Felles politikk, men ikke plattform

På landsstyremøte i helga vedtok SV at dagens opposisjonspartier bør samles om en felles politisk plattform før valget i 2021. Audun Lysbakken vil at SV, Rødt, MDG, Arbeiderpartiet og Senterpartiet skal sette seg ned og finne ut av ting.

Sommeren før valget i 2005 presenterte de rødgrønne partilederne en liste over 155 saker som de var enige om. Men de var også veldig klare på at det var nettopp en liste over enighet, ikke en regjeringsplattform. «Dette er ingen regjeringserklæring. Den skal vi forhandle om etter at velgerne har sagt sitt i valget», sa Sp-leder Åslaug Haga den gangen.

Det er lett å forstå at SV ønsker seg et lignende initiativ nå, og det finne mange gode argumenter for det. For det første var enigheten de rødgrønne la fram i 2005 en medvirkende årsak til at de vant valget og fikk regjeringsmakt. Akkurat nå ser dessuten opposisjonen ut til å bruke nesten like mye krefter på å krangle med hverandre, som på å kjempe mot politikken til den sittende blå-blå regjeringen, til tross for at de er skjønt enige om at Norge er på vei i helt feil retning. Og partienes kiving med hverandre handler i tillegg for mye om hvem som eventuelt skal ha hvilke posisjoner og samarbeide med hvem, og for lite om politikken som skal forme livet for folk i Norge. Det er en linje som fort kan jage velgerne tilbake over streken, inn i Solberg og Jensens favn.

Noen få sier rett ut at drømmen er en regjering bestående av bare Ap og Sp.

Dessuten har SV, naturlig nok, en viss engstelse bli skjøvet ut av hele regjeringsprosjektet. Det forsterkes av et seierssikkert Senterparti, der stadig flere ser ut til ha tatt litt vel mye Møllers tran. Noen få sier rett ut at drømmen er en regjering bestående av bare Ap og Sp, og den siste tiden har sjefen sjøl, Trygve Slagsvold helt bensin på bålet.

Han snakker nå konsekvent, høyt og veldig tydelig om «en Sp/Ap-basert regjering», og nekter å svare på om det betyr at SV skal være med eller ikke. Vedum har helt rett når han sier at det er dette han har sagt hele tiden siden forrige valg. Men når han viser til at det er «kontrakten» han har inngått med velgerne, er det ganske langt fra hele sannheten. For det første er det helt nytt med målinger der dette er en interessant problemstilling i det hele tatt. Spørsmålet har ikke vært om SV skal være med i en ny regjering, men om man kanskje vil trenge flere partier enn de gamle rødgrønne kameratene for i det hele tatt å få flertall.

For det andre er ikke Trygve Slagsvold Vedum Senterpartiet alene, og det er mange i Sp som har snakket tydelig og klart om en rødgrønn regjering. Trolig har et flertall, både av gamle og nye velgere, tenkt at en stemme til Sp er en stemme til en regjering bestående av Ap, SV og Sp sammen.

Når det gjelder avvisningen av Rødt i denne sammenhengen, har imidlertid både Vedum og Jonas Gahr Støre et godt poeng. Rødt har selv sagt veldig tydelig og klart at de ikke akter seg i regjering i 2021, uavhengig av både valgresultatet og egen oppslutning. Det framstår som noe underlig å skulle ha med et parti i regjeringsforhandlinger som på alle vis gir uttrykk for at de ikke vil sitte i en. Og det er vanskelig å tolke en felles politisk plattform som noe annet enn en regjeringsplattform.

Men at SV er en selvfølgelig del av en ny regjering hvis det blir et skifte i 2021, betyr ikke at det blir utarbeidet noen felles plattform før valget.

Uansett har SV liten grunn til bekymring. Det er lite trolig at Trygve Slagsvold Vedum får i oppdrag av kongen å danne regjering, alt tyder fortsatt på at det blir Jonas Gahr Støre som får den jobben. Ethvert parti av en viss størrelse som politisk befinner seg mellom potensielle regjeringspartnere, vil ønske å samarbeide til begge sider, for å kunne balansere politikken og få mest mulig gjennomslag. Ap ønsker seg et samarbeid med SV, og har også all mulig interesse av det.  I tillegg er fagbevegelsen og LO, Aps tyngste støttespillere inn mot neste valg, unisont enige om at rødgrønt minst betyr Ap, SV og Sp. Et Ap som går bort fra det, skyver fra seg sine viktigste støttespillere.

Men at SV er en selvfølgelig del av en ny regjering hvis det blir et skifte i 2021, betyr ikke at det blir utarbeidet noen felles plattform før valget.

Flere av partiene i dagens opposisjon har enn så lenge all mulig interesse av å være motstandere, ikke samarbeidspartnere. Det gjelder særlig Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne. De to partiene har riktignok langt mer til felles enn det som kommer fram i polariserte debatter i media. Som hverandres motstandere får begge løftet sine saker, de tar plass fra andre partier og velgerne deres er ikke særlig begeistret for hverandre. At de etter valget trolig kan bli enige om mye, betyr ikke at de er villige til å tape velgere på det på forhånd.

Å se for seg at et Rødt, som endelig ser ut til å kunne komme seg over sperregrensen, skal sette seg ned og bli enige med Ap på et bredt politisk grunnlag før valget, er helt utenkelig. Bare å si ja til å vurdere noe sånt ville kostet dem dyrt i velgere, og dagens Rødt kommer heller ikke til å gi partilederen et slikt mandat.

Når man nå snakker om uansvarlige partier i dagens Norge kommer SV langt, langt ned på lista.

En annen grunn til at plattform-ideen neppe blir virkelighet, er rett og slett at den ikke trengs på samme måte som før 2005. Det er sikkert ikke så mange som husker det lenger, men før SV gikk i regjering den gangen var norsk offentlighet og media fyllt av dommedagspofetier. Hva ville ikke skje hvis et sånt fullstendig uansvarlig, ultraradikalt parti fikk makt i praksis? Den analysen framstår som lettere absurd i dagens situasjon, men i 2005 var det høyst reelt. Folk fryktet for både NATO-medlemskap og budsjettbalanse.

Når man nå snakker om uansvarlige partier i dagens Norge kommer SV langt, langt ned på lista. Og at de rødgrønne partiene kan bli enige og styre sammen er det egentlig ingen som trenger å overbevises om. Åtte år med Jens Stoltenberg som kaptein for skuta er fortsatt friskt i minnet hos de fleste. Det trengs ikke noen felles plattform for det.

Det er imidlertid ingenting i veien for at noen eller alle opposisjonspartiene jobber fram ny politikk sammen på en rekke områder allerede nå. Det er ikke bare lurt, det er trolig helt nødvendig. Både for å vinne neste valg, men også av to andre grunner.

 

---

Les også: Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne har mer til felles enn mange tror

---

 

De fleste politikere og partier faktisk opptatt av konkrete resultater. De driver ikke med politikk fordi de elsker å være på Dagsnytt 18 og å tilbringe dag og natt i møter. Fire år er ikke lenge, og det er mye som skal rettes opp i og mange nye utfordringer politikken må løse. Hvis man skal begynne på scratch på alt etter valget, har man et dårlig utgangspunkt. Med gode, konkrete planer og enighet på viktige områder som kan rulles ut fra starten, kan man få til mye mer.

Her er da også flere av partiene godt i gang allerede, både i arbeidet på Stortinget og gjennom ulike prosesser seg i mellom. Blant annet har tankesmien Agenda bidratt, og sentrale folk fra både Sp, Ap, SV og MDG har jobbet fram nye løsninger på flere sentrale områder, blant annet for en ny, grønn næringspolitikk.

Dessuten er det klokt på lang sikt å utvikle politikk sammen på enkeltområder. Det er fint å vinne et valg, men som Erna Solberg har gjort ualminnelig klart, er det bedre å vinne to. Da kan man virkelig endre retning på det norske samfunnet. Kaster man bort for mye tid etter den første valgseieren, blir det vanskelig å få på plass vedtak så raskt at velgerne faktisk får se resultatene, før det er på tide å gå til urnene igjen. Og da blir sjansen for å vinne igjen, mindre.

Slikt samarbeid er langt fra en felles regjeringsplattform, men det har den fordelen at det både er viktig og mulig.

Det er ingen garantier for 85 rødgrønne mandater på Stortinget i 2021.

Audun Lysbakken tok imidlertid også opp en annen sak da han presenterte forslaget sitt i helgen. Han ber de andre partiene være rausere mot hverandre. Det er et råd alle dagens opposisjonspartier gjør klokt i å lytte til. Kanskje gjelder det særlig Senterpartiet. Dagens målinger er nettopp det – målinger. Hvis det er noe de siste årene har vist, er det at de kan forandre seg fort. Valg er noe annet. Fortsatt tyder alt på an rødgrønn sier i 2021. Men det var det nok av målinger før 2017 som gjorde også. Og dersom for mye krefter brukes til intern krangel i de 21 månedene som gjenstår før valget, kan det bli farlig. Selv partier som kan være nokså sikre på å gjøre gode valg i 2021, kan fort tape makten hvis andre gjør det dårlig.

Det er ingen garantier for 85 rødgrønne mandater på Stortinget i 2021, og ingen vet i dag hvordan en seier kommer til å se ut. Da er det ikke så klokt å gjøre mulige samarbeidspartnere til fiender før man vet sikkert at man ikke trenger dem. Noen krangler kan man med hell ta etter at man faktisk har vunnet valget.