Karikaturens karneval

Da Charlie Hebdo i 2006 ble saksøkt av en muslimsk organisasjon for å ha publisert islamkritiske tegninger, svarte utgiveren Philippe Val at «det er rasistisk å anta at de ikke forstår en spøk». De omstridte karikaturene var de samme som året før hadde stått på trykk i Jyllands-Posten. Som kjent valgte også den kristne ukeavisa Magazinet  å trykke dem, noe som vakte politikernes harme. Vebjørn Selbekk, som nå er ute med nye bok, måtte tåle kritikk fra både Stoltenberg og Støre.

De fleste franske politikere hadde en helt annen holdning. Under prosessen mot Charlie Hebdo sendte Nicolas Sarkozy et brev der han understrekte betydningen av den gamle franske satiriske tradisjonen. Også den fremtidige president François Hollande benyttet anledningen til å uttrykke sin støtte til ytringsfriheten.

Rabelais verk var beryktet for sin beske satire og slibrige beskrivelser av vold, møkk og gørr.

Hvilken satirisk tradisjon var det Sarkozy hadde i tankene? Han kan ha tenkt på situasjonen i fransk presse på midten av 1800-tallet da bølgene gikk minst like høyt omkring krenkende karikaturer som de gjør i dag. I 1832 ble kunstneren Honoré Daumier (1808-1879) dømt til seks måneders fengsel for en tegning av kong Louis Philippe som han hadde publisert i ukemagasinet La Caricature året før. Tegningen gjengir kongen på en trone som ved nærmere ettersyn viser seg å være en toalettstol av den typen man brukte før vannklosettets oppfinnelse. I bildets forgrunn, til høyre, ser vi en gruppe fattige med kurver fylt av penger som de kaster inn i det umettelige gapet ved å klatre opp en planke som leder mot den passive kjempens munn.

På motsatt side, bak og til dels under toalettsetet, står kjempens (kongens) betrodde ministre, som mottar hans «ekskrementer» i form av papirer – sannsynligvis utnevnelser og bevillinger som antyder at kongen var korrupt.

Modellen for Daumiers fremstilling av kongen var en fortelling av den franske renessanseforfatteren François Rabelais (1483-1553), som handlet om en kjempe ved navn Gargantua. Rabelais verk var beryktet for sin beske satire og slibrige beskrivelser av vold, møkk og gørr.

Fordøyelsen som metafor har dermed også et demokratisk trekk.

I Daumiers Frankrike var Gargantua blitt det arketypiske eksempelet på griskhet og utskeielser. Ifølge den russiske litteraturviteren Mikhail Bakhtin (1895-1975) er historien om Gargantua en videreføring av den middelalderske karnevalstradisjonen. Karnevalet var – og er fortsatt noen steder – tiden for overdrivelser, løssluppenhet og utskeielser. Karnevalet står i opposisjon til den påfølgende fasteperioden, som for mange troende representerer det stikk motsatte: bønn, hengivenhet og forbud mot å spise bestemte ting, som for eksempel kjøtt.

Men det karnevaleske er ikke bare overdrivelser. Kongen som passivt sitter og lar seg fôre av sine undersåtter, er et slags primitivt biologisk vesen uten vilje og uten intellekt, som helt mekanisk fordøyer hva det skulle være og transformerer det til ubetydelig materie. Ifølge Bakhtin er ekskrementer et av de mest effektive virkemidler for å degradere det som folk flest mener er nobelt og stort. Når kongen gjør sitt fornødne, forvandler han gull og verdier til skitten avføring.

Formålet med slike slag under beltestedet var at politikere og maktpersoner skulle alminneliggjøres og avvæpnes. I Gargantuas stat blir høyt til lavt og lavt til høyt. Karnevalet er en rus hvor fortrengte stemmer kommer til overflaten for å omvelte sosiale hierarkier; det hellige finnes ikke mer og vedtatte sannheter blir omstyrtet. Fordøyelsen som metafor har dermed også et demokratisk trekk.

Kongen er blitt til en pære!

Fremstillingen av kongen som Gargantua var langt fra det enste majestetsfornærmende verket som bar Daumiers navn. Hans kanskje mest kjente karikatur av Louis Philippe er den der kongen blir fremstilt som en pære. Kongen vises her i fire ulike stadier; først et tilnærmet normalt portrett. Dernest følger to faser av gradvis forenkling hvor kongens kinn vokser til hamsteraktig størrelse, mens parykken blir stående i en spiss hårdott som i den endelige versjonen blir til en stilk. Kongen er blitt til en pære!

Kraften og selve poenget med akkurat denne karikaturen, ligger i dens enkelhet. Hvem som helst kan nemlig tegne en pære. Og når man, i de dager, så en pære, tenkte man straks på kongen. Pæren ble til et ikon på kongen. Ville man fornærme kongen var det fritt frem for alle og enhver å tegne en pære på en vegg, noe som visstnok i tiden som fulgte publikasjonen i 1831 skal ha skjedd stadig vekk, ikke bare i Paris, men også resten av Frankrike.

Myndighetene kjente karikaturens kraft og gjorde hva de kunne for å kontrollere den. Tegninger var derfor underlagt langt strengere kontroll enn det skrevne ord. Mens artikler – også de som var relativt kritiske mot kongen og hans ministre – kunne trykkes uten særlige problemer, var karikaturene og de magasinene som publiserte dem underlagt streng kontroll. Med unntak av noen korte opphold under liberale regjeringer var karikaturer underlagt sensur i hele perioden fra 1820 til 1881.

Det var flere grunner til at man valgte å sensurere bilder uten å ha tilsvarende tiltak for ord på trykk. I et samfunn hvor en stor del av befolkningen fortsatt var analfabeter, hadde bildet og tegningen langt større gjennomslagskraft enn det skrevne ord. Magasinene som trykte karikaturer var gjerne på få sider, men de gikk i større opplag enn mange “seriøse” aviser. Videre hadde bildene, som var grafiske blad, en verdi i seg selv og ble solgt i spesielle forretninger. Her hang de gjerne i utstillingsvinduer hvor alle interesserte kunne beundre dem.

På mange måter hadde bildet større makt enn ordet.

På mange måter hadde bildet større makt enn ordet. Mange mente at bildet talte direkte til følelsene, mens ordet måtte gå veien om intellektet. Bilder kunne derfor skape et følelsesmessig engasjement hos massene som var vanskelig å temme for myndighetene. I en tid med stadige politiske omveltninger var dette naturligvis en ekstra grunn til å forby samfunnskritiske tegninger.

Blant myndighetenes argumenter for sensur var den oppfatningen at bildets inntrykk var uutslettelig. Hvis man ble kritisert i en avisartikkel, kunne man alltids ta til motmæle, men det kunne man ikke mot karikaturen. Det bildet som var skapt ble (bokstavelig talt) hengende ved en person. En politiker, eller i dette tilfellet en konge, som en gang var blitt karikert som feit og grådig, hadde da et “image” som det var vanskelig å kvitte seg med.

Det siste er en sannhet med visse modifikasjoner. Virkningen av å karikere Louis Philippe som en pære, var ikke umiddelbar. Førsteutkastet til denne tegningen tilhørte ikke Daumier, men var derimot laget av hans kollega i La Caricature, Charles Philipon. Opplegget er her det samme hos Daumier: Et forholdsvis presist portrett av kongen som så går gjennom ulike stadier av forvandling for til slutt å ende opp som en pære.

Som Daumier ble også Philipon tiltalt for ærekrenkelse og majestetsfornærmelse. Da han i retten ble konfrontert med sitt verk, skal han ha forsvart seg med et retorisk spørsmål: Er det nå blitt forbudt å tegne pærer? Philipons svar var bevisst tvetydig, for det franske ordet for pære, poire, har på slang flere betydninger som kan gi negative assosiasjoner. Det kan bety “fjes” eller “tryne”, men kan også være betegnelsen på et dumt fjols.

Den avkler autoriteter og får oss til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter.

En grunn til at man i Frankrike var i harnisk over de strenge sensurlovene, var at man i nabolandet England hadde en mye mindre restriktiv politikk. Muligens hadde dette sammenheng med britenes selvironi. James Gillray (1756-1815), av mange regnet som den politiske karikaturens far, laget et bilde av sin egen statsminister William Pitt idet han spyr og driter penger. Dette var likevel ikke noe hinder for at Pitt kunne stoppe opp og trekke på smilebåndet når han ble konfrontert med karikaturer av seg selv.

Franskmennenes vansker med å fordøye Daumiers humor kan også ha sammenheng med at den på et vis hørte til en annen tid. Den var inspirert av Rabelais’ grovkornede løssluppenhet, som var typisk for 1500-tallet. Ifølge Bakhtin representerte denne en “latterkultur” som var i ferd med å gå av moten med 1700-tallets opplysningstid.

Likevel hadde man behov for å le. I en uttalelse til støtte for karikaturbladet Le Charivari sa avisa La Republique at man må “la være å forfølge de som får oss til å le; det er nok av folk som får oss til å gråte!” Ifølge ytringsfrihetens forkjempere var sensurens angrep på karikaturen et slag mot fransk kultur og gallisk sans for humor.

Karikaturen er viktig når den får oss til å le av andre, for den er tradisjonelt rettet mot makten, både den synlige og den usynlige. Den avkler autoriteter og får oss til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Men den er enda viktigere når den får oss til å le av oss selv, for det som for noen er krenkelser, er konstruktiv kritikk for en som har selvinnsikt.

Charlie Hebdo forbeholder seg retten til å krenke alle og enhver.

Dagens vittighetsblader i Frankrike er del av en lang satirisk tradisjon hvor man, for eksempel, kunne vise munker og nonner i seksuell omgang eller fremstille kongelige avkledd i pornografiske sammenhenger. Mangel på respekt for verdslige og religiøse autoriteter var og er et varemerke for denne tradisjonen, som parisere har et eget ord for: gouaille (som egentlig betyr flir, hån eller spott).

Charlie Hebdo tilhører denne tradisjonen. Samtidig er det noe som har forandret seg underveis. Vi har i dag en kontrast mellom to kulturer; på den ene siden den vestlige og tradisjonelt kristne, hvor bildet stort sett alltid har vært et gangbart virkemiddel i presentasjonen av et budskap. På den andre den islamske, som ofte er billedfiendtlig og hvor bruk av bilder i propaganda i seg selv kan fremstå som suspekt.

Charlie Hebdo forbeholder seg retten til å krenke alle og enhver. For at dette skal kunne fungere i det flerkulturelle samfunnet, må det finnes en forståelse for at de satiriske sleivsparkene er rettet mot demagogene, forførerne og de selvutnevnte profetene. Vil vi, for igjen å bruke Bakhtins begrep, en gang i fremtiden få en felles «latterkultur» hvor spøk og harselas er mulig uten at noen føler seg krenket?