Bare de rike kommer til paradis

«All dogs go to heaven», heter det seg. Det gjør de rike også, eller ihvertfall til paradis. Vi lever i en verden der det aller meste kan kjøpes for penger. Hvis du er litt rik, kan du kjøpe deg et fint hus og hvis du er veldig rik, kan du kjøpe deg fri fra forpliktelser til samfunnet.

En av de viktigste forpliktelsene man har til samfunnet, er skatt. Men betaler man skatten sin, er det samtidig vanskelig å bli skikkelig rik. Heldigvis finnes det skatteparadiser.

I etterkant av budsjettoverskridelsene ved utbyggingen av Mongstad-raffineriet på 1980-tallet, fikk vi en ny uoffisiell måleenhet i Norge: Mong. En Mong var tilsvarende budsjettoverskridelsen som til slutt ble på rundt seks milliarder kroner. I ettertid ble en Mong ofte brukt for å illustrere pengebeløp som var så store at de var vanskelige å fatte for folk flest. Seks milliarder er som kjent en sum den vanlige arbeider sjeldent opplever å ha innestående på kontoen sin.

I en slik film blir alltid skurken tatt.

Norges rikeste mann, i henhold til årets skattelister, har eksempelvis bare to ynkelige Mong å rutte med. Når vi går videre på listen over store pengesummer, har vi det norske statsbudsjettet på rundt 200 Mong, Oljefondet på 1.190 Mong og verdens samlede u-landsgjeld på 4.533 Mong. Penger plassert i skatteparadis var ifølge Verdensbanken rundt 43.000 Mong i 2012. I ekte tall blir dette 258.000.000.000.000,- syv ganger så mye penger som det finnes sedler og mynter i omløp i verden i dag.

Det store spørsmålet er hvordan dette er mulig. Å skjule så mye penger høres ut som et middelmådig plot fra en lavbudsjett spionfilm, og i en slik film blir alltid skurken tatt. Skurken i denne annenrangs historien er ikke bare de rike menneskene som gjør dette, men også bankene og finansinstitusjonene som sørger for at det kan gjøres.

Skatteflyktning er forøvrig den gruppe flyktninger man burde ha minst sympati for.

I Panama-papers kom det frem at noen av verdens største finansinstitusjoner utførte tjenester som i beste fall kan beskrives som umoralske, men som nok tenderer mot det strengt ulovlige. Alt fra Credit Suisse, HSBC, Rothschild til vår egen DNB, ble dratt inn i skandalen. Det viste seg at det Panama-baserte advokatfirmaet Mossack Fonseca, hadde opprettet skallselskap der primærfunksjonen var skatteundragelse helt siden syttitallet. Den totale mengden midler som har blitt unndratt, vil man aldri få svar på, men det er snakk om mange Mong.

Det er verdt å merke seg at penger som plasseres i skatteparadiser ikke automatisk konstituerer en ulovlig handling, men det sørger for at mennesker som burde bidratt til samfunnet, slipper å gjøre det. Det er her moralen kommer inn. Det at noe teknisk sett er lovlig, betyr ikke at det ikke er moralsk uriktig å gjøre det. En vanlig unnskyldning fra mennesker som flytter pengene sine til Luxembourg eller Panama, er at skattetrykket i hjemlandet er for høyt og at det umuliggjør videre inntjening.

Vekst for de rike vil tross alt føre til bedre forhold for alle.

Dette hører vi gjerne også fra såkalte «skatteflyktninger». Skatteflyktning er forøvrig den gruppe flyktninger man burde ha minst sympati for, til tross for at de gjerne skriker veldig høyt. Det blir vanskelig å skjønne offerrollen mange inntar når det er heller tvilsomt at disse menneskene ville ha fått samme mulighet til å gjøre seg rike om de hadde blitt født i Burundi.

Norges mest kjente skatteflyktning, John Fredriksen, har forøvrig rundt regnet 12 Mong på konto. Nok til maldonsalt i såret altså.

Det har likevel vært flere moralske forsvar av skatteparadis, noen gode, andre mindre gode. Det er forståelig at forfulgte menneskegrupper trenger steder å oppbevare midler slik at korrupte styresmakter ikke får tak i de. En av grunnene til at Sveits styrket finanslovene sine i 1930, var forøvrig for å beskytte midlene til tyske jøder fra nazi-regimet. Et annet argument er at kampanjen mot skatteparadiser hemmer land som ønsker en aktiv vekstpolitikk.

Det er en normal og strevsom dag i et fattig land.

I Vestens største vekstperiode, 17- og 1800-tallet, var det tross alt minimal beskatning. Dette var også en periode uten velferdsstat, fagforeninger, arbeidsmiljølov og likestilling, men det skal man ikke bry seg så mye om. Vekst for de rike vil tross alt føre til bedre forhold for alle.

Løsningene på det hele er forholdsvis enkel, om man bare samarbeider litt:

Det er en normal og strevsom dag i et fattig land. Folk flest bryr seg mest om å finne rent vann eller å tjene noen slanter for å brødfø familien sin. Noen hundre rike og mektige individer gnir seg derimot forventningsfullt i hendene, et IMF-lån er på vei. Noen timer senere, etter noen raske telefonsamtaler med Sentralbanken, og før du kan si «korrupsjon», er pengene på vei ut av landet og inn i et skatteparadis. Alt som er igjen er statsgjelden.

Noen år senere, etter at episoden har gjentatt seg nok ganger, gjør folket opprør og jager makthaverne ut av landet. Endelig skal de sårt tiltrengte midlene bli inndratt og komme folket tilgode. Det skjer derimot ikke, på grunn av hemmeligholdet skatteparadiser yter.

Det er på tide at dagens systemer blir skrotet.

Det er her fri informasjonsflyt kommer inn. Fri informasjonsflyt vil gjøre at man lettere kan innhente finansiell informasjon om sine innbyggere, for å gi et riktigere bilde til videre skattlegging, og for å kunne beslaglegge ulovlige midler. Disse systemene finnes allerede i Europa, men til tross for OECDs spede forsøk på å lage globale avtaler, er systemet nærmest umulig å komme seg igjennom.

Det er på tide at dagens systemer blir skrotet og at vestlige land går i bresjen for å presse skatteparadiser til å signere en bedre avtale. Utviklingsland, og forsåvidt rike land også, må få den informasjonen de trenger for å kunne skattlegge sine rikeste innbyggere ordentlig. Slik vil vi få en rettferdig fordeling av midler og en bedre velferd i alle land.

Det er derimot ikke bare enkeltpersoner, men også store selskaper som unndrar skatt. Selskaper som Google, Apple og Norwegian har utnyttet finurlige smutthull for å minimere sitt bidrag til samfunnet. Hva gjør man så med de?

Det er forståelig at regnskapsførerne heller vil være på de solfylte Caymanøyene.

Se for deg et selskap som har 500 ansatte i Norge, 3000 i Storbritannia og fem solbrune regnskapsførere på Caymanøyene. Det er forståelig at regnskapsførerne heller vil være på de solfylte Caymanøyene heller enn regntunge Storbritannia, tross alt. En annen og helt tilfeldig fordel er at Caymanøyene har tilnærmet null selskapsskatt.

Siden store selskaper ansetter dyktige regnskapsførere, vil de med noen heftige triks bevise at mesteparten av selskapets aktivitet foregår på øyene og ikke der arbeiderne jobber. De er jo bare arbeidere og ikke hjernen i selskapet, tross alt.

Det er her enhetsskatt kommer inn. Enkelt forklart vil man skattlegge prosentvis ut fra hvor arbeidet faktisk foregår, ikke der selskapet sier at det foregår. Slik vil landene få skatteinntekter tilsvarende verdiskapningen til 500 arbeidere i Norge, 3000 i Storbritannia og Caymanøyene for sine fem hardtarbeidende regnskapsførere.

Det er et paradoks at de samme folkene som forguder Adam Smith og «den usynlige hånd», lar være å følge hans andre læresetninger: «Det er ikke veldig urimelig at de rike skal bidra til de offentlige utgiftene. Ikke bare proporsjonalt til deres inntekt, men noe mer enn den proporsjonen.

(Jens Folland har skrevet denne kommentaren i egenskap av sin rolle i Globaliseringskonferansen).