FOTO: Chris Lawton Unsplash

Britiske borgere sendt til interneringsleire som «ulovlige innvandrere»

Britiske borgere fra tidligere kolonier i Karibien har de siste årene blitt klassifiserte som «ulovlige» av myndighetene. For mange har dette ført til at de har mistet pensjon, rett til helsehjelp, jobben sin, leiligheten sin og muligheten til å reise ut av landet de har bodd i og betalt skatt til siden de kom for 60-70 år siden.

«Beklager, en teknisk feil», svarer den konservative regjeringen med statsminister Theresa May og innenriksminister Amber Rudd som er ansvarlige for skandalen. Saken ble først kjent da avisen The Guardian begynte å fortelle om enkeltpersoner som hadde blitt ofre for politikken, i løpet av 2017. Men demningen brast ikke før i vår, da rekkevidden av hva som hadde skjedd, og fortsatt skjer, nådde den politiske opposisjonen og førte til opphetede og opprørte debatter i parlamentet.

Som britiske borgere kom de lovlig til landet

For dette er ikke bare tekniske feil, sies det fra andre siden av benken:

«Langt i fra, dette er bare nok et skritt mot høyre og mot en streng og urettferdig innvandringspolitikk» raser Labour-leder Jeremy Corbyn, og en lang rekke britiske aviskommentatorer.

Windrush-generasjonen som kom for å bygge landet

Bakgrunnen for det som når skjer er dette:

På 1950- og 60 tallet kom tusenvis av folk fra de britiske koloniene i Karibien til moderlandet Storbritannia for å bygge landet opp etter krigen, og samtidig bygge opp en bedre fremtid for seg selv. De kom i hovedsak med skipet Windrush, og kalles derfor Windrush-generasjonen. Som britiske borgere kom de lovlig til landet.

De kom, de skulle bygge fremtid og land, de var ansett britiske og lovlige

I 1948, gjennom the British Nationality Act, kunne alle britiske borgere fra kolonier reise inn i Storbritannia – og bli der. De var velkomne før 1948 også, men da kunne de ble sendt tilbake om de laget bråk eller av andre grunner ble uvelkomne. Nå hadde de retten til å bli værende, like britiske som de som var født i Storbritannia, etter loven. Det skal vel ikke stikkes helt under en stol at denne loven også kan sees som et forsøk på å rekruttere billig arbeidskraft i en tid med behov for å bygge opp et land ødelagt av krig.

Forholdet mellom Karibien og Storbrittania har alltid vært ambivalent, og denne ambivalensen er det forsket mye på: For, på den ene siden har Karibien i stor grad følt en tilhørighet til det britiske imperiet. Men, på den annen side kan dette synes underlig all den tid britiske koloniherrer og plantasjeeiere der borte behandlet de lokale arbeiderne sine brutalt.

Mange av dem som har vært i landet fra 1948 og fremover kan dermed ikke, på en enkel måte, bevise at de har faktisk har vært der i hele sitt liv

Så, dette er bakteppet for det som skjer i dag. De kom, de skulle bygge fremtid og land, de var ansett britiske og lovlige. Men likevel erfarte mange ved ankomst at de verken fikk jobb, bosted eller annet enn rasistiske skjellsord etter ankomst. De som kom var en broket forsamling; bønder, lærere, artister, forfattere og helsearbeidere, blant annet. Mange var ambisiøse og ville ha et bedre liv for seg og sine. De fleste av dem fant seg med tiden godt til rette, og har i dag både barn og barnebarn som ikke kjenner annet hjemland enn Storbritannia. Ironisk nok var det Enock Powell, mest kjent for å ha holdt en av de mest rasistiske talene Europa har hørt etter krigen, som inviterte mange av dem som kom fra Karibien tidlig på 60-tallet. Han var den gang helseminister og ville gjerne ha sykepleiere fra koloniene.

Makulerte dokumenter og innstrammet regelverk

Når Theresa May i dag skylder på en teknisk feil som er begått, viser hun til at innreisedokumentene som viser når den enkelte i Windrush-generasjonen ankom Storbritannia ble makulert i 2010. På tross av statsansattes protester. Dokumentene lå i kjelleren til innenriksdepartementet. Mange av dem som har vært i landet fra 1948 og fremover kan dermed ikke, på en enkel måte, bevise at de har faktisk har vært der i hele sitt liv. Særlig gjelder det de om lag 50 000 menneskene som aldri har søkt om pass.

Dette gikk likevel nokså greit, inntil Theresa May ble innenriksminister i 2012 og innførte en ny og streng innvandringspolitikk

Dette pirker, for mange briter fra koloniene, også bort i et annet sårt tema: I flere av koloniene har det vært tradisjon for å ødelegge dokumentasjon på inn- og utreiser mellom dem. For eksempel har forfatteren Anita Sethi skrevet om hvordan hun selv har vært i Georgetown, Guyana, på jakt etter dokumentasjon rundt egne formødre- og fedre som ble shippet over fra India til å jobbe på sukkeplantasjene i Karibien. Hva hun fant var et tomt hull, der dokumentasjonen skulle vært.

I 1971 ble det slutt på fri tilgang til Storbritannia fra koloniene, men de som hadde kommet før det hadde rett til å bli. Men de fikk aldri noen papirer på at de allerede var i landet, hvem de var, eller når de hadde kommet.

Dette gikk likevel nokså greit, inntil Theresa May ble innenriksminister i 2012 og innførte en ny og streng innvandringspolitikk. Det flere kanskje husker, var hvordan hennes departement i 2013 kjørte rundt med digre varevogner med påskriften «Dra hjem, eller bli arrestert» i innvandrertette områder av London. Målet var uttalt; det skulle skapes en ubehagelig stemning for de som ulovlig oppholdt seg i landet. De nye lovene krevde også at fra nå av skulle utleiere, arbeidsgivere, og sykehus kreve dokumentasjon og ID på at de de hadde med å gjøre var lovlig i landet.

Og her havnet mange fra Windrush-generasjonen i trøbbel. De hadde ikke denne dokumentasjonen, og det viste seg umulig for mange av dem å skaffe det også. Konsekvensene har vist seg katastrofale.

En fremmed i eget land

Journalister som kom på sporet av disse historiene, gjerne via små frivillige organisasjoner som forsøkte å hjelpe enkeltpersoner, forteller om folk som gråter når de forteller hvor opprørende det er å bli kalt en ulovlig innvandrer etter å ha tilbrakt hele livet, og arbeidslivet, i landet man anser som sitt.

Og selv om regjeringen May, ved innenriksminister Amber Rudd, nå legger seg flate og beklager, møtes dette hån fra dem som har fulgt innvandringspolitikken tett. Nettopp fordi bakteppet er som det er, fra Mays tid som innenriksminister.

I 2012 fikk Capita, som er et digert servicefirma som gjør ulike oppgaver myndighetene setter ut på anbud, en lukrativ kontrakt med innenriksdepartementet. Oppdraget var å finne 174 000 ulovlige innvandrere

Det loves nå å legge til rette for rask fiks av identitetspapirer, men det synker ikke særlig inn hos alle dem som i flere år har kjempet mot systemet, i jakten på nettopp dette. Dette gjelder små frivillige organisasjoner som Praxis, St.Mungos eller Refugee and Migrant Centre som har måttet plukke opp bitene av ødelagte liv og sjeler de siste årene, uten at noen i regjeringen gadd å høre på.

Likevel håper de at Rudds innrømmelse og unnskyldninger nå kan få fortgang i prosessene.

Privatisering av politikken

I forbindelse med Windrush-skandalen har britene plutselig blitt godt kjent med firmaet Capita og deres oppdrag som innhentere av ulovlige innvandrere på vegne av staten. For når ofrene fortalte om sine opplevelser med plutselig å bli ansett som ulovlige i det nye innvandringsregimet fortalte flere at «jeg fikk en SMS fra Capita», eller «jeg ble kontaktet av Capita». Og alle lurte på hva og hva dette Capita egentlig var.

I 2012 fikk Capita, som er et digert servicefirma som gjør ulike oppgaver myndighetene setter ut på anbud, en lukrativ kontrakt med innenriksdepartementet. Oppdraget var å finne 174 000 ulovlige innvandrere. Avtalen mellom Capita og myndighetene var basert på resultater: altså jo flere Capita fant, og sendte ut, jo mer penger ville de tjene. Hvis Capita bare fant mennesker, men ikke fikk dem ut, ville de ikke få penger.

De to siste årene har de vunnet 226 kontrakter med offentlig sektor, og har 72000 ansatte.

Capita har for øvrig også ansvaret for å administrere pensjonene til offentlig ansatte, og de har ansvaret for å administrere det kontroversielle ATOS-programmet. Et program som skal teste behovene funksjonshemmede har for offentlig støtte. Capita har også ansvar for å innhente BBC-lisensen, og administrasjonen innen helsetjenester.

I Norge kunne vi kanskje kalle dette en typisk velferdsprofitør, i og med at over halvparten av Capitas profitt kommer fra oppdrag for offentlig sektor. De to siste årene har de vunnet 226 kontrakter med offentlig sektor, og har 72000 ansatte.

Mistet jobber, leiligheter og ble sendt i interneringsleire

Noen av historiene som har dukket opp i kjølvannet av dette er rent ut absurde. Som den om 61 år gamle Paulette Wilson, som kom til Storbritannia i 1968 da hun var 10 år, og siden aldri har vært utenlands. I 34 år har hun jobbet som kokk, også i selve parlamentet. I oktober 2017 ble hun sendt til et interneringssenter for ulovlige innvandrere i Bedford i en uke, og deretter tatt med til Heathrow for å deporteres til Jamaica, hvor hun ikke hadde vært på 50 år og ikke hadde noen slektninger igjen. Paulette Wilson ble reddet av medieoppmerksomheten fra The Guardian og har fått midlertidig opphold inntil 2024. Men hun mistet leiligheten sin, og bor nå hos datteren.

Anthony Bryan, 60 år, kom til Storbritannia da han var 8 år og har til sammen tilbrakt tre uker på et interneringssenter for ulovlige innvandrere de siste to årene. I 40 år var han maler i London, havnet aldri i trøbbel, betalte sin skatt og har både barn og barnebarn der. Han mistet jobben da Capita informerte arbeidsgiveren hans om at de ville få bøter på 10 000 pund dersom de lot han få fortsette å arbeide for dem. Han ble ansett som en ulovlig arbeider. En søndag morgen i november i fjor dukket politiet opp med en rambukk, klare til å smadre døra hans og arrestere han. Men Bryan åpnet døren selv, og ble sendt til et interneringssenter med flybillett til Jamaica. Ved hjelp av media og juridisk hjelp, som har kostet den nå arbeidsløse mannen mer enn 30 00 pund, har myndighetene erkjent at han er i landet lovlig, men han har ikke fått papirer som beviser det eller pengene sine tilbake.

I dag er han klassifisert som «statsløs» og er bekymret for hva det kan bety, for eksempel om han kan bli internert hvis ingen finner papirer på han

Også 66 år gamle Michael Braithwaite, som kom fra Barbados som ni-åring, mistet jobben han hadde hatt som spesiallærer i 15 år på den samme skolen. Eller tilfeller som Hubert Howard, som kom som treåring fra Jamaica, men da han ville tilbake for å besøke sin syke mor, fikk han ikke pass. Moren døde mens hun ventet på han. Også han ble plutselig ansett som ulovlig, og mistet ikke bare moren, men også jobben i the Peabody Trust.

En av de mest tragiske skjebnene er den til 63 år gamle Albert Thomsen, som etter 44 år i landet ikke bare ble kastet ut av huset sitt sist sommer, men også ble nektet behandling for kreft dersom han ikke selv betalte 54 00 pund. Noe han ikke har råd til. Jeremy Corbyn har tatt opp hans sak i parlamentet, men på tross av mange ord og beklagelser, ventet han forrige uke fremdeles på behandling, unnskyldning og papirer.

Gammel rasisme i nye former

Også generasjonen som kommer etter er rammet. Jay har blitt statsløs og har blitt truet med å bli kastet ut av Storbritannia. Moren hans kom som barn fra Jamaica, mens Jay selv havnet hos fosterfamilie allerede som baby. Fordi han aldri kunne spore opp papirer om seg selv, fikk han aldri pass eller muligheter til å reise, noe som har vært svært vanskelig for Jay i oppveksten. I 2016 søkte han om pass for tredje gang, fikk avslag, og i stedet en trussel om å bli sendt til Jamaica. Et land han aldri har vært i. I dag er han klassifisert som «statsløs» og er bekymret for hva det kan bety, for eksempel om han kan bli internert hvis ingen finner papirer på han.

Det er flere som hevder Windrush-skandalen er et bilde på noe mer

Dette er bare noen få, av de mange dokumenterte historiene. I tillegg er det alle dem vi ikke vet noe om. Opposisjonen kritiserer den britiske regjeringen for ikke å kunne gi et klart svar på om noen faktisk har blitt deportert til Karibien på grunn av denne skandalen, og hvorfor de ikke kan si noe konkret om omfanget.

Det er flere som hevder Windrush-skandalen er et bilde på noe mer: Både på rasismen som alltid har rammet dem med mørk hud i Storbritannia, og på den nye innvandringspolitikken som preger Europa generelt. Med andre ord; gammel rasisme i nye former.

«En nasjonal skam», tordnet Labour-representanten David Lemmy fra Tottenham i parlamentet forrige uke og la til: «If you lay down with dogs, you get flees». Innlegget hans har gått viralt på nettet nettopp blant de mange som mener dette handler om noe mye større enn en beklagelig kast av papirer i 2010.