Det som kommer etter nyliberalismen

CAMBRIDGE: Jeg skrev nylig om den mulige framveksten av et nytt paradigme for økonomisk politikk, med støtte både på venstre- og høyresiden, som kan ta over etter nyliberalismen. Det nye rammeverket gir myndigheter og lokalsamfunn større ansvar for å utforme investeringer og produksjon der målet er å fremme gode jobber, det grønne skiftet og et tryggere og mer robust samfunn.

Dette er også en tilnærming som er basert på langt mer markedskritiske tanker (og skepsis overfor store selskaper) enn paradigmet som nå er på vei ut. Jeg kalte det for «produktivisme», selv om andre sikkert kan komme opp med litt mer tiltalende navn.

Hvis produktivismen skal lykkes, må den basere seg på mer enn tidligere tiders velferdsordninger, næringspolitikk og makroøkonomiske styring.

Opp gjennom historien har den økonomiske ideologiske pendelen svingt fra at man forguder markedet til at man har mer tillit til staten — og tilbake igjen. Rent overfladisk virker det nå som om vi er midt oppe i nok en periodisk reorientering. Det var kanskje uunngåelig at nyliberalismens utskeielser ville trigge en backlash. Dette var en tilnærming som ga økt ulikhet og økt markedsmakt og som var preget av en manglende evne til å ta på alvor faktorer som truer våre fysiske og sosiale omgivelser.

Men dersom nye paradigmer skal kunne etablere seg, kreves det at noen utvikler nye tilnærminger, ikke bare at man etterligner det som har blitt gjort tidligere. Da New Deal og velferdsstaten erstattet den tidligere uregulerte kapitalismen, gikk ikke politikere og byråkrater bare tilbake til tidligere tiders merkantilistiske økonomiske politikk. De etablerte nye reguleringsregimer og velferdsordninger (inkludert sosialforsikring). Og de gikk over til en eksplisitt form for makroøkonomisk styring i form av keynesianisme.

Hvis produktivismen skal lykkes, må den basere seg på mer enn tidligere tiders velferdsordninger, næringspolitikk og makroøkonomiske styring. Den må også bygge på historisk erfaring for å unngå tidligere feil og tilpasse seg grunnleggende nye utfordringer.

Statlig intervensjon med mål om å omforme den økonomiske strukturen — såkalt næringspolitikk — har tradisjonelt blitt kritisert for at den er for ineffektiv og at den lett blir gjenstand for særinteresser. «Myndighetene kan ikke plukke vinnere», er et gammelt ordtak. Men mye av denne kritikken er overdreven.

Uansett er det mye rom for forbedring.

Selv om det tidligere har blitt begått store feil, viser ny forskning (i form av systematiske studier) at næringspolitikk som stimulerer til investeringer og jobbskaping i geografiske områder som er ugunstig stilt, i mange tilfeller har fungert overraskende godt.

Tiltak iverksatt av offentlig sektor ligger bak noen av de mest imponerende høyteknologiske suksesshistoriene i vår tid, deriblant internett og GPS. For hver Solyndra, den amerikanske solcelleprodusenten som gikk spektakulært over ende etter å ha mottatt 500 millioner dollar i lånegarantier fra føderale myndigheter, er det ofte en Tesla, den utrolig suksessrike produsenten av batterier og el-kjøretøy som også mottok støtte fra staten i en kritisk fase av selskapets utvikling.

Uansett er det mye rom for forbedring. Den mest effektive næringspolitikken er den som innebærer nært samarbeid mellom offentlige aktører og private bedrifter, der bedriftene mottar avgjørende hjelp fra offentlig sektor, i form av finansiell støtte, faglærte arbeidere eller teknologisk hjelp, i bytte mot å bidra til å oppnå myke og stadig fornyede investerings- og sysselsettingsmål.

Denne formen for næringspolitikk vil sannsynligvis fungere langt bedre — enten målet er å fremme lokal økonomisk utvikling eller målrettet nasjonal teknologisk satsning — enn ikke-målrettede subsidier og skatteincentiver.

Erfaringene fra øst-asiatiske industrisuksesser som Sør-Korea og Taiwan gir grunn til ettertanke.

Som navnet antyder, vektlegger produktivisme behovet for å fremme den produktive kapasiteten i alle deler av landet og for alle segmenter av samfunnet. Mens tradisjonelle former for sosial hjelp og velferd, spesielt bedre tilgang til utdanning og helsetjenester, kan gjøre noe med disse utfordringene, vil det å knytte sammen mennesker med produktive sysselsettingsmuligheter kreve forbedringer på etterspørselssiden i arbeidsmarkedet i tillegg til tilbudssiden.

Tiltak må på en direkte måte stimulere til at både flere og bedre jobber blir tilgjengelige for arbeidstakere med lavere utdanning og mindre ferdigheter, uansett hvor de velger (eller har råd) til å bo.

I framtiden vil de fleste av disse jobbene ikke være å finne i industrien, men i tjenestesektoren, ikke minst innen helse og omsorg samt i detaljvarehandelen. I USA har nesten all ny jobbskaping i privat sektor siden slutten av 1970-tallet funnet sted i tjenestesektoren. Og mindre enn en av ti arbeidstakere er i dag sysselsatt i industrien. Selv om amerikanske myndigheter gjennom politiske tiltak skulle klare å hente hjem igjen produksjon og bli mer selvforsynt også med tanke på bedriftenes forsyningskjeder, vil nok dette ha begrenset effekt på sysselsettingen.

Erfaringene fra øst-asiatiske industrisuksesser som Sør-Korea og Taiwan gir grunn til ettertanke. Mens industrien har bidratt med en stadig større andel av samlet verdiskaping (BNP i faste priser) i disse to landene, noe som har økt raskt, har andelen sysselsatt i industrien falt over tid.

Det er for tidlig å si om et nytt paradigme basert på «produktivisme» vil ta form og etablere seg eller ikke.

Dette er en viktig observasjon fordi en stor del av den amerikanske politikken er siktet inn mot å fremme høyteknologisk industri. Dette gjelder også lovforslaget som nylig ble vedtatt av Kongressen som vil gi 52 milliarder dollar i finansiering til fremstilling av halvledere og annen tilknyttet produksjon. Dette tiltaket har to siktemål: å styrke den nasjonale sikkerheten vis-à-vis Kina og å skape gode jobber. Selv om man kan oppnå det første målet, er det dessverre lite sannsynlig at man oppnår det andre.

Man kan gjøre et tilsvarende poeng vedrørende subsidier av grønn teknologi. Slike subsidier er en viktig del av Inflation Reduction Act, som president Joe Biden sannsynligvis vil signere om ikke så lenge. Det grønne skiftet er utvilsomt en viktig politisk prioritet som haster og som det nye paradigmet må håndtere. Men heller ikke på dette området er det mulig for myndigheter å slå to fluer i en smekk. Klimatiltak er ikke en erstatning for tiltak som iverksettes for å fremme gode jobber, og vice versa.

Dersom vi skal klare å styrke middelklassens stilling i samfunnet og sørge for at mange borgere kan nyte godt av teknologien, trenger vi en eksplisitt strategi for å skape gode jobber. En slik tilnærming vil ikke være så fiksert på konkurransen med Kina. Den vil rette seg inn mot jobber i tjenestesektoren framfor industrien. Og den vil ha som mål å fremme arbeidstakervennlig teknologi.

Det økonomier trenger i siste instans er gode ideer, ikke nødvendigvis et nytt paradigme.

Det er for tidlig å si om et nytt paradigme basert på «produktivisme» vil ta form og etablere seg eller ikke. Det er også for tidlig å si om et slikt paradigme vil være tilstrekkelig for å løse de utfordringene vi står overfor. Vi skal ikke se bort fra at tiltak for å få ned inflasjonen fortsatt vil dominere den økonomisk-politiske dagsordenen, noe som gjør at behovet for strukturell endring kommer i annen rekke.

Prisstabilitet er en nødvendig forutsetning for at man skal kunne iverksette en produktivistisk økonomisk politikk. Men dersom man går tilbake til ortodokse makroøkonomiske tilnærminger der man vektlegger penge- og finanspolitiske innstramminger, vil det gi lite rom for innovasjon og eksperimentering innen den økonomiske politikken.

Det økonomier trenger i siste instans er gode ideer, ikke nødvendigvis et nytt paradigme. Når til slutt et sett med nye ideer blir en etablert sannhet, er det gjerne fullt av generaliseringer (tanker om at en viss tilnærming skal brukes uavhengig av tid og sted) og villedende truismer som er til lite hjelp. Hvis den nye produktivisme-tenkningen lykkes med å etablere seg, vil den til slutt bli beskrevet som et «paradigme», enten vi omtaler den som det eller ikke.

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org