Det blir ingen fred uten kvinner

FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner fred og sikkerhet, stadfestet at kvinners deltagelse er avgjørende for internasjonal fred og sikkerhet. Dessverre er det lite som tyder på at ønsket om å involvere kvinner i fredsprosesser har blitt fulgt opp med handling.

Kvinners deltakelse avgjørende for internasjonal fred og sikkerhet

Dette ble anerkjent av et samlet sikkerhetsråd da de vedtok resolusjon 1325 i år 2000. Den er juridisk bindende og forplikter FNs medlemsland og egne organer til å øke kvinners deltakelse og innflytelse i prosesser knyttet til fred og sikkerhet, beskytte kvinner, jenter og deres rettigheter i konflikt og integrere et kjønnsperspektiv i internasjonale operasjoner og i FNs arbeid med konflikt, fred og sikkerhet.

Mellom 1992 og 2011 utgjorde kvinner bare 4 prosent av de som satte sin signatur på fredsavtaler.

At deltakelsen og rettighetene til halvparten av verdens befolkning er avgjørende i arbeidet med internasjonal fred og sikkerhet, ble altså stadfestet i 2000. I 2018 ser det ut som vi fortsatt trenger en påminnelse.

Mellom 1992 og 2011 utgjorde kvinner bare 4 prosent av de som satte sin signatur på fredsavtaler, og kun 10 prosent av deltakerne i forhandlingsdelegasjoner. Mellom 1990 og 2000 var det kun 11 prosent av signerte fredsavtaler som inkluderte referanser til kvinners deltagelse. Etter resolusjonsvedtaket og frem til 2015 hadde dette steget til 27 prosent.

En god forbedring på 15 år, men spørsmålet er om det er bra nok? Samme år utgjorde kvinner kun 3,9 prosent av det totale antallet uniformert fredspersonell på omtrent 100 000, også her er det et forbedringspotensial. Det er vanskelig å finne oppdaterte tall etter 2015, som kan tyde på at viktigheten av å involvere kvinner i alle nivåer i fredsbygging ikke får nok fokus.

I dag er det også i hovedsak menn som reiser i krigen, og kvinner som blir etterlatt.

Forskning viser til at dersom kvinnelig deltagelse blir vektlagt og inkorporert tidlig i forhandlinger, øker sannsynligheten for at freden varer i 15 år med 35 prosent. Kvinnelig deltagelse bidrar til at utfallet av beslutningsprosessene blir mer legitime og ivaretar behovene til større deler av befolkningen.

Det fører også til mer bærekraftige fredsprosesser, der man har mulighet til å avdekke og håndtere grunnleggende utfordringer, ofte knyttet til kjønn, som kan skape problemer underveis. Derfor er det viktig med et kjønnsperspektiv i implementeringen og utformingen av resolusjoner knyttet til konflikt og fredsprosesser.

Flere land har utformet handlingsplaner for å håndtere resolusjonene knyttet til kvinner, fred og sikkerhet, Norge inkludert. Dette er vel og bra, men betyr til syvende og sist lite om de ikke følges opp og prioriteres.

Kvinner og menn rammes ulikt av krig og konflikt

Menn, kvinner og barn rammes ulikt i krig og konflikt. På tross av dette er det en tendens at kvinners roller, erfaringer, kunnskap og bidrag i stor grad blir oversett når det kommer til både konflikt, fred og forsoningsprosesser. Ser vi tilbake til andre verdenskrig var det kvinner som ble etterlatt da menn ble sendt i krigen.

Slik både konflikter og fredsprosesser blir fremstilt og praktisert, er det i hovedsak menn som tar til orde for og styrer i konfliktsituasjoner.

Kvinnene jobbet i fabrikker, tok hånd om tilbakevendte og sårede, holdt landet i gang, samtidig som de tok hånd om barn og familie. En del bidro også militært. I dag er det også i hovedsak menn som reiser i krigen, og kvinner som blir etterlatt. Flyktningestrømmene har i stor grad også bestått av menn, som etterlater kvinnene i konfliktområder i påvente av muligheten til å reise etter.

FNs Global Appeal 2018-2019 viser nå at over halvparten av verdens flyktninger er barn og kvinner, tidligere trender er i ferd med å snu. Dette krever også en innsats for å ivareta de kvinnene og barna som kommer, de er ofte mer utsatt og sårbare i slike situasjoner.

Slik både konflikter og fredsprosesser blir fremstilt og praktisert, er det i hovedsak menn som tar til orde for og styrer i konfliktsituasjoner. På samme måte er det menn som i størst grad er representert i fredsprosesser. Kjønnsperspektivet blir i dag ofte et produkt av stereotypier, der menn fremstilles som handlekraftige, sterke og maskuline og kvinner plasseres i en offerrolle.

Selvfølgelig finnes det eksempler der kvinner i større grad er ofre, men kvinner er også politiske aktører, kan bære våpen og være soldater. Kvinner kan hisse til krig så vel som arbeide med fredsmekling og operere som fredsaktivister i lokalsamfunnene. Det er et sakte, men økende antall kvinner i slike viktige roller.

Det at kvinner er ofre for vold og ikke minst seksualisert vold i konflikter, er dessverre et godt dokumentert faktum.

Et eksempel er Generalmajor Kristin Lund (andre norske kvinne utnevnt på dette nivået) som nå leder FNs observatørkorps UNTSO i Midtøsten. Tildelingen av Nobels Fredspris i 2011 til Leymah Gbowee, Ellen Johnson-Sirleaf og Tawakkol Karman, viser viktigheten av kvinners deltagelse i fredsbyggende arbeid.

Et annet eksempel er de kurdiske kvinnelige innsatsstyrkene som kjemper for mer enn å bare bekjempe IS. For dem er krig også en mulighet til å endre systemet, resursfordelingen og maktbalansen på en ny måte og etter andre kriterier. Bildet er altså mer nyansert enn det som tilsynelatende fremstilles i ulike medier og forum. Ja, kvinner er ofre, men de er også mye mer.

Kvinner må beskyttes mot vold i konflikt

Det at kvinner er ofre for vold og ikke minst seksualisert vold i konflikter, er dessverre et godt dokumentert faktum. Kvinner som Nadia Murad, en av Jesidi-kvinnene som ble tatt til fange og brukt som sexslaver av IS da de tok kontroll over Sinjar-regionen 2014, eller de 276 skolejentene som ble kidnappet av Boko Haram blir brukt av terroristgrupper, er groteske eksempler.

For kvinnenes del handler det om å gjøre det beste ut av en håpløs situasjon.

Også i Colombia benyttet militære sikkerhetsstyrker og paramilitære grupper seksualisert vold mot sivile. Historier fra slike hendelser er grusomme, hyppig rapportert, og vidt utbredt. Dette rammer dessuten ikke bare kvinner, også menn. Resolusjon 1325 understreker at begge kjønn har krav på å bli beskyttet fra seksualisert vold.

Den presiserer også at krigsrelaterte voldtekter er en trussel mot fred og sikkerhet, og kan regnes som krigsforbrytelse, forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord. Resolusjonene åpner også for listeføring av, og sanksjoner mot, parter i krig som begår seksuelle overgrep mot sivile.

Et perspektiv det også kan være viktig å ha med er at kvinner kan gå inn i voldelige relasjoner for å få beskyttelse fra mer voldelige tilværelser, som det beste av to onder. En studie av konflikten i Liberia fra 2005 kom frem til at kvinner i konflikt finner taktikker og utfører handlinger som anses som å være negative.

Når status gjøres opp i 2020, er håpet å se større forbedringer.

I Liberia var en av slike taktikker «girlfriending», altså å bli kjæresten, eller en av mange kjærester, til en kriger. Gjennom slike handlinger kunne de få tilgang på ressurser som bidro til å bedre forholdene for dem selv og familien deres. For kvinnenes del handler det om å gjøre det beste ut av en håpløs situasjon.

Små fremskritt, langt igjen

Siden 2000 er det gjort noen små fremskritt. Om disse hadde vært mulig uten resolusjon 1325, er usikkert. Resolusjonene har uansett bidratt til å sette lys på problemer knyttet til inkludering av kvinner. Samtidig har det internasjonale samfunnet til dels feilet i oppfølgingen av sine forpliktelser og inkludering av kvinner som prioritet.

FN har selv rapportert at mangel på tilstrekkelige ressurser har vært den største utfordringen for gjennomføringen av forpliktelsene til 1325. I tillegg til å løfte kvinner, fred og sikkerhet frem i lyset, kreves det mer ressurser for å kunne etterstrebe de forpliktelsene Norge og det internasjonale samfunnet har bundet seg til.

Når status gjøres opp i 2020, er håpet å se større forbedringer, både hva gjelder oppfølging av vedtatte mål og faktiske resultater.