Balansekunst på slakk line

Norges sikkerhetspolitikk er et presist barometer på klimaet i internasjonal politikk. Når forholdet mellom USA og Russland er godt, som på 1990-tallet, er sikkerhetspolitikken her hjemme «bred og liberal». Tradisjonell «statssikkerhet» blir «gammeldags». «Menneskelig sikkerhet», med beskyttelse av utsatte folkegrupper i andre verdensdeler, kommer på moten.

Når det sikkerhetspolitiske klimaet kjølner, med økte spenninger mellom stormaktene, blir vi derimot oss selv nærmest. Der er vi nå.

 

Norsk dreining

Vi har nemlig sett en tydelig dreining i norsk sikkerhetspolitikk de siste årene. Da Putin tok et endelig farvel med USAs liberale verdensorden i 2007, tok også Norge grep. Med den russiske krigen i Georgia året etter, var dette noe de nye medlemslandene i Øst-Europa støttet fullt ut. Hovedpoenget var å få NATO «hjem», slik at utenlandsoperasjonene ikke svekket «statssikkerheten» i nærområdene mer enn nødvendig.

Dreiningen ble enda tydeligere etter den russiske Krim-anneksjonen i 2014. Den politiske ordlyden ble krassere. Forholdet til Russland ble, ifølge norske myndigheter, «varig endret».

Kort sagt framstår norsk sikkerhetspolitikk – i sterkere grad enn på lenge – som en balansegang på slakk line.

Norge skulle ikke lenger ha et «konfliktforebyggende terskelforsvar», som det het i 2012, men fra 2016 bedrive ren «avskrekking». Forsvarsplanene fikk også et skarpere, mer konkret og håndfast uttrykk. Militærøvelsene ble flyttet nærmere den russiske grensen. I både 2015 og 2017 innebar dette mer enn 8000 amerikanske og allierte soldater i Finnmark – det største omfanget på 50 år.

Amerikanske marinesoldater ble også utplassert på rotasjonsbasis ved Værnes i 2017. Og på tampen av året kommer norsk-amerikanske utredninger om hva Norge kan bidra med i USAs rakettskjold i nordområdene. Det har til og med dukket opp en diskusjon om Norge som mulig hovedbase for amerikanske styrker i Europa.

 

“Symbolsk kollektivt selvmord”

Denne sikkerhetspolitiske dreiningen er et uttrykk for at verden – også vår verden – har blitt mer usikker.

Men den fører også med seg noen viktige dilemmaer. Kort sagt framstår norsk sikkerhetspolitikk – i sterkere grad enn på lenge – som en balansegang på slakk line.

Vi har mistet volumet og utholdenheten som trengs for å bevare kritiske deler av den nasjonale forsvarsevnen.

To dilemmaer er verdt å dvele ved. Etter terrorangrepene 11. september 2001 ledet USA an i en omstillingsbølge i NATO. Norge svarte med å omstille hele forsvaret, framfor bare noen få styrker. Det har gitt oss en moderne militærmakt, i europeisk målestokk, som på kort varsel kan settes inn i konflikter hjemme og ute. Men til en så høy pris – i kroner og øre – at vi samtidig har mistet volumet og utholdenheten som trengs for å bevare kritiske deler av den nasjonale forsvarsevnen.

Norge har riktignok spesialkapasiteter som får skryt internasjonalt. Men blir landet utsatt for politisk press, der også konvensjonelle styrker inngår, vil vi neppe makte å yte motstand av betydning. Til det er styrkene våre for få, reaksjonsevnen for svak, og samordningen dem imellom – og oppimot NATOs kommandokjede – for dårlig.

Som Generalinspektør for Hæren, Robert Mood, påpekte tidligere i år, legger man opp til «et symbolsk kollektivt selvmord som forhåpentligvis vil utløse alliert støtte».

Dette er en tilspisset beskrivelse av det første dilemmaet norske myndigheter står overfor. Det skal svært lite til før et avvik fra den fredelige «normaltilstanden» i nord får konsekvenser for Norges evne til å håndtere selv små episoder og hendelser i mer enn noen dager eller uker.

 

Forvitrende forsvarsevne

Ettersom forsvarsevnen forvitrer, blir Norge dermed stadig mer avhengig av å kunne kalle på amerikanske forsterkninger, selv når krisen er liten og kanskje kan håndteres på fredelige måter. Spørsmålet er hvordan dette kan skje uten at Russland samtidig føler seg mer truet.

Å unngå et norsk fait accompli overfor Russland kan fremtvinge en forsvarsstrategi som er mer offensiv enn defensiv.

Denne usikkerheten tvinger også norske myndigheter til selv å bli mer fremoverlente. Skal USA eller NATO i det hele tatt komme til unnsetning, må det først etableres «en tilstrekkelig stor konfliktsituasjon», med alt hva det innebærer.

Å unngå et norsk fait accompli overfor Russland kan dermed fremtvinge en forsvarsstrategi som er mer offensiv enn defensiv. Det kan vise seg nødvendig for norsk sikkerhet å skape et konfliktpotensial som er stort nok til å overbevise skeptiske NATO-medlemmer i Sør-Europa om at Svalbard, norsk territorialfarvann, eller grisgrendte nes på Finnmarkskysten, er verdt å forsvare.

Med dette menes en strategi der man velger å legge seg nærmere den russiske grensen, og true med såkalt deterrence by punishment – også inne på russisk territorium. Alternativet, som er en mer defensiv strategi i Troms, en såkalt deterrence by denial på eget territorium, vil kunne gjøre det mer krevende å få allierte «på banen».

Med dette får norsk sikkerhetspolitikk et mer offensivt uttrykk, fordi vi ikke lenger kan overlate de offensive operasjonene til allierte styrker, etter at krigen er i gang.

 

Avskrekking vs. beroligelse

Det andre dilemmaet handler om Norges forhold til naboen i øst. Den norske balansekunsten overfor Russland har gått ut på å kombinere avskrekking med beroligelse. Sikkerhetsgarantien som ligger i NATO-medlemskapet skulle få russerne til å avstå fra å angripe. Men samtidig skulle Russland beroliges ved at Norge holdt amerikanske styrker på en armlengdes avstand.

Alle parter ruster opp, og alle parter får mindre fremfor mer sikkerhet.

Det er praktiseringen av denne politikken som nå blir utfordret. Med mindre norsk handlefrihet øker avhengigheten til USA. Dermed endres også definisjonen av hva «en armlengde» betyr. «Armen» blir stadig kortere.

Det er ikke vanskelig å forstå ønsket om «sømløse overganger» mellom norsk og amerikansk sikkerhet. På den måten forstår Russland at en krise i nord ikke blir en isolert konflikt mot Norge, men en bredere konflikt om Norge. Samtidig vil en for tett integrasjon, i blant annet amerikanske rakettskjold- og baseplaner for Europa, skape et sikkerhetsdilemma: alle parter ruster opp, og alle parter får mindre fremfor mer sikkerhet.

 

Ulike briller

En av årsakene til denne paradoksale dynamikken er at Norge og Russland ser hverandre med svært ulike briller. Norge ser på Russland som en overlegen motstander, og vil være redd for å bli stående alene i en eventuell krise. Men Russland ser også på Norge som en overlegen motstander, fordi det lille landet i nord har tilgang på flere og bedre amerikanske styrker gjennom NATO.

Både Norge og Russland er redde for hva den annen part kan komme til å gjøre.

Både Norge og Russland er derfor redde for hva den annen part kan komme til å gjøre. Dette kommer særlig til overflaten i dag, fordi Russlands geografiske nærhet til de baltiske NATO-medlemmene i Østersjøen gjør situasjonen mer spent enn noen gang siden den kalde krigens slutt.

 

Russland er svakt

Det forsterkes av at begge land betrakter seg selv som den svakeste part. Norsk sårbarhet og avhengighet til USA er allerede nevnt. Men det er verdt å huske på at også Russland er svakt.

Deres konvensjonelle styrker kollapset nesten fullstendig på 1990-tallet, og de er fremdeles langt fra restituert. Russland står i dag for bare en tiendedel av verdens militære utgifter. USA bruker mer på forsvar enn de neste åtte landene til sammen. Bare den amerikanske hæren mottar dobbelt så mye penger som hele det russiske forsvaret. Og mens Russlands ene hangarskip ligger til reparasjon på Kolahalvøya, har USA 19.

Flyvningene finner sted for å skremme. Det er en form for politisk kommunikasjon.

Da Russland endelig fikk avfyrt 26 kryssermissiler fra fire skip i det Kaspiske hav, mot IS i Syria i 2015 (de var riktignok klare fra 2010), hadde USA allerede levert et hav av disse under Gulf-krigen – nesten et kvart århundre tidligere. Med et BNP som bare er litt større enn Portugal, er derfor Russland en mygg sett i forhold til USA og mange andre vestlige land.

Verdens største land, med 17 millioner kvadratkilometer og 11 tidssoner, føler seg rett og slett omringet, fra Barentshavet i nord til Svartehavet i sør. Da Russland gjenopptok sine strategiske flyvninger i 2007, med atomvåpen langs norskekysten og inn i den engelske kanal, var ikke dette for å trene. Det gjør de polhavet. Flyvningene finner sted for å skremme. Det er en form for politisk kommunikasjon. Utad signaliseres fryktinngytende styrke. Men i virkeligheten er dette tegn på svakhet, ettersom det viser at Russland ikke har andre relevante politiske virkemidler å ty til.

 

Eskalerende spiral

Slike flyvninger, kombinert med uanmeldte øvelser, og ulike cyberoperasjoner mot åpne og sårbare demokratier i vest, virker selvfølgelig også skremmende. Og potensielt sett destabiliserende: Norge og de andre småstatene i Øst-Europa begynner å vektlegge relativ sikkerhet for seg selv, fremfor en absolutt sikkerhet som inkluderer alle parter, også Russland.

Konsekvensen er en eskalerende spiral, der sikkerhetsmarginene kan bli mindre på begge sider av grensen. Politikere og embetsverk i de to landenes forsvarssektorer får mer innflytelse enn diplomatene i politikkutformingen. Under påskudd om at «rikets sikkerhet» eller «territorielle integritet» er truet, vil «nasjonale sikkerhetshensyn» trumfe «mykere» politikkområder.

En logikk der sikkerhet ses på som udelelig – i absolutt snarere enn i relativ forstand – er den eneste farbare vei i årene som kommer.

«Folk-til-folk samarbeid», ressursforvaltning og felles miljøprosjekter er viktige, men ingen ting er like viktig som «statssikkerheten». Dette bidrar til økt «sikkerhetisering» også på andre og «mykere» politikkområder, noe som vil kunne gjøre balansekunsten mellom avskrekking og beroligelse enda vanskeligere framover. I norsk sammenheng vil dette kunne bety en sterkere «invitasjonspolitikk» overfor USA, og en mer uforsonlig avskrekkingsstrategi overfor Russland.

Geografien og den territorielle plasseringen av Russland og Norge får vi ikke gjort noe med. Landene ligger der de ligger. En logikk der sikkerhet ses på som udelelig – i absolutt snarere enn i relativ forstand – er derfor den eneste farbare vei i årene som kommer.

 

Valget blir avgjørende

Høstens Stortingsvalg vil gi oss antydninger om hva vi har i vente. På den ene siden kan det være at Solberg-regjeringen vil fortsette i en eller annen form, noe som vil bety at en prinsippfast Russland-politikk vil fortsette – inntil USA bestemmer seg for å endre kurs.

På den annen side kan det også være at en ny regjering på sentrum-venstre siden kommer til makten. Da vil vi ganske sikkert se små og forsiktige skritt mot en gryende «normalisering». I arbeidet med å øke det norske handlingsrommet overfor Russland vil den politiske ordlyden bli mildere; flere kanaler for dialog og samarbeid vil bli gjenopptatt – også på forsvarssiden.

Antallet amerikanske soldater på øvelse i Finnmark vil gå ned. Og Norge vil bli tydeligere i ønsket om å opprettholde en litt mer selvstendig Russland-politikk, blant annet med flere reservasjoner når det gjelder deltakelsen i USAs rakettforsvar og stasjonering av styrker på Værnes.