Afrikansk flukt fra straffedomstolen

I løpet av en uke meldte Sør-Afrika, Burundi og Gambia at de ønsker å trekke seg ut av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) I tillegg vurderer Den afrikanske union blokkutmeldelse fra ICC – domstolen er med det inne i sin mest alvorlige krise noensinne.

Da ICC ble stiftet i 2002, betraktet store deler av verdenssamfunnet domstolen som et symbol på at drømmen om globale og universelle rettigheter var i anmarsj. Selv om de mektigste statene ikke har underlagt seg domstolen, har ICC opplevd en enorm tilslutning blant verdens stater. I dag har hele 124 land ratifisert Roma-vedtektene, hvor Afrika – med sine 34 medlemsland – er den største regionale enheten ved ICC.

Burundi, Sør-Afrika og Gambia melder seg ut

Men tirsdag 18. oktober signerte Burundis president, Pierre Nkurunziza, en resolusjon om at landet skal melde seg ut av ICC. Med det ble Burundi det første av ICCs medlemsland til å melde seg ut, 17 år etter at landet signerte Roma-vedtektene. Burundis utmeldelse er i seg selv svært alvorlig, og må sees i sammenheng med den sosiale uroen som landet befinner seg i – med FN-rapporter om tilfeller av grove forbrytelser mot menneskeheten.

Burundis utmeldelse er i seg selv svært alvorlig.

For ICC derimot, ble det langt mer dramatisk da Sør-Afrika på fredag samme uke kunngjorde at de også kommer til å trekke seg ut av domstolen. Sør-Afrika var nemlig ikke bare sentral i opprettelsen av selve domstolen, men er også en langt sterkere regional aktør på kontinentet enn Burundi.

Trenden var et faktum da Gambia meldte uken etter at de også ønsker å bryte med ICC. Dette er oppsiktsvekkende da ICCs sjefsanklager, Fatou Bensouda, er gambisk og har tidligere vært justisminister i Gambia. Det er vanskelig å se at hun kan bli sittende som domstolens sjefsanklager dersom henne hjemland trekker seg ut av ICC.

Spørsmålet er om det vi ser nå er starten på en koordinert afrikansk masseutmeldelse fra ICC.

Burundi, Sør-Afrikas og Gambias brudd med ICC er et symbol på hvor dypt domstolens legitimitetsproblemer stikker, og hvor lite den har klart å fremstå som materialiseringen av en universell rettferdighet.

Denne oppfatningen om at ICC er afrikafiendtlig, vokste tydelig frem i Kenya-saken.

Bedømmelsen av domstolens legitimitet handler vel så mye om hvordan domstolen oppfattes – og brorparten av domstolens afrikanske medlemsland ser på ICC som langt fra global i måten den har behandlet verdens konflikter.

Een «afrikafiendtlig» domstol

Innen utgangen av 2015 hadde ICC til gode å iverksette én eneste etterforskning utenfor Afrika. Den første ikke-afrikanske etterforskningen ved ICC kom først i år og domstolen har hittil kun straffedømt personer fra Afrika.

Flere afrikanske land har derfor beskyldt ICC for å være partisk eller «afrikafiendtlig» i måten de nesten utelukkende har valgt å etterforske afrikanske konflikter. Blant kritikeren har det befestet seg en oppfatning av ICC som anti-afrikansk, neo-kolonialistisk og imperialistisk.

Da Gambia trakk seg ut av ICC, uttalte regjeringen eksempelvis at domstolen var den hvite manns domstol (‘International Caucasian Court’) som er blitt «opprettet for forfølgelse og ydmykelse av afrikanere».

Forslaget byr på store problemer for ICC.

Den gambiske regjeringen hevdet videre at «det er mange vestlige land, minst 30, som har begått avskyelige krigsforbrytelser mot selvstendige suverene stater og deres borgere siden etableringen av ICC og ikke en eneste vestlig krigsforbryter er blitt tiltalt»

Kenya-saken

Denne oppfatningen om at ICC er afrikafiendtlig, vokste tydelig frem i Kenya-saken, hvor ICC etterforsker forbrytelser knyttet til det kenyanske presidentvalget i 2007/2008.

Det sier mye om hvordan domstolen oppfattes i regionen, at de to politiske rivalene som ble utpekt av ICC som hovedansvarlig for valgvolden i 2007, brukte ICCs etterforskning mot dem til å vinne det neste presidentvalget i 2013. Kenyatta og Ruto ble president og visepresident i Kenya til dels ved å fremstille ICC som en imperialistisk domstol.

Etter at de kom til makten har spesielt Kenyatta vært sentral i å mobilisere regionalt mot ICC, som et ledd i å hindre ICCs straffesak mot ham selv.

Forslag om Afrikansk blokkutmelding fra ICC

Spliden mellom de afrikanske landene og ICC toppet seg i fjor da Sudans president, Omar al-Bashir, måtte rømme fra Sør-Afrika for å unngå domstolens arrestordre mot seg. Det at al-Bashir måtte forlate landet for å unngå en ICC-arrest, surnet Sør-Afrikas forhold til ICC. De kritiserte domstolen igjen for å være partisk og konkluderte at ICC ikke lenger tjente det formålet den var tiltenkt.

I februar 2016 fremmet så Kenya en resolusjon i Den afrikanske unionen som foreslår å trekke unionens medlemmer ut av ICC en mase. Denne skal etter planen behandles i begynnelsen av 2017.

Det som pågår nå en grunnleggende tillitskrise blant afrikanske stater.

Forslaget byr på store problemer for ICC. Det sier seg selv at ICC som en «internasjonal» domstol ikke kan risikere å bli boikottet av en hel region. Men spørsmålet er om ikke Burundis, Sør-Afrikas og Gambias utmeldelse kan leses som et signal om at unionen nå kommer til å gå inn for en slik eksodus.

En regional afrikansk straffedomstol 

Selv om det ikke skulle komme et totalt brudd mellom Afrika og ICC, kaster utmeldelsen av Sør-Afrika, Burundi og Gambia uansett ICC inn i sin mest alvorlige krise noensinne.

Det som pågår nå en grunnleggende tillitskrise blant afrikanske stater, en krise det vil være vanskelig å gjøre noe med for ICC i dagens geopolitiske klima. I stedet for global institusjoner som oppfattes å styres av mektige stater, ser vi nå en regionalisering i verdenspolitikken – også i strafferetten.

Den afrikanske union forsøker eksempelvis å opprette en egen afrikansk straffedomstol, av samme typen som nylig ble brukt til å dømme den tidligere diktatoren i Tsjad. Domstolen som unionen har foreslått, er imidlertid svært kontroversielt fordi den skal gi immunitet fra straffeforfølgelse til sittende politiske ledere.

Det kan bety at afrikanske ledere som ellers ville blitt straffeforfulgt av ICC, nå kan gå straffefritt under en afrikanske regional straffedomstol. Utmeldelsen av Burundi, Sør-Afrika og Gambia kan isolert sett se relativt udramatisk ut, men det er en krise for det internasjonale strafferettsprosjektet.