– Vi er en ressurs, ikke en trussel

Helsetjenesten handler om kunnskap som skal formidles i et møte mellom to mennesker – mellom helsepersonell og pasienten. Fagfolk ser på sykehusene som et kunnskapssenter. Vår oppfordring er derfor at vi som fagfolk, som står ansikt til ansikt med pasientene, får være med å utforme morgendagens helsetjeneste.

Sykehusene har vært rammet av en streik som varte i rekordlange fem uker. Partene har stått steilt mot hverandre. Mediebildet har vist at det er stor uro blant arbeidstakere i Helse-Norge. Konflikten har vekket sinne og frustrasjon. Mange sitter igjen med en følelse av å ha strukket seg langt i årevis, og at det nå er nok. Ikke uventet ble avslutningen tvungen lønnsnemd. Hva vil nå skje dersom løsningen ikke blir akseptabel for begge parter?

Det er mangel på legespesialister i Norge.

Innad i sykehusene er det fare for en varig konfliktsituasjon. Tilliten til sykehusledelsen var allerede tynnslitt før streiken, nå er den fraværende. Det er mangel på legespesialister i Norge. En maktkamp over år mellom arbeidsgivere og helsearbeidere, vil føre til ytterligere flukt av spesialister over til det private eller til andre typer jobber. Store utfordringer står for tur, blant annet ny struktur for utdanning av legespesialister og planlegging av nye sykehus.

Arbeidsgivers målstyring, planer som at ansatte skal jobbe inn lovfestet ferie og permisjon, midlertidige ansettelser og “hard HR”, har gjort at vi som sykehusansatte har en følelse av å være umyndiggjort, kneblet og uten reell innflytelse. Dette er folk som jobber 900 årsverk gratis. Det tilsvarer at alle legene ved Akershus universitetssykehus jobber gratis gjennom et helt år. Det sier seg selv at sykehusene ikke kan driftes på denne måten i fremtiden, på dugnad. Ingen vil jobbe dugnad for en arbeidsgiver som påtvinger avtaler, tar fra oss det kollektive vernet, og i realiteten tar fra oss fagforeningsfellesskapet.

Kjell kan ikke nødvendigvis erstattes av Leif eller vice versa.

Mellomledere viste tydelig sin støtte til streiken. Konfliktene og pålegget fra arbeidsgiver blir stadig dyttet nedover uten at toppledelsen tar på seg ansvaret. Glavalag mellom ansatte og ledelse har vært kritisert utallige ganger. Lokale ledere presses til å ta en kamp med sine nærmeste medarbeidere som få av dem ønsker. På avdelingsnivå skal en diskutere fornuftig pasientbehandling, bedring av pakkeforløp og fokusere på arbeidsmiljø, fagutvikling og samarbeid med andre avdelinger.

Nå skal de lokale lederne i stedet, etter arbeidsgiverforeningen Spekters ønske og tolkning av tariffavtalen, bruke tid på å krangle om arbeidstid. Datasystemer skal visstnok ta over koordinering av høyt spesialisert personell. Men hvem kjenner avdelingens kompetanse best? Kjell kan ikke nødvendigvis erstattes av Leif eller vice versa. Da kan ikke de samme pasientene behandles den dagen.

Arbeidsmiljøloven uthules.

Ingen avanserte datasystemer skjønner dette, og det ser heller ikke ut til at mange sykehusledere forstår. Spekter viser i sin argumentasjon at de dessverre ikke forstår sykehusdrift på avdelingsnivå. Arbeidstid, belastning og fornuftig ressursbruk kan derimot planlegges godt mellom tillitsvalgte og lokal leder, forutsatt at det ligger et vern mot yttergrensene i bunnen.

For å finne forklaringer på den dype tillitskrise, må man se bakover i historien. Reformer som «innsatsstyrt finansiering»(ISF) innført i 1997 og foretaksmodellen innført i 2002, står sentralt. ISF knyttet inntekten sterkere til aktivitet enn tidligere. Foretaksreformen gjorde de regionale helseforetakene til selvstendige politiske beslutningsenheter. Styringssystemer overført fra privat sektor, «new public management» (NPM), har blitt normen. Pasientene er kunder, sykehuset er tjenesteleverandør.

Mål- og resultatstyring ligger til grunn, og modellen tar ikke hensyn til hvordan tjenesten leveres. Et styringssystem basert på mistenkeliggjøring og kontrollbehov. Det er økt fokus på konkurranse mellom virksomheter og valgfrihet for kundene. Magnussen, med flere, leverte en rapport om organisering av spesialisthelsetjenesten i mai 2016. Her omtaler de blant annet en survey gjort blant leger som handler om foretaksmodellen.

Dette handler om alle arbeidstakeres kollektive vern.

Lange beslutningslinjer og fravær av stedlig ledelse ble pekt på som hovedproblemene, mens avvikling av ISF, avvikling av helseforetaksloven, og å fjerne dagens regionale helseforetak, scoret høyest på foreslåtte tiltak. Surveyen viste også stor motstand mot å øke politisk styring av driftsbeslutninger relatert til bemanningsnivå, mindre investeringer og sommerdrift.

Hva vil så skje i andre yrkesgrupper ikke bare innad i helsevesenet, men også ellers i samfunnet? Akademikernes streik har ført til en voldsom mobilisering av hele fagbevegelsen. De skjønner hva dette dreier seg om. Arbeidsmiljøloven uthules, fagforeningen skal marginaliseres og hver mann og kvinne skal stå alene overfor en mektig arbeidsgiver. Akademikerne tok på seg denne streiken som ingen vil ha, men som noen måtte ta. Dette handler om alle arbeidstakeres kollektive vern.

Den norske modellen er truet.

Stadig flere yrkesgrupper opplever press i forhandlinger for å beholde hardt tilkjempede vilkår og rettigheter. Fagforeninger føler seg truet. Den norske modellen er truet. Den enkelte er ikke lenger beskyttet av sin fagforening. I Legeforeningen så man dette tydelig da to tidligere ledere og varslere som hadde blitt fjernet fra sine stillinger, mottok Legeforeningens lederpris i mai i år.

Eli Berg skriver om mange lignende tilfeller i sin bok “Hold munn eller gå, makt og avmakt i helsevesenet” fra 2015. Hun peker på en styringsideologi som blant annet favoriserer omdømmebygging og lojalitet til ledelsen i stedet for til pasientene. Et samlet styre i Politiets Fellesforbund vedtok i mars i år at de ikke skal anbefale sine medlemmer å bli varslere. De mener det medfører helserisiko for varsleren. Kravet er at det skal komme et varslerombud på plass før vedtaket kan revurderes.

Inntrykket er at politikerne ønsker flere midlertidige ansettelser.

Forvalteren av lovverket holdt seg tyst. Mange mistenker at det er et politisk bestillingsverk. Ønsker myndighetene en ytterligere uthuling av arbeidsmiljøloven? Ut ifra det som er publisert av Arbeidstidsutvalget, blant annet økt adgang til gjennomsnittsberegning for turnusarbeidere og at mellomledere i uavhengig stilling skal unntas arbeidstidsbestemmelser, kan lett gi inntrykk av at dette er en ønsket utvikling også fra politisk hold.

Stillheten fra det største opposisjonspartiet under streiken tilsier at de også støtter veien norsk arbeidsliv tar; bort fra den norske modellen. Støre kom med sterk kritikk av regjeringens uthuling av arbeidsmiljøloven i NRK Ytring juli 2015, men var dette bare fine ord? Inntrykket er at politikerne ønsker flere midlertidige ansettelser, dårligere arbeidsvilkår og mer makt til arbeidsgivere over hele linja i norsk arbeidsliv.

Hvem tar ansvar dersom systemet raseres?

Har politisk fokus på enkeltmenneskets valgfrihet og økende individualisme nådd en grense? Fellesskap kan i enkelte sammenhenger virke som et skjellsord. Kanskje kan man beholde autonomi i privatlivet og samfunnet forøvrig, men likevel godta fellesskapets tankegang i arbeidslivet? I helsesektoren har det vært stort fokus på tiltak som kommer et fåtall til gode. Eksempler på dette er fritt sykehusvalg, innført i 2001 og fritt behandlingsvalg, innført i 2015.

De fleste pasienter i Norge kommer til det eneste sykehuset i mils omkrets med en akutt sykdom. Den syke kan ikke velge seg et annet sykehus, ei heller velge om behandlingen skal skje offentlig eller privat. Likevel er det stort politisk fokus på denne valgfriheten for enkeltmennesket disse tiltakene gir. Kan hende hadde det vært bedre bruk av ressurser å bygge opp et reelt behandlingstilbud?

Det er vi som er der for pasientene, ikke Spekter eller sykehusdirektørene.

For å snu utviklingen i en mer positiv retning må vi fagfolk med på laget. Vi er en ressurs, ikke en trussel. Tillit og medbestemmelse på arbeidsplassen gir effektive og lojale arbeidstakere som strekker seg langt. Det har vår yrkesgruppe vist over mange år, og pasientene har nytt godt av det. Hvem tar ansvar dersom systemet raseres?

Det er ikke slik at helsevesenet eller andre arbeidsplasser i Norge kan drives videre med outsourcing og import av billig arbeidskraft. Det gir null bærekraft fremover. Og hvordan vil politikerne skape pasientens helsetjeneste uten fagfolk? Datasystemer for «aktivitetsstyrt bemanning» behandler ingen pasienter, de opererer ikke bort kreft eller skifter et hjerte. Det er vi som er der for pasientene, ikke Spekter eller sykehusdirektørene. I en kunnskapsbedrift må fagfolk bli hørt.