FOTO: rawpixel/Unsplash

Fordi det personlige er politisk

Det er ikke følelsene våre som er problemet i debatten om abortloven, det er politikken.

Da jeg, som kunstfagstudent, så et av kunstneren Jackson Pollocks bilder for første gang på Moderna Museet i Stockholm, snakket guiden til oss om Pollocks berømte drip-paint teknikk og kunstnerens jakt på tilfeldige former. Et fåfengt prosjekt. Det vil alltid være et menneskelig valg med i avgjørelsene som til slutt ender med maling på bildet. Valget av pensel eller hvilken retning malingen skal dryppes på lerretet. Og sånn er det også med fakta, det er alltid mennesker som henter den fram og bak gravingen ligger det ofte også følelser. Engasjement, irritasjon, avsky, medfølelse, sympati eller nysgjerrighet er også følelser.

Likevel er det stadig tilbakevendende følelses-problemet i mediene ofte framstilt som noe selvforklarende og selvsagt. Det er ofte en viss type følelser som er problematiske, og de følelsene er forbundet med kvinner. Kvinner har gjort seg skyldige i et «emokrati» eller «intimitetstyranni» fordi vi forteller om våre liv. Som i denne saken fra Aftenposten som handler om debatten om abortloven og paragraf 2c:

– Det å lese personlige historier med følelser virker mye sterkere på mottager enn en artikkel som består av fakta. Da er det lett at nyansene forsvinner, og at vi blir revet med av umiddelbare emosjoner. Sier journalist Anki Gerhardsen, i saken som handler om de personlige aborthistoriene som har dukket opp den siste tiden.

Men er det virkelig følelser som er den sentrale kampen her?

Med følelser skal verden gå under?

Den amerikanske filosofen Stanley Louis Cavell skrev en gang at: «Kritikerens så vel som kunstnerens problem er ikke å se bort fra sin egen subjektivitet, men å inkludere den; ikke å overvinne den i enighet, men å mestre den på eksemplariske måter».

Dessuten, er ikke også begrep som «sorteringssamfunn» ladet med følelser?

Altså, om man klarer å gjøre egne, personlige erfaringer til noe allmenngyldig, så har man kanskje også klart å beskrive noe av samfunnsinteresse. Det er ikke enten eller, fakta eller følelser, det er både og. Eller som kvinner på 70-tallet sa det: Det personlige er politisk. I alle fall kan det være det.

«Det er blitt lett å mene ting basert på følelser. Og mens følelsene spres med bare ett likerklikk, er det blitt vanskeligere å nå gjennom med rasjonelle argumenter,» uttalte forskningsjournalist og musiker Bjørn Vassnes i en sak i Aftenposten i 2016, og mente at selve demokratiet var truet av for mange følelser og dermed var blitt til et «emokrati».

Da bør politikken stå i fokus, noe annet er i beste fall et sidespor.

Det syntes også journalist Jon Hustad i samme sak, som i tillegg uttalte at han syntes det var for mye «kjerringsnakk» i mediene. Av ordet «kjerring» kan man bare tolke Hustads dithen at det var oss kvinner som i hovedsak var skyldige i å gjøre demokratiet fortred. Og det gjør vi først og fremst ved å snakke om følelser. 

Følelsene våre, ikke politikken, er også problemet i fokus i den nylige saken i Aftenposten om de personlige historier om abort. Men hva er alternativet til det såkalte emokratiet eller intimitetstyranniet? Steder og rom i verden der følelser ikke får lov til å eksistere, og i mye større grad sensureres enn her hjemme, virker ikke spesielt gode å leve i. Dessuten, er ikke også begrep som «sorteringssamfunn» ladet med følelser?

Følelser versus kunnskap

Da jeg dro hjemmefra i dag morges ble jeg stående i gangen i et kvarter og prate med snekkeren som monterer det nye kjøkkenet vårt. Han kommer fra Litauen og i forkant av monteringen ønsket jeg å forsikre meg om at både han og hans ansatte får betalt etter norsk lønn. Det gjorde de, men det viste seg at han hadde tidligere, personlige erfaringer om den saken og dermed ble jeg stående i gangen og høre på. Saken hans var personlig, men saken om sosial dumping og menneskehandel i arbeidslivet er minst like mye politisk. Som også saken om abort er. De personlige fortellingene er ikke et uttrykk for «intimitetstyranni» eller «emokrati», men for en kollektiv opplevelse av å bli forsøkt frarøvet rettigheter. Det er ikke responsen på det, eller følelsen, som er irrasjonell, men politikken i seg selv. Likevel er det følelsene som ender opp i fokus, i fortellingen om «emokratiet».

I «emokratiet» er menneskene styrt av sutrete, irrasjonelle damer og noen få sensitive menn (som derfor likner på kvinner), og som av den grunn også mangler kunnskap. Som om følelser og kunnskap står i en direkte motsetning til hverandre. Det er en falsk dikotomi. «For vitenskapen gjelder kun sannheten» skrev Vassnes i Aftenposten i 2016. Men han gir meg ikke noe svar på hva sannheten er, eller hvorfor den i så fall må serves meg uten følelser, det vil si: uten feil type følelser. På samme måte lurer jeg på om politikken i det hele tatt kan eksistere i et rom renset for følelser?

Kanskje har vi dyrket fram individet til den grad at vi ikke lenger klarer å se at individet også er en del av et fellesskap, og at erfaringene deres i det fellesskapet ofte er politiske?

Å føre en debatt klinisk renset for personlige fortellinger og med utgangspunkt i at kun akademia (eller hva/hvem det måtte være som er rasjonelle) kan føre fakta om saken er, hvert fall i mine øyne, et større demokratisk problem enn det å måtte ta stilling til følelser. Å forholde oss til følelser gjør vi uansett hver dag, som mennesker i verden. De berører oss ofte, heldigvis, men det gjør oss nødvendigvis ikke til irrasjonelle vesener av den grunn. Hvis man mener det, er det kanskje heller egen følelse av suverenitet som er den virkelige følelsesmessige utfordringen.

Det virker som om samfunnet er i stand til å lytte til og årsaksforklare enkelte følelsemønstre, som for eksempel de sinte, hvite menn. Så hvorfor skal vi ikke klare det med resten av samfunnet vårt og andre type følelser? Om kvinner er sinte/indignerte/triste. Bør vi også stille spørsmålet «hvorfor?». I dette tilfellet er svaret «på grunn av politikk». Da bør politikken stå i fokus, noe annet er i beste fall et sidespor.

Man finner det man leter etter

Da forfatter Karl-Ove Knausgård skrev et seksbindsverk fullt av personlige erfaringer og følelser, var det ingen som anklaget ham for å utløse et «emokrati», tvert imot, Knausgård har høstet anerkjennelse fra hele verden. Og det er en god ting, for menn bør nettopp også kunne uttrykke andre følelser enn sinne, den følelsen man kanskje oftere forbinder med menn. Men det er et paradoks at kvinner som ikke skriver et seksbindsverk, men en liten kronikk om sine erfaringer med abort, blir beskyldt for å være en «intimitetstyrann». Som om én enkelt kvinne skulle sitte på så mye makt.

I boka «Hvem sa hva?» går språkforsker Helene Uri nettopp inn denne tematikken. Hun spør: «Føler kvinner mer enn menn gjør?» og forklarer deretter hvordan språket vårt er kjønna. At det er ulike, kjønna måter å formulere seg på: «Kvinner bruker emojis og skriver på denne måten fordi det er ansett som feminint og fullt ut sosialt akseptabelt for kvinner å uttrykke seg på denne måten». Det betyr nødvendigvis ikke at kvinner har mer følelser enn menn, men at de blir uttrykt på andre måter.

Uri skriver: «Hvis man er overbevist om at kvinner føler mye mer enn menn, så finner man avtrykk av det i språket til kvinnene også. Man finner det man leter etter. Ser man etter hysteriske kvinnfolk, så finner man dem – og ser rett forbi menn med de samme reaksjonsmønstrene. På samme måte som jeg nettopp fant truende forfattere, en dickpick-sendende mann og en fotballentusiast da jeg så etter menn med følelser.»

For om man stadig vekk går ut i fra at den man henvender seg til vet mindre om det å være et menneske i verden enn seg selv, så skaper man ikke dialog, man knebler noen.

Jeg kan være enig i dette: De personlige, og noen ganger følelsesladde, fortellingene i mediebildet vårt kan være problematiske. I hovedsak når de slutter å være allmenngyldige. Historier som heller tar sikte på å dyrke en individualisme som noen ganger går på bekostning av samfunnet vårt eller mennesker forøvrig. Jeg kan rive meg i håret av frustrasjon over mennesker som skamløst deler av sin egen overflod uten å i det hele tatt ta stilling til den ulikheten og miljøkrisen som vokser i samfunnet rundt seg. Men også over meg selv som fortsetter å følge dem i fascinasjon.

Jeg tror heller at det er denne type individualisme, mer enn uttrykket som noen ganger følger med: altså følelser, som påvirker oss i negativ retning. Kanskje har vi dyrket fram individet til den grad at vi ikke lenger klarer å se at individet også er en del av et fellesskap, og at erfaringene deres i det fellesskapet ofte er politiske?

Tåler kvinner å stå i sine følelser?

Den hvite mannen har gjennom hele verdenshistorien vært den rasjonelle. Kvinners handlinger har ofte blitt tolket i den andre retningen: Som hysteriske. Selve ordet hysteri kommer faktisk fra et gammelt gresk ord for livmor. Og fortsatt kan vi åpenbart anses som irrasjonelle. Selv om målet vårt kan ha vært alt annet enn det, så leses vi ofte som følelses-vesener. Det er rollen vi er tildelt.

Den opplevelsen kan like gjerne være mottakerens reaksjon eller måte å lese kvinner på.

Tåler kvinnen å stå i sine følelser? Er vi lettere å såre enn en mann? Kanskje. Men for noen virker det som at dersom svaret er ja på disse spørsmålene, så betyr det også at stemmene våre bør begrenses av hensyn til vår spesielle sårbarhet. Dermed tar de ofte selverklærte rasjonelle mennesker, som ellers ofte står foran i debatter om ytringsfriheten, til orde for en begrensing av det frie ord. For om man stadig vekk går ut i fra at den man henvender seg til vet mindre om det å være et menneske i verden enn seg selv, så skaper man ikke dialog, man knebler noen.

Kvinners historier kommer ofte med, noen ganger en sosialt tillært, men likevel en opplevelse av emosjoner. Den opplevelsen kan like gjerne være mottakerens reaksjon eller måte å lese kvinner på. Det kan være en følelse av empati, eller av indignasjon over vår skamløshet. Uansett hva det er endrer det likevel ikke hovedsaken: Problemet med abort fortsetter å være først og fremst politisk.