Elevene må lære å håndtere kriser

Under pandemi-krisen har vi sett at myndighetene makter å samhandle under uforutsigbare betingelser, mens den evner å lære underveis og legge til rette for kreative løsninger. Ny kriseforskning, med forskere fra Norge og Japan, viser at dette er noe av det viktigste en kan gjøre når en står overfor noe ukjent.

Lærer norske skoleelever dette? Nei, mener vi

Lærer norske skoleelever dette? Nei, mener vi. Fagfornyelsen i skolen står fortsatt på stedet hvil – nytenkning er fortsatt bare teori. En skole som gjør elevene mer forberedt på det uforutsette, er nettopp god beredskap.

Det gjelder da ikke bare mot epidemier, skoleskyting, miljøkatastrofer og annet som kan treffe under en skolehverdag, men også mot hverdagens øvrige utfordringer.

 

Skolen som tjener for samfunnet

Skolens læreplan er egentlig et politisk dokument. Det er politikerne som formulerer krav om hva de vil ha fra skolen. Skolen forventes å skulle oppnå disse kravene som politikerne påstår at samfunnet trenger.

Men finnes det andre løsninger som kan gi en bedre skole – hvor elevene lærer mer av det som trengs, i et uforutsigbart samfunn der det ikke finnes en gitt fasit på forhånd?

Jo, det finnes, men da må tenkningen om skole og utdanning endres en god del. Dette griper rett inn i den krisen vi står i nå. Vi ser sterke behov for ansvar, solidaritet, rettferdighet og kreativitet. Skal vi være klare for neste krise, bør skolefagene settes inn i en overordnet, eksistensiell og pedagogisk ramme.

 

Praksis fremfor teori

At elevene i pandemi-krisen skal sitte hjemme og tilfredsstille læreplanens mange målformuleringer, eller det som allment oppfattes som riktig, bør settes spørsmålstegn ved. Selvsagt må ting læres, men læreplanen bør legge langt større vekt på hva elevene vil gjøre med det de har lært. Spørsmålet som i større grad bør adresseres, er hvordan elevene vil handle med tanke på både utfordringer og muligheter som kastes på dem.

Læreplanen bør legge langt større vekt på hva elevene vil gjøre med det de har lært.

Med en slik omdreining kan skolen bli tuftet på pedagogikk, uten å være koblet på det impulssamfunnet som den amerikanske journalisten Paul Roberts så treffende har beskrevet vårt samfunn som. Impulssamfunnet beskriver et samfunn som hele tiden prøver å oppnå hva det ønsker, uten å spørre hvorvidt det som ønskes er det samfunnet bør ønske, og uten å spørre hva en slik konstant higen faktisk «koster» samfunnet.

Eksempler på slike kostnader er tidsklemmer, deprimerte barn og unge, mobbing, svekkelse av praktisk kunnskap og gutter som sliter på skolen. Uttrykket «generasjon prestasjon», hvor barn og unge tvinges til å spekke alle ukedagene med organiserte aktiviteter, fordi de opplever at dette forventes, både i dag og på en framtidig CV, er også en konsekvens av impulssamfunnet. Framtiden er definert med et klart innhold, som styrer dagens atferd.

 

Tiden er inne

Vi har nå en unik mulighet til å stoppe denne utviklingen, ikke bare for skolens del, men for demokratiets og samfunnets del. Og det skyldes ikke bare korona. Vi er på mange måter på vei inn i en ny tid og et nytt samfunn, som vil kreve helt andre kunnskaper enn det vi til nå har vært vant til. Ikke minst kreves en pedagogikk for det uforutsette, en ny form for innstilling til det å lære, og hva som er «nyttig».

Vi har nå en unik mulighet til å stoppe denne utviklingen.

Skal vi lykkes, må skolens fagfornyelse legge mer vekt på innhold og læringsprosesser som utvikler improvisasjon, underveislæring og sosial støtte. Bare slik vil elevene kunne hente ut informasjon fra et mangfold av kilder, kunne verdsette å lære selv om det er uorden i den informasjonen som brukes, og forstå at det ikke alltid finnes en fasit eller entydig løsning som skal tilstrebes.

Dette er avgjørende kompetanse for å bygge nytenkning og for å møte det uforutsette i alle sine former, viser forskning fra et internasjonalt prosjekt med 32 forskere, rapportert i antologien Interaction: ‘Samhandling’ – A Step Ahead of The Unforeseen.

 

Besatt av framtiden

Hvorvidt fagfornyelsen som skal innføres ved skolestart i august makter å møte nye utfordringer og kriser på en hensiktsmessig måte, gjenstår å se. Vi tviler sterkt, fordi regjeringen i sitt arbeid har gått i en klassisk felle. På regjeringens offisielle nettsted kan vi lese: «Nye læreplaner for bedre læring i fremtidens skole.» Ideen om at skolen skal være framtidsrettet har nærmest blitt en besettelse i dagens utdanningspolitikk.

Det å beherske nåtiden er det som ruster oss best for framtiden.

Problemet med en slik orientering er at den omformer skolen til et instrument som skal mestres og kontrolleres. Det som lett blir glemt i denne stadige referansen til framtiden, er det enkle, men grunnleggende faktum at livet leves her og nå, i nåtiden, og at framtiden bygges med grunnlag i det som gjøres nå. Hovedutfordringen med å leve ens liv handler om å engasjere seg i det nåtiden kaller oss til, i motsetning til hvordan framtiden kan beherskes. Framtidsvisjoner og langsiktige, bærekraftige målsetninger må selvsagt være en del av fagplanene, men de må ikke styre alle faglige og pedagogiske aktiviteter. Det å beherske nåtiden er det som ruster oss best for framtiden.

 

Fra framtidens skole til nåtidens skole

Pedagogikkvitenskapen snur også her politikernes og samfunnets bejaelse av framtiden på hodet, ved å snakke om en skole for nåtiden. Allerede tidlig på 1900-tallet advarte fagpedagog og professor John Dewey mot ethvert formål som tar sikte på å ruste elevene for en mer eller mindre forutsigbar – og derav innbilt – framtid som kan gripes og kontrolleres. Regjeringen holder like fullt på sitt: «Målet er å ruste elevene best mulig for framtiden.»

Så få føringer som mulig om hvordan læring, undervisning og evaluering skal skje.

Vår grunnforskning er ganske klar. Løsningene ligger i en annen retning enn dagens, med få læringsmål, enkel beskrivelse av faglig innhold, og ikke minst så få føringer som mulig om hvordan læring, undervisning og evaluering skal skje. En slik åpenhet og pedagogisk frihet er nødvendig for å åpne for at elever og lærere skal kunne engasjere seg i hva samfunnet og verden, her og nå, kaller dem til.