Life, but how to live it?

Jeg minnes en solfylt kveld på uterestauranten på St. Hanshaugen. Min kommende kone og hennes venninne møtte to venner av meg. Høyst oppegående karer, som har fått til ting i livet. Begge med solid erfaring fra et av Oslos respekterte kor. Sommerkvelden fløt herlig og en av gutta inviterte hjem. Han hadde blikk for venninnen.

This is Norwegian Dance!

Hun, derimot, viste interesse for husets piano. I likhet med min kone in spe, var hun pianist – og grep muligheten til å spille. Lekende utfordret hun oss til å gjette hva hun framførte. Det ble en musikalsk quiz hvor det ene verdenskjente tema etter det andre ble tryllet fram – uten at det norske publikum maktet å svare riktig på noe som helst. Inntil hun sa; «denne må dere kjenne».

Gledestrålende svarte vi «det er Norge rundt!» Hvorpå vi fikk vite: «This is Norwegian Dance!» (Grieg, altså). Vi måtte innse at vår klassiske kompetanse ikke nådde, nær sagt bokstavelig, skjørtekanten til våre pianistvenninner fra St. Petersburg.

Et par år senere var jeg gift og kona begynte på norskkurs på Rosenhoff i Oslo.

Framfor alt; de som kommer hit må integrere seg.

En positiv erfaring, inntil hun en dag kom forskrekket hjem. Skolen hadde invitert en representant for politiet til samfunnsfagtime. Han tok fram en batong som han smalt i kateteret og proklamerte «i Norge er vi tøffe mot kriminelle!» Deretter plasserte han batongen mot magen på en av kursdeltakerne og presset ham mot veggen. Hvorpå han gjentok budskapet. Han skapte sterk frykt i rommet. Hvilket var hensikten.

Jeg ble rystet og forbanna da jeg hørte om episoden. Her satt en gruppe norskelever, mange med mastergrader fra sine hjemland, og ble behandlet som potensielle kriminelle. Ingen turte å rapportere adferden. De fryktet for sin oppholdstillatelse.

En kan tenke på dette som enkeltstående hendelser, men det kan, dessverre, også forstås som en ganske typiske norsk tilnærming til mennesker med bakgrunn fra andre land.

Vi ser de samme mønstre på myndighetsnivå. Politikere, embetsfolk og media kommuniserer et grunnleggende utgangspunkt hvor vi nordmenn er rikere og har et bedre samfunn enn andre land har. Denne grunnleggende troen, som styrkes av at vi faktisk er materielt rike, har problematiske bivirkninger.

Her til lands må ingen prøve å lyve seg til fordeler!

Først en stor, ofte ubegrunnet, skepsis til andre. Dernest en litt barnlig forestilling om at «hele verden» gjerne skulle ha bodd i Norge. Derfor må vi beskytte oss. Framfor alt; de som kommer hit må integrere seg.

I dette verdensbildet har innsikten om at penger ikke gjør oss mer kulturelt eller sosialt utviklet enn andre, fordunstet. Erkjennelser om at våre helsetjenester, utdanning eller alminnelige service ikke er overlegen alle andres, er sjelden vare. Få argumenterer for at integrering er en gjensidig – ikke ensidig – prosess.

Muligheter for kreativitet, læring og utvikling som finnes når en møter andre med det utgangspunkt at de er like mye verdt som en selv, blir skuslet bort på grunn av den norske tilnærmingen «her er det beste landet å bo i» – og «skal du være her, får du følge lover og regler, og integrere deg».

Med et slikt utgangspunkt blir det nødvendig med sterke kontrollmekanismer – av preventive hensyn. Her til lands må ingen prøve å lyve seg til fordeler! Denne regelen praktiseres dypt urettferdig.

Når slikt kunne skje, henger det sammen med det politiske klima vi har nå.

UDI oppdaget nylig at en bestefar hadde løyet om sitt opphav da han kom til Norge i 1990. Straffen ble å utvise hele slekta, 12 personer, inkludert barn som var født i Norge. Altså et trippelbrudd på grunnleggende rettigheter (straff uten å ha gjort noe galt, kollektiv avstraffelse og statsløshet for norske statsborgere).

Denne hårreisende overreaksjonen ble begrunnet med allmennpreventive hensyn. Men hvem i denne verden har fantasi til å tro at Norge vil følge etter dem og deres slekt i generasjoner for straffe regelbrudd?  Hver dag begås små og store regelbrudd og løgn florerer uten at det får tilnærmelsesvis liknende reaksjoner. Folk som snyter på skatten eller kjører i fylla, får en reaksjon, men kastes ikke ut av trygdesystemet. Selv ikke Anders B. Breivik er gjort statsløs.

UDI har senere innsett at dette ble for mye. Det er bra. Men ingen tror det ville blitt en sak om bestefaren var svensk. Derav den ekle følelsen at dette en sak med rasistiske overtoner. Det er alvorlig for et samfunn som forplikter seg på internasjonal rett og humanitære ideer.

Respekt for annerledeshet har ikke alltid vært norsk merkevare.

Når slikt kunne skje, henger det sammen med det politiske klima vi har nå. Integreringsministeren er opptatt av hvor mange asylsøkere man kan få sendt ut av landet. Hun frykter for sine barns framtid, hvis det blir for mange flyktninger som søker hit, fordi det betyr at vi må kutte i velferdsordningene våre. Akkurat det avhenger først og fremst av det hun burde fokusert på; hvor mange som deltar i arbeidslivet.

Frykten stimuleres videre ved å sause inn hint om kulturelle, religiøse forskjeller og faren for kriminalitet. Her er det ikke mye rom for nyanser. Ikke noe skille mellom lovlydige, konstruktive mennesker og de få som har destruktive hensikter – som det virkelig er grunn til å frykte og overvåke. Skillet går på diffuse kulturforskjeller og særlig er «muslimene» en fare.

Hva, konkret, er problemet med kulturforskjeller? Det kan åpenbart ikke være at noen fremmede kjenner Griegs musikk eller vegrer seg mot norsk helgefyll. Det er vel heller ikke slik at muslimer er en likeartet kategori? Mange muslimer flykter jo fra herjingene til ekstreme muslimer.

I dag bidrar folk fra hele verden i helsesektoren, industri og service.

Er det kanskje snarere forskjeller som er problemet? Respekt for annerledeshet har ikke alltid vært norsk merkevare. Jeg sliter med å se den prinsipielle forskjellen på gamle dagers diskriminering av jøder og dagens meningsløse forenkling og stempling av «muslimene».

Når allmennpreventive begrunnelser, i en slik kontekst, brukes som reaksjon på individuelle feil, kan også politikkutformingen lettere trå feil. Derfor er det viktig at Stortinget nå rydder opp i denne politiske heftelsen og reetablerer en voksen standard forankret i internasjonal rett.

 

Realitetsorientering og selvrefleksjon

Gjennom tidene har islandske hirdmenn, tyske gruveeksperter, hanseater, svenske rallarer, kvener (Haakon Lie stammet fra dem), srilankere, tyrkere og amerikanere vandret til og fra Norge for å jobbe. I dag bidrar folk fra hele verden i helsesektoren, industri og service.

I tillegg har politiske og humanitære flyktninger kommet som følge av konflikter i Tsjekkia, Ungarn, Bosnia, Afghanistan og Syria. Mange har reist hjem når det er blitt mulig. Noen er blitt værende, som ungareren Attila Horvath som var med å grunnlegge Club 7 eller Mani Hussaini som leder AUF (og regnes som muslim, selv om han er agnostiker).

Vi påvirkes av hva andre tenker om oss.

150 år tilbake var Norge blant Vest-Europas fattigste land. Siden har Norge kontinuerlig vært i endring. Ettersom en av endringene er at vi nå er blant verdens rikeste, kan innvandring neppe ha gjort stor skade.

 

Hverdagslig integrering

Hvordan vi tar imot nykommere, har betydning. Jeg husker en episode fra et sagbruk i min egen hjemkommune på 1970 -tallet. En tyrker hadde søkt jobb der. De ansatte drøftet saken og kom til at bedriften burde si nei, fordi de «ikke trodde han ville trives her».

God hverdagsintegrering kan alle bidra til.

En ikke uvanlig norsk tilnærming. Vi bør være forsiktig med å blande for mye, ellers vet vi ikke hvordan det vil gå. Og samtidig plasseres ansvaret for den manglende integrering på nykommerne av hensyn til deres beste.

Vi påvirkes av hva andre tenker om oss. Vi kan begynne å tenke i samme baner. Da har det stor betydning om sjefer, kolleger og naboer møter oss med et åpent sinn og ser etter mulighetene i oss. Blir vi møtt med skepsis, lave forventninger eller fiendtlighet, gir det dårlig grobunn for å blomstre.

Kriminelle elementer finnes i mange grupper. Men vi kan ikke møte hele grupper og slett ikke flyktninger, som om alle er potensielle kriminelle. Vi bør, som utgangspunkt, være godtroende i møte med nykommere. God hverdagsintegrering kan alle bidra til. Så får vi være årvåkne når vi ser tegn til at det ikke er grunnlag for å tro godt.

Problemforstørring er skadelig.

Problemene med integrering blir ofte overdrevet. Evnen til selvrefleksjon er liten. Det legges for eksempel liten vekt på at nordmenn gjennom historien har vandret vest, sør og øst, i stor skala. Det tas for gitt at Carl I. Hagen (som er av dansk avstamning) og andre nordmenn, skal kunne feriekolonisere Spania eller Thailand og bli godt ivaretatt, mens det er «naturlig» å være bekymret for barnas framtid når flyktninger søker ly hos oss.

Problemforstørring er skadelig fordi det svekker vår evne til naturlig vennlighet og gjør oss fremmede for hverandre. Jeg har sjelden skammet meg mer enn en dag jeg fra bilvinduet viftet med pekefingeren mot en mann som rotet i søppeldunken i oppkjørselen hjemme. Først noen minutter senere kom jeg på at mannen måtte være sulten.

 

Hvilke forskjeller betyr noe?

Avkledd innpakning viser tidas samfunnsdebatt at viktige kriterier for forskjeller på folk, er hudfarge – og den dominerende religion i landene man kommer fra. Det er stusslige identitetsmarkører for individer. Jeg synes de forskjeller som betyr noe, går på verdier. Jeg foretrekker Clinton framfor Trump og Tajik framfor Jensen av verdipolitiske grunner.

Vi trekker veksler på hverandres bidrag, ofte uten å være klar over det.

Jeg har ikke sympati med karikaturtegnere som mener de ivaretar en slags demokratisk oppgave ved å sjikanere andre folk og deres religion. Men å forby slikt, blir feil. Rommet for ytringer må være vidt og omfatte mye som mange ikke liker. Grensen går ved alle former for ekstremisme som vil bryte ned vår demokratiske styreform. Dette er sikkert ikke spesielt oppsiktsvekkende meninger. Poenget er at det er verdiforskjeller vi burde drøfte. Ikke folks ytre fargetoner.

 

Samarbeid og fordeling

En gang var Norge en delt nasjon. Arbeiderbevegelsen ble regnet som utenfor og en trussel mot det etablerte samfunnet. Den gang fantes paramilitære grupper som drev våpentrening beregnet for bruk mot arbeiderbevegelsen i en tilspisset konflikt.

De siste 80-åra har tilliten mellom de sosiale grupper i Norge bedret seg radikalt, særlig etter at hovedavtalen (for å håndtere konflikter i arbeidslivet) ble inngått i 1935. I dag er partssamarbeid i arbeidslivet et av Norges vesentlige konkurransefortrinn.

Integreringsarbeidet må komme over i en voksenfase.

Det betyr imidlertid ikke at hele arbeidslivet er godt organisert. For min del jobber jeg med et prosjekt for organisering og tariffavtaler i servicesektoren. Tariff er et arabisk ord. Kollektive tariffavtaler er en nordisk/britisk oppfinnelse. Vi trekker veksler på hverandres bidrag, ofte uten å være klar over det. Kanskje neste steg i integreringsarbeidet kan handle om å bli mer nysgjerrige på hva vi kan gi hverandre?

Integreringsarbeidet må komme over i en voksenfase, hvor vi ved å ta andre like alvorlig som oss selv, også styrker respekten for Norge. Så kan vi forhåpentlig også slippe nye pinlige dommer, som den franske som nylig stanset en asylretur til Norge fordi domstolen trodde Norge ville sende vedkommende til Afghanistan med risiko for å bli forfulgt.

Jeg hentet tittelen til denne artikkelen fra navnet på et nittitalls rockband. Spørsmålet om hvordan livet bør leves, henger sammen med hvordan vi forholder oss til integrering.