Løsningen på nesten alt

I filmen The Pursuit of Happyness utfordres en viktig side av den amerikanske drømmen når livet til hovedpersonen Chris Gardner rakner og han havner på gaten. Ikke fordi han er lat og udugelig, men som følge av en serie uheldige hendelser utenfor hans kontroll.

I virkeligheten er det også mye flaks og uflaks. Hva du får til i livet kommer an på hvor du kommer fra og hvem foreldrene dine er. Er foreldrene dine fattige, er sjansen stor for at du blir det også. Slik er det i alle land og slik har det alltid vært. Noen har flaks og blir født inn i ressurssterke familier, andre har det ikke. Den gode nyheten er at det er mye politikken kan gjøre for å bedre mulighetene til dem som ikke hadde like mye flaks.

Raj Chetty, som besøkte Oslo denne uken, har vist at sannsynligheten for at en fra de fattigste tjue prosentene i USA ender opp blant de rikeste tjue prosentene, varierer mellom syv prosent i noen stater og over 16 i andre. Kvaliteten på skolene, graden av segregering, sosiale nettverk i nabolaget og offentlige utgifter forklarer forskjellene i mobilitet mellom ulike områder. Det betyr noe hvor du vokser opp og hvilken politikk som føres der. Og det betyr mest for gutter.

For Chris Gardner er sønnens skolegang, selv når alt annet rakner, viktigst.

Man kan mene mye om hvor likt eller ulikt ressursene bør fordeles. Men de fleste vil være enige om at foreldres lommebok ikke bør avgjøre dine muligheter. Vi tåler dessuten litt ulikhet hvis det er reelt mulig enten for oss selv, eller i det minste for våre barn, å klatre oppover. Men segregering og dårlige velferdstjenester svekker mobiliteten.

Nettopp derfor er også mange bekymret over at den amerikanske drømmen så mange steder ikke ser ut til å holde det den lover. Robert Putnam har vist hvordan hans hjemby Port Clinton, som et bilde på USA, i økende grad er blitt et delt samfunn, der avstandene mellom rik og fattig øker og der ulike sosiale lag lever stadig mer adskilt fra hverandre. Tidligere arbeidsminister i USA, Robert Reich, peker på utviklingen av kostbare studieavgifter som starten på et delt samfunn i USA.

For Chris Gardner er sønnens skolegang, selv når alt annet rakner, viktigst. På veggen til sønnens skole er har noen tagget ordet”Happyness”. Med y. Dette irriterer Gardner, som er opptatt av at sønnen skal lære seg god grammatikk og bli et dugande menneske. Bokstaven y blir et selvstendig poeng i filmen. Som en påminnelse om betydningen av god skolegang, men også som en måte å erstatte I (jeg) med Y (deg) i forståelsen av lykke.

Også i Norge er mulighetene dine i noen grad bestemt fra du blir født. Er foreldrene dine fattige, er sjansen stor for at du blir det også. Barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå, vil i større grad tilhøre lavere inntektsklasser som voksne sammenliknet med andre barn.

Ulikhet og svak sosial mobilitet er sløsing av talent.

Et eksempel på skikkelig flaks er å arve penger fra rike foreldre. Og i Norge øker betydningen av arv. I 1993 hadde 26 prosent av de én prosent rikeste i Norge, foreldre som også hadde vært blant de mest formuende i landet. I 2010 var den samme andelen økt til 42 prosent.

Ulikhet og svak sosial mobilitet er sløsing av talent og det er dessuten urettferdig. Men det er to andre problemer også. Det ene er Donald Trump. Det andre er statens inntekter.

Sammenhengen mellom populistiske og sinte politikere og ulikhet, er ikke åpenbar. For det er ikke de fattigste gruppene av amerikanere som støtter Trump. Det er de rett over.

Afroamerikanere skårer fortsatt lavere på de fleste sosioøkonomiske indikatorer i USA. Halvparten av alle afroamerikanere som fødes fattige, forblir fattige. Afroamerikanere går på dårligere skoler og over halvparten av familiene har bare én forsørger. Ni av ti av dem støtter Clinton.

Den typiske Trump-velgeren har lav utdanning, er skeptisk til innvandring, og føler at han ikke blir hørt. Ni av ti trumpere er hvite. Men hvorfor er de så sinte? Mye av forklaringen byr Brookings på i en analyse av optimisme og stressnivå i ulike befolkningsgrupper. Forskerne viser til tidligere forskning fra Angus Deaton og Anne Case: Sjansen for å dø av sykdommer som kunne vært unngått, øker blant hvite, middelaldrende amerikanere uten utdanning. Utviklingen i dødelighet er en sterk indikasjon på dårlige tilstander for denne gruppen generelt, og bryter en langvarig trend i motsatt retning. De dør av rus, selvmord, kronisk leversykdom og leversvikt.

Dette er selvfølgelig ikke rettferdig.

Utviklingen blant lavt utdannede hvite menn står dermed i kontrast til gradvise forbedringer i levekår blant tradisjonelt marginaliserte grupper i USA, som afroamerikanere og latinamerikanere. Den fattige hvite arbeiderklassen har det kanskje ikke verst, men de har ikke fått det bedre. Dermed er det også dem som er mest skuffa og minst optimistiske.

Forskerne fra Brookings fant store variasjoner i folks opplevelse av tilfredshet, håp for framtida og stress på tvers av lavinntektsgrupper i USA. Afroamerikanere er langt mer optimistiske enn andre. Minst håp øyner fattige hvite – som også er de mest stressa. Samtidig har de yrkene som i størst grad har gått tapt som følge av internasjonal konkurranse, typisk tilhørt de hvite ufaglærte. Og utviklingen går i feil retning for dem.

Dette er selvfølgelig ikke rettferdig. Og dessuten ganske farlig. Donald Trump er fortsatt en reell trussel, og selv om Hillary Clinton skulle vinne, har hun en formidabel oppgave foran seg.

Vår kollektive pessimisme handler om at vi har ikke råd til framtida

Her i Norge har vi ingen Trump. Men vi har 71 000 mennesker som ikke har særlig gode utsikter til å få være med på veksten framover. Men først velferdsstaten:

For vår kollektive pessimisme akkurat nå handler ikke om de som er utenfor. Den handler om at vi tror vi ikke har råd til framtida. At den velferdsstaten vi har bygget opp og som har gitt oss høy produktivitet og sosial mobilitet – den er ikke bærekraftig. Bare se på prognosene for oljeinntekter og eldrebølge.

Det er solide regnestykker til grunn for en slik pessimisme. Vi vet jo at oljeinntektene gradvis vil falle. Vi vet at vi får flere pensjonister for hver arbeidstaker. Finansdepartementets framskrivninger viser at dersom vi jobber akkurat like mye – fordelt på alder, kjønn og innvandrerbakgrunn som i dag, og hvis vi leverer helse og omsorg på akkurat samme måte som i dag, da vil vi i 2060 mangle en sum som tilsvarer seks prosent av BNP på statsbudsjettet.

Hvis de unge og de eldre blant oss jobber litt mer – omtrent som islendingene  – da har vi dekket utgiftene. Det betyr jo ikke at vi nødvendigvis vil mangle penger. Det betyr at vi må få flere i jobb.

For også i framtida skal vi leve av arbeid. Den viktigste inntekten på statsbudsjettet er folk som jobber. Pensjonsreformen har sørget for at flere jobber litt lenger. Det er bra. Gruppen av eldre uføre med belastningsskader og muskel- og skjelettplager, er fallende. Men det er en annen gruppe som burde holde oss våkne om natten.

Da har vi ikke råd til velferd.

I 2014 var 71 000 personer eller 7 prosent i alderen 15 til 29 verken i jobb eller utdanning, ifølge Arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk Sentralbyrå. Tallet vokser. Jo lenger man står utenfor, jo høyere er sjansen for å forbli utenfor. En person som forblir utenfor arbeidslivet et helt liv, koster samfunnet minst ti millioner. Bare i inntektssikring.

I tillegg kommer økte sosiale og helsemessige kostnader. For ikke å snakke om personlige kostnader – og følelse av håpløshet. Kanskje sinne.

Disse unge menneskene er selvfølgelig hverken Trump-tilhengere eller populister. Men dersom vi som samfunn ikke klarer å gi dem bedre muligheter og utsikt til jobb og inntekt, kan rettmessig frustrasjon gi grobunn for en følelse av at vanlige politikere ikke lytter til dem. Og, hvis vi ikke klarer å få flere gjennom utdanning og inn arbeidslivet, får pessimistene rett. Da har vi ikke råd til velferd. Og enda flere vil falle utenfor. Motsatt, hvis vi øker arbeidsdeltakelsen litt blant de unge, da har vi økt inntektene nok til å dekke økende utgifter.

Finnes det noe vi kan gjøre for å unngå en slik utvikling? Ja, faktisk.

Det er altså to ting som er farlige. Det ene er om mange føler at de ikke har grunn til optimisme eller kan få det bedre, eller at ingen lytter til dem. Da kan noen av dem bli så frustrerte at de tar imot sinte og destruktive populistiske politikere. Det andre er om mange står utenfor arbeidslivet. Da svekkes statens inntektsgrunnlag og med den framtidas velferdsstat. Det er lett å se at disse to kan henge sammen.

Finnes det noe vi kan gjøre for å unngå en slik utvikling? Ja, faktisk. To av tre i den urovekkende gruppen unge utenfor arbeid, hadde i 2012 ikke fullført videregående. Altså kan vi få flere i jobb hvis flere fullfører. Og færre utenfor. Vel og merke dersom vi også har jobber til dem i andre enden, men sjansen for det er langt større med fullført skolegang enn uten. Er redusert frafall svaret på våre største bekymringer?

Frafallet har stått stille ganske lenge, og falt bittelitt i fjor. Seks av ti fullfører og består på normert tid. Fire av ti gjør det ikke. Noen tar pause i utdanningen og kommer tilbake til skolen for å fullføre. Men hver tredje elev som begynner i videregående skole i Norge, har ikke fullført skolen etter fem år. Sjansen for at eleven fullfører, synker dramatisk når hun er borte i mer enn ett år.

Frafall begynner lenge før videregående.

Det er forsket ganske mye på hva som kan redusere frafall. Vi vet at familiebakgrunn betyr en del. Nitti prosent av barn med høyt utdannede foreldre fullfører videregående skole, mens tallet halveres når foreldrene kun har grunnskoleutdanning.

Vi vet også at frafall begynner lenge før videregående. Svake skoleprestasjoner i slutten av grunnskolen er en viktig forklaring. Generelt vet vi at tidlig læring betyr mest. Faktisk kan en god skole i stor grad kompensere for ulempen med fattig familiebakgrunn, viser Raj Chetty i sine studier av amerikanske nabolag. Hvis politikken legger til rette for det.

Chetty har studert familier som flytter til bedre nabolag. En alternativ politikk med liknende effekt kunne for eksempel være å legge ekstra ressurser i å få de beste lærerne til å jobbe på de vanskeligste skolene. Forskning viser også en positiv sammenheng mellom det å ha gått i en barnehage med høy kvalitet og læring på skolen senere.

Antallet elever per lærer har også betydning. Diane Whitmore Schanzenbach fra Northwestern university viser at større klasser hemmer både læring for alle og skolens evne til å løfte opp barn fra lavere sosiale lag. Og det er tidlig innsats som teller mest.

Når elevene kommer til videregående, er mye allerede for sent. Flytter du til et bedre nabolag etter fylte 13 år, har bedring i omgivelser ingen særlig effekt. Her hjemme har tiltak for å følge opp faglig svake elever på videregående skole hatt stor oppslutning, men har ifølge en litteraturanalyse fra NOVA «ikke (…) ført til noen stor resultatforbedring hos de elevene som deltar». Motsatt er det heller ikke belegg i forskningen for å si at en for teoritung videregående skole øker frafallet. Da skulle man tro at frafallet hadde økt etter Reform 94, men det gjorde det ikke, viser Fafo til i sin rapport “Gull til gråstein” fra 2010. OECD legger noe av ansvaret på en skole som i liten grad utfordrer den enkeltes faktiske intellektuelle kapasitet. Med andre ord: Det er ikke for høye krav som er problemet, men for dårlig oppfølging.

Har vi egentlig prøvd på ordentlig?

Det faglige grunnlaget for å lykkes på videregående, legges altså i barnehagen og grunnskolen. Chris Gardner hadde rett i at sønnens skolegang var nøkkelen til lykke. Og lykkes man på videregående, er sjansen større for å få en jobb. Får man en jobb, er sjansen større for et godt liv med grunn til optimisme. Og framtida får råd til velferd. Hvis redusert frafall kan redde både demokratiet og velferdsstaten, da burde vi kanskje prøve enda litt hardere?

Til tross for uflaks og håpløshet klarer Gardner, i en kombinasjon av flaks og talent, å klatre seg opp igjen og oppleve suksess. Dermed var han den amerikanske drømmen likevel. Filmen er basert på en sann historie. Dessverre er den så sjelden at noen ville lage film av den. For alle andre trengs fortsatt politikk.