Nå kan lærerne ta makten tilbake

«Høsten 2020 skal elevene møte en skole der innholdet er fornyet», sa kunnskapsminister Jan Tore Sanner da han la frem de nye læreplanene mandag 19. november.

Litt over seks år tidligere møtte jeg som utvalgsmedlem til det første møtet i Ludvigsenutvalget. Oppgaven til denne offentlige utredningen, en NOU, var intet mindre enn å finne ut hva menneskene trengte å kunne i fremtiden. Ut av utvalgsarbeidet kom forslaget om en fagfornyelse.

Opprinnelsen til pølser og politikk, mente den tyske kansleren Otto Von Bismarck, blir man søvnløs av å vite for mye om. Det kan godt være, men det er verdt å minne om at Bismarck selv satt ved makten, og hadde all mulig interesse i å unngå for mye interesse for og kunnskap om beslutningene sine. Tvert imot burde vi være mer interessert i pølser. Dette tidspunktet passer perfekt for å se på hva som står igjen av ideene og tankene fra Ludvigsenutvalget etter at de har blitt presset gjennom det faglige, byråkratiske og politiske pølsehornet.

 

Avsløring: Utvalget hadde antenner

En liten innrømmelse fra bak sceneteppet først: En moderne NOU planlegger for den politiske prosessen etter at utvalgets rapport er levert. Konseptet med en autoritativ utredning – at en liten gruppe mennesker lukker seg inne i et år eller to og så leverer Sannheten – er kanskje mulig å gjennomføre i et diktatur, men ikke i et demokrati.

Pølsene ble ikke til hos pølsemakeren.

I vårt tilfelle betydde det at forslagene til utvalget ville være døde allerede ved lanseringen hvis det ikke allerede var entusiasme for dem blant lærere, ledere i skolen, og helst også politikere. Det er mye lærere etterspør for å gjøre skolen bedre, men enda en teoretisk rapport om hva de burde gjøre annerledes er ikke en av dem.

Fordi utvalget hadde kontaktkonferanser og brukte mye energi på å møte folk der ute i skolen, visste vi at det fantes mange ivrige lærere som bare ventet på å få gjennomføre ideene, allerede før rapporten var lansert. Så pølsene ble ikke til hos pølsemakeren. Ingrediensene pølsene ble idémyldret med de som skulle spise, og jammen hjalp de også til å dekke bordet mens vi kokte pølsevannet.

 

Fulltreff i dybden

Utvalget traff nok best på et faktisk opplevd problem da vi trakk frem dybdelæring som idealet for skolen i fremtiden. På overflaten (sic) kan kanskje dybde høres ut som et selvsagt ideal: Ingen går inn for å lære grunt. Men den første grunnen til at dybdelæring traff, er at det berører spørsmålet om prioriteringer. Jo flere temaer som blir tatt inn i skolen, jo mer overflatisk må hvert tema behandles.

Og det er virkelig ingen ende på temaene som «må inn i skolen»! Det er den universelle «løsningen» på alle nye utfordringer i samfunnet, den perfekte måten å vise politisk handlekraft uten å måtte gjøre noe som helst.

Den andre grunnen til at vi fremhevet dybdelæring var mer læringsteoretisk: Det er i dybden av fagene at man finner metodene og det vi kalte byggesteinene. For eksempel er det forskjell på å lære seg historiske opplysninger (grunt) og å lære seg historisk metode (dypt). Sammenhengene mellom ulike fag med ulik kunnskap og kompetanse blir paradoksalt nok tydeligere når man kommer ordentlig langt inn i dem. Derfor støtter fagene hverandre bedre, også, om de kan finne de dype fellestrekkene, og fokusere innsatsen på dem. Det gir en sammenheng for elevene, som dermed har lettere for å feste kunnskap og kompetanse på noe de allerede har lært, om så i et annet fag.

Det er merkelig at den norske offentligheten ikke er mer kritisk til å gjøre politiske beslutninger i læreplanene om for eksempel hvilke forfattere som er de viktigste.

Diskusjonen om bredde eller dybde kan egentlig avsluttes med en observasjon: Ekte læring foregår bare i dybden. Alternativene er, litt tabloid oppsummert, å lære få ting dypt eller å ikke lære mange ting.

Dybde viste seg å være populært blant lærere og elever. Utfordringen var hele tiden politikken. Det er utfordrende å stå imot presset når læreplanene unnlater å nevne hver eneste viktige forfatter og historiske hendelse i læreplanene, men heller slår fast at elevene skal lære om viktige forfattere og historiske hendelser. Oppslagene handler om at Ibsen eller holocaust skal «ut av skolen», som om lærere og fagbokforlagene er idioter. Det er merkelig at den norske offentligheten ikke er mer kritisk til å gjøre politiske beslutninger i læreplanene om for eksempel hvilke forfattere som er de viktigste.

 

Fortsatt mest retorikk

Hvordan gikk det? Tja. De nye læreplanene har blitt slankere, men det har i stor grad foregått ved at mer detaljerte mål har blitt slått sammen til mer abstrakte fellesmål. Antall mål er ikke et veldig godt mål på hvor omfattende en plan er.

I KRLE for fjerde trinn, for eksempel, skal elevene etter den gjeldende læreplanen «fortelle om innholdet i sentrale tekster fra 1. og 2. Mosebok i Det gamle testamente», «fortelle om innholdet i sentrale tekster fra evangelienes framstilling av Jesu liv og virke i Det nye testamente» og «lytte til og samtale om noen apostel- og helgenfortellinger».

Enn så lenge er det mest retorikk at det skal bli bedre tid og ro til fordypning.

I den nye læreplanen skal de i stedet «samtale om og presentere sentrale fortellinger og trosforestillinger i kristen tradisjon». Det er 67 prosent reduksjon i antall mål, men ikke nødvendigvis noen reduksjon i innhold – selv om den nye versjonen selvsagt åpner for mer fleksibilitet.

Bismarck igjen: «Når en mann sier at han godtar noe i prinsippet, betyr det at han ikke har den ringeste interesse av å gjennomføre det i praksis». Også her tar Bismarck feil, tror jeg. Sanner og regjeringen har godtatt prinsippet om dybdelæring, men det spørs om de sitter på virkemidlene for å gjøre mer enn dette i selve læreplanene. Enn så lenge er det mest retorikk at det skal bli bedre tid og ro til fordypning. Men man skal ikke kimse av retorikk. Om forventningen er at disse læreplanene gir mer autoritet og tillit til at lærerne kan prioritere fordypning, så blir det sånn.

 

For lite radikalt?

Vurderingssystemet står likevel igjen som en snublestein for dybdeprosjektet. Den tryggeste måten å sikre seg overfor nasjonale prøver og eksamener er dessverre å sørge for å stresse seg gjennom mange ting, for å ha det dekket i tilfelle det blir spurt om på disse prøvene. Lærernes frihet til å velge ro og fordypning møter fortvilte krav fra stressede elever som vil vite om de får dette på prøven. Det stimulerer former for læring med kortere holdbarhet og mindre nytteverdi enn dypere læring.

Om Sanner ønsker å gå lenger, er det mulig at denne fagfornyelsen er for lite radikal. Jeg har lekt med tanken om et annet startpunkt: En felles læreplan på tvers av fag, der kompetanse bygges opp som et nettverk av mål. Kanskje skal staten definere hvilke som hører til hvilke fag, eller kanskje kan det lokale nivået få krystallisere ut timeplaner fra de målene som er satt opp.

Det er ikke en «ny trend», men en gammel sannhet, at all kunnskap henger sammen.

For eksempel har vi lenge sett hvordan elementer av matematikk og statistikk er nødvendige elementer for å orientere seg i samfunnsdebatten. I de siste årene har man også nærmest måttet være ekspert på it og utenrikspolitikk for å møte propagandapresset på sosiale medier i forbindelse med valgene. Kompetansen demokratisk medborgerskap er kritisk viktig for skolen, og avhenger helt fundamentalt av byggesteiner fra it, matematikk, statistikk, norsk, samfunnsfag og sikkert mange flere.

Det kan hende at det er lurt at dette en del av et fag som heter samfunnsfag. Men det kan også være at noen skoler kunne laget helt fantastiske opplegg i noe som heter demokrati på timeplanen, og som gir elevene opplæring i læreplanmål fra alle disse klassiske disiplinene.

 

Fremtiden er dyp

Det er ikke en «ny trend», men en gammel sannhet, at all kunnskap henger sammen. Men det virker også som at disiplinene er litt mindre stabile enn de kanskje har vært før, der biologien raser inn i (DNA-)kjemien, formingsfaget møter 3d-printeren, musikken møter fysikken, og så videre. Det er i hvert fall utvilsomt at noen av de viktigste utviklingstrekkene foregår i skjæringspunktene mellom de etablerte disiplinene som utgjør inndelingen av nesten alle skoler og universiteter.

Det betyr ikke at fagene er passé. Tvert imot er det nettopp de som virkelig kan fagene sine som er i stand til å utvikle et annet fagfelt. I fremtiden tyder alt på at skikkelig dyp kompetanse vil være den beste garantien for at det vil være bruk for en, uansett om man jobber med hendene, maskiner, droner eller hologrammer av kunstig intelligens.

 

Lærere: Grip pølsa

Otto Von Bismarck har kommet dårlig ut av denne teksten. Vi skal la det forbigå i stillhet at han påsto at virkelig endring ikke skjer med «taler og majoritetsbeslutninger», men med «blod og jern». I stedet skal vi la ham få rett i dette: «Det viktigste er ikke å skrive historie, men å gjøre den.»

Det virkelig interessante med situasjonen i skolen nå, er at så mye er helt åpent. Fagfornyelsen har virkelig blitt en anledning for lærerne til å ta tilbake definisjonsmakten i klasserommet, vekk fra krysspresset mellom rigide målesystemer og uoverkommelig ambisiøse læreplaner. De nye læreplanene er styringssignaler, men de må fortolkes og gjøres til en praksis.

Den muligheten bør lærerne gripe. Pølsefabrikken har åpen dag.