politisk handlingsplan mot muslimhat, men vi har samtidig også et eget bokprosjekt om det å forlate islam. Vår ambisjon er å være konsekvente og balanserte i rettighetsarbeid, både fordi det er etisk riktig, men også fordi det er en effektiv buffer mot polarisering og destruktiv identitetspolitikk, på alle sider.

Et annet viktig stikkord i et legitimt rettighetsarbeid, på tvers av ulike posisjoner og grupper, er solidaritet. Det er viktig at man ikke alltid bare har fokus på muslimer som lider urett eller kvinner som undertrykkes, fordi man selv er muslim og kvinne.

Det styrker samholdet i samfunnet, hvis vi engasjerer oss bredt og utenfor vår egen nærmeste sirkel.

Man bør også stå opp for andre grupper, ikke bare der man har åpenbare felles interesser, men fordi premisset om universelt menneskeverd ikke har noe verdi hvis vi ikke setter det først i alt vi gjør.

Det styrker samholdet i samfunnet, hvis vi engasjerer oss bredt og utenfor vår egen nærmeste sirkel.