FOTO: Camila Cordeiro/Unsplash

Kvinne ber Erna om å sende mer penger til barneproduksjon

Hvorfor drive med politikk når individualisering av debatten er så mye lettere?

Da jeg, seks uker etter min første fødsel i fjor, var på vei til kontroll hos fastlegen, var det med glede i kroppen. Jeg hadde sett fram til kontrollen i ukesvis. Endelig skulle noe handle om meg. Endelig skulle noen ta tak i mine utfordringer og forhåpentligvis gjøre det litt lettere for meg å fungere i rollen som fersk mor.

Men da jeg kom inn på legekontoret gjorde legen bare standard rutine av undersøkelsen og overså mer eller mindre de utfordringene jeg ikke helt klarte å formulere, men åpenbart sleit med. Jeg forklarte at jeg hadde hatt en tøff start, at jeg ikke fikk til ammingen og at jeg følte meg utilstrekkelig. Legen lyttet til det jeg sa, men på slutten av innlegget svarte hun ganske enkelt: «Men … du vil vel ha flere?»

Ikke at jeg blir overrasket, Høyre – et parti i posisjon, har alt å vinne på å individualisere denne debatten

Jeg ble så sjokkert av måten hun buste ut med spørsmålet på at jeg ikke klarte å gjøre noe annet enn å le litt. Som om det var en del av en rutine hvor hun kunne krysse av på det hemmelige skjemaet «ressurssterke kvinner med fødeevner» under kolonnen «klar for flere». I ettertid har jeg tenkt på flere ting jeg kunne ha svart henne, som for eksempel: «Kanskje. Om skattepengene mine kunne gått med til å gjøre det litt lettere for meg neste gang»

Det personlige er politisk

«Erna ber nordmenn få flere barn» lyder overskriften fra en fersk sak i VG. I dag fødes det 1,62 barn pr. kvinne i Norge, som er det laveste på mange år. Det er et problem for å opprettholde befolkningsveksten vår, som krever gjennomsnittlig 2,1 barn hver, melder VG.

«Det er ingen tvil om at det er behov for at det fødes flere barn i Norge, sier statsministeren og forklarer årsaken til at det er færre som får barn med lengre utdanning og at alderen på førstegangsfødende derfor har gått opp.»

Det er ganske interessant forøvrig at doktorgraden også viser at særlig menn velger å vente

«Vi bør ta en for samfunnet?» spør journalisten i VG og Erna svarer:

«Jeg håper at flere gjør det, men du må jo finne den du vil ha barn med. Jeg forstår jo det,» svarer Erna. Selv tenker jeg at det er fint at hun har forstått såpass, men lar meg samtidig provosere over at hun, som representant for sitt parti (H), nok en gang individualiserer en debatt som er politisk.

Ikke at jeg blir overrasket, Høyre – et parti i posisjon, har alt å vinne på å individualisere denne debatten. Men hvis politikerne (her Erna) vil at vi skal få flere barn tidligere, så må det også legges til rette for det økonomisk og det vil koste.

For mange er det relativt enkelt å se hva som kan skje med karrieren vår når vi får barn

Anne Britt Vika Nilsen, jordmor og høgskolelekter, har i sin doktorgrad sett på nettopp årsaker til at menn og kvinner venter med å få barn. Hun fant at årsakene er tredelte: Mangel på passende partner er riktignok en grunn, men de oppgir også grunnene: At tiden ikke er moden eller fordi de har valgt å prioritere andre ting (karriere og bedre økonomi). Det er ganske interessant forøvrig at doktorgraden også viser at særlig menn velger å vente. For det er lite snakk om eldre menns nedsatte fertilitetsevner i saker om reproduksjon i Norge, det er som regel kun kvinner vi adresserer.

Når en alenmor må dumpsterdive

Også når det gjelder valget om å få flere barn kan det være sammensatt. Man kan se for seg at det kan handle om flere ting. Om opplevelser fra sin første fødsels og -barselstid, om hullene i barnehagenes ressurser, om midlertidige stillinger og vikariater som er spesielt utbredt i typiske kvinneyrker og et arbeidsliv som applauderer bruken av utenlandske kvinner til å ta vare på egne unger, fordi vi også må sitte lenger på jobb.

perioder har hun fått endene til å møtes ved å «dumpsterdive» (tråle søppelcontainere utenfor matbutikker for uåpnet mat) og skulke skolen for å jobbe

Norske kvinner er ikke dumme, vi er høyt utdannet og for mange er det relativt enkelt å se hva som kan skje med karrieren vår når vi får barn.

«Timelønnsforskjellen mellom mødre og fedre er over dobbelt så stor som forskjell i timelønn mellom kvinner og menn uten barn» skriver CORE – kjernemiljø for likestillingsforskning i boka «Ulik likestilling i arbeidslivet». Det å få barn straffer seg for kvinners karriere, kanskje spesielt om du nettopp har begynt på den.

I et moderne samfunn som er så styrt av karriere og ambisjoner som vi er, så er det ikke så vanskelig å forstå en del (unge) kvinners valg i det de setter familielivet på vent eller velger det vekk. Men noen tar fortsatt sjansen.

I en debatt på Facebook som oppstod i kjølvannet av VG-saken kom jeg i snakk med en student og alenemor til en jente på seks år. I perioder har hun fått endene til å møtes ved å «dumpsterdive» (tråle søppelcontainere utenfor matbutikker for uåpnet mat) og skulke skolen for å jobbe: «Stipendet er ikke nok til å overleve av, samtidig som man får overgangsstønad kun i tre år. Fullt stipend og lån utgjør ca 9400. Jeg har vært superheldig og fikk studentleilighet, den koster 7600. Men ja, det blir knapt.»

Erna Solberg usynliggjør disse politiske aspektene i det hun kun peker på det å finne seg en partner som eneste årsak til nedgang i reproduksjonen

Å kombinere et familieliv med den lange utdanningen som kvinner gjennom historien har kjempet så hardt for – og som vi bør få fortsette å velge oss – er ikke så lett at vi bare kan svare «jeg skjønner jo at man må finne en partner først» når kvinner begynner å velge det vekk. 

Arbeiderkamp

Et annet poeng som forøvrig også er langt mer viktig å kommunisere ut til kvinner, enn å moralisere over valgene våre, er hvilke kroppslige og medisinske konsekvenser det å utsette familielivet har for oss. Det blir vanskeligere å bli gravid med alderen, og sannsynligheten for komplikasjoner øker med alderen.  Det er et poeng som i seg selv bør være nok til å sette igang politiske tiltak for å forebygge helseproblemer blant kvinner.

For dette er arbeiderkamp

Erna Solberg usynliggjør disse politiske aspektene i det hun kun peker på det å finne seg en partner som eneste årsak til nedgang i reproduksjonen. Hun framstiller saken som om det kun var opp til oss, den enkelte kvinne. Hun bør vite bedre. Erna Solberg vet utmerket godt at samfunnsendringer skjer ved hjelp av politikk. Jeg regner med at det er derfor hun befinner seg i politikken i utgangspunktet.

For den studerende alenemoren for eksempel, som ikke en gang har en partner, bør diskusjonen om flere barn også handle om en behovsregulert barnetrygd og et økt stipend for aleneforeldre. For andre handler det kanskje om et bedre fødsels og -barseltilbud, faste stillinger eller kortere arbeidsdager. Uansett er det åpenbart for mange kvinner at vi trenger flere politiske løsninger på hvordan vi kan endre kursen på fødselsstatistikken, og de bør letes fram nå. Det bør oppta alle partier, men kanskje spesielt også den politiske venstresiden. For dette er arbeiderkamp. 

 

Bildet av Erna Solberg i Facebook-linken er tatt av Mimsy Møller (Dagsavisen)